PÅ ET BESTEMT STED i barndomshjemmet hadde mannen i 40-årene alltid en fornemmelse av en tilstedeværelse; en intensjon som ville ham vondt. Han forteller at det holdt til under trappen i kjelleren der familiens campingutstyr er lagret, og i spiskammerset ved siden av. Det verste da han bodde hjemme var alltid å gå opp trappen, fordi han da kunne få følelsen av å ha det i hælene. 

Mannens foreldre bor fortsatt i det gule ett-etasjeshuset fra 60-årene i en liten stasjonsby i Danmark. Han fortalte aldri noen om opplevelsene da han vokste opp.

En dag da han var i tyveårene og hadde flyttet hjemmefra, kom han tilfeldigvis i prat med familien om det. Det viste seg at faren hadde samme opplevelse som sønnen, på det samme stedet i huset.

Faren reagerer impulsivt når det nærmer seg, ved å snakke høyt og si ting som «jeg skal nok gå snart», eller lignende.

HISTORIEN ER EN AV fortellingene antropologen Kirsten Marie Raahauge har samlet inn i sitt arbeide med hjemsøkelser i danske hus. Hun jobber i det danske forskningsprosjektet Fornuftens Grænseflader som utforsker og analyserer magiens rolle i moderne samfunn.

- Jeg tror alle mennesker har opplevd noe de ikke kan forklare, sier Raahauge når Magasinet på nett møter henne på besøk i Oslo. - De fleste av dem tror ikke på spøkelser, men opplever noe uforklarlig, ubehagelig. Man kan si at det er dette - det uhyggelige - jeg jobber med, forteller antropologen.

Hun kommer i kontakt med fortellingene om det uforklarlige overalt rundt seg. Etter at prosjektet er omtalt i mediene, opplever hun at journalister forteller om hva clairvoyante de selv går til har fortalt, og at mennesker hun ikke kjenner ringer og «renser» huset hennes per telefon.

- Det finnes en forestilling om at spøkelser i større grad oppsøker meg når jeg omtaler dem, og folk vil gjerne beskytte meg og familien min mot hjemsøkelser, forteller hun.

Etter Raahauges erfaring er det ingen klasseforskjell når det gjelder hvem som mener de opplever spøkelser; velutdannede forteller slike historier like ofte som andre. Men det er et tabubelagt emne. «Det er gøy å fortelle spøkelseshistorier, men ubehagelig å erkjenne at man har opplevd noe man ikke kan forstå», skriver hun i en av sine kommende forskningsartikler.

- Men jeg tror det er en ny bølge av tro på det overnaturlige i samfunnet. I 80-årene ble dette psykologisert, nå er det på mange måter moderne, sier hun.

DET UFORKLARLIGE hennes informanter opplever, har konsekvenser:

- For det meste er dette bare ubehagelig, men noen ganger har folk fått en redsel inn i livet sitt. De ringer meg og er engstelige fordi ting plutselig bare velter. En kvinne opplevde det på den annen side som en kjærlighetserklæring fra hennes nettopp døde mann, da lampene begynte å bli slått av og på, av og på, både hjemme hos henne selv og hos hennes datter. Hun mente det var den døde mannen som gjorde det som en hilsen. Det hadde de nemlig avtalt før han døde.

Raahauge anslår at når hun er i en forsamling på mellom 5 og 10 mennesker og forteller om arbeidet sitt, vil trolig en av dem vise seg å ha en spøkelseserfaring.

I ren forskerentusiasme kjøpte hun det hun kaller sitt spøkelses-o-meter fra den danske nettsiden Paranormalt.dk (fremstilt for å måle noe annet: lavfrekvent elektromagnetisk stråling).

- De har all verdens utstyr, jeg syns det er fascinerende.

Når hun går rundt med apparatet, kommer hun kontinuerlig i kontakt med folk som mener de opplever spøkelser.

- For meg leder spøkelses-o-meteret ikke til spøkelser, men til informantene mine, smiler hun.

FAREN OG SØNNEN i det gule huset har vurdert flere forklaringer på den tilstedeværelsen de begge opplever. De lurte blant annet på om det kunne være gamle gravplasser under huset, men det var ingen. Faren er arkeolog, og vurderte en stund om gamle gjenstander han har hatt med hjem fra utgravninger kan være årsaken. Selvfølgelig ikke, er han kommet til, men han klarte ikke la være å gjøre koblingen.

De er begge enige om at fornemmelsen fremdeles er i huset. Sist sønnen var på besøk merket han det komme da han var nede ved vaskemaskinen.

Det er bare når de er alene de kjenner det.

RAAHAUGE SKRIVER at boliger som det gule huset blir et hjem i unntakstilstand. Hjemsøkelsen oppfattes som en abnorm overskridelse, og de som opplever dette føler seg ofte utsatt for overgrep; en sabotasje av gjeldene regler.

I Sigmund Freuds klassiske essay Das Unheimliche (Det uhyggelige) hevder han at uhyggen trives best i de betingelser hvor barn føler angst; nemlig i stillheten, mørket og ensomheten.

Disse omstendighetene er sjeldne i våre dagers hus. Vi har 24-timers online forbindelse til den globale verden, flatskjermer, utallige lys, lyder og mobiltelefoner. Det 21. århundres hjem er hurtig, bråkete, elektronisk og informasjonsbetinget, skriver Raahauge.

Men uhyggen ser ut til å la seg kombinere med disse nye omstendighetene, forklarer hun videre. CD-spillere slår på sangen man nettopp skrudde av på uforklarlig vis, flatskjermene hjemsøkes. Spøkelsene ser ut til å koble seg på apparatene, de forbinder seg med det elektriske kretsløpet i omgivelsene våre.

EN KVINNE FORTELLER antropologen at hun i tilbygget på huset der de har tv-stue, opplever flyktig tåke opp til en halv meter over gulvet. Fenomenet er hvitt, røykaktig, og bølger på et vis.

- Når jeg ser fjernsyn er det der. Hei, hva var det? Sånt noe som farer over gulvet. Veldig fort, veldig flyktig. En sånn bevegelse som man ser i øyekroken. Det er bare en forstyrrelse et kort øyeblikk, forteller hun til antropologen.

For 6-7 år siden begynte datteren hennes å føle seg overvåket når hun satt i det samme tilbygget på huset. Mobiltelefonen hennes begynte dessuten å lage merkelige lyder etter en stund. Det blir så ille at kvinnen til slutt bestemmer seg for å finne en spøkelsesutdriver.

OG HER ER DET skeptikerne hever pekefingeren. Mot en voksende industri av åndeutdrivere, klarsynte, og ulike remedier mot gjenferd og magi.

- Du opplever ting i huset og du er engstelig. Det er ikke deg - det er utenfor deg. Og så dukker det opp folk utenfor som kan «hjelpe» deg hvis du betaler. Det åpner et nytt marked, sier forfatter, skeptiker og førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, Asbjørn Dyrendal.

Han mener at programmer som Åndenes makt på TV-Norge er dypt problematisk fordi de understøtter en slik industri av overtro, og fordi de kan spre angst hos mennesker som er disponert for det.

- Det gir mulighet for usannsynlige og usunne fortolkninger. Adferdsproblemer hos barn tolkes som noe som kan nærme seg besettelse; huset er påstått bygd på noe som avgir negative stråler, og så videre. Disse ideene gjør deg sykere. Folk jeg kjenner er blitt rådet til å flytte, eller betale titusenvis av kroner for idiotapparater. Noe av det verste er når slike fortellinger gjelder barn. Dette legger til rette for kvakksalvere og svindel, sier han.

DYRENDAL ER SVÆRT positiv til forskningsarbeidet som gjøres i Fornuftens Grænseflader. Han mener vi trenger seriøs forskning på  overnaturlige fenomener. Men han mener man bør være tydelig på skillet mellom opplevelse og fortellingen om en opplevelse. Forskeren har bare tilgang på det siste, og bør ikke late som noe annet.

- Man kan ikke (bort)forklare andres opplevelser uten å risikere at de blir provosert. Men man kan gjøre kritisk oppmerksom på hvordan spøkelsesfortellinger er formet som nettopp fortellinger, sier han.

- La oss si, fortsetter han, - at du sitter stille og rolig i stolen din, alene. Du opplever noe — lyder eller lys eller følelser. Den skeptiske
tolkningen er at det kan være noe hjernen produserer uten spesielle ytre stimuli, eller det kan være ytre årsaker. Ikke godt å vite. Men for både allerede spøkelsestroende og dem som bare er kjent med slike fortellinger fra TV, film og bøker er det en annen fortelling de kan gripe til, én som plasserer deg midt inn i en historie som gjør det uklare meningsfylt, spenningsfylt og viktig.

- Man behøver ikke tro. Tvilen er på en måte åpen, en dør man kan bruke når man har opplevelser man ikke kan forklare. Men noen lever bedre med tvil enn andre, for de har avfunnet seg med at det ikke er alt man forstår. Andre vil i slike situasjoner lage overnaturlige forklaringer og plassere seg selv inn i det. Det er alltid en skapelsesprosess bak fortellinger om hjemsøkelser, og fiksjon som vi kjenner blir ofte brukt som mal for historiene, forklarer Dyrendal.

RAAHAUGE SVARER velvillig og engasjert på det meste, men ikke på om hun tror på hjemsøkelser eller ikke. Hun begynner å snakke om noe annet - snur spørsmålet rundt og tolker entusiastisk det Magasinet på nett sier som et tegn på samfunnets syn på det overnaturlige.

Hun fremstår likevel langt fra som noen overbevist New Ager, og har selv aldri opplevd hjemsøkelser.

- Alle har opplevd noe de ikke kan forklare rasjonelt. Hvis opplevelsen er besynderlig nok, er det noen som kaller det «spøkelse», selv mennesker som ikke tror på den slags fenomener. Jeg aner ikke hva det er de har opplevd, og det er heller ikke poenget, sier Raahauge.

Vi spør hvorfor hun ikke skiller mellom fortellingen om spøkelset og spøkelset i seg selv, i sin forskning:

-  Jeg forteller om hjemsøkelsen som om den fins, og det er et viktig premiss. Ingen ville undret seg hvis jeg fortalte om folks opplevelser av overnaturlige fenomener i for eksempel Amazonas eller Filippinene; for en antropolog er det en del av folks liv og dermed en del av ens forskningsfelt som skal tas alvorlig i sin kontekst, og nettopp ikke bortforklares som vrangforestillinger. Folk har følelser og gleder og redsel knyttet til dette, og hvis jeg lager et slikt skille går jeg over i psykologien i min vurdering av dem og det de opplever, sier hun, og fortsetter:

- Hvis jeg forteller om hjemsøkelsen som om den finnes, kan jeg dessuten ta neste skritt - å dra på feltarbeid i husene, sier hun.

FORTELLINGENE OM HJEMSØKELSER har ofte likhetstrekk med fiksjon vi kjenner godt. Opplevelsene og refleksjonene i det gule huset der den aldrende arkeologen bor, kan gi assosiasjoner til Indiana Jones-universet. Raahauge trekker frem filmen The Ring, opprinnelig en japansk skrekkfilm, og også klassikeren Poltergeist, der en jente blant annet forsvinner inn i tv-apparatet.

Fortellingen om at noe næres fra elektrisitet er velkjent.

Ikke minst filmen Den sjette sansen, som handler om den isolerte og ulykkelige lille gutten Cole (Haley Joel Osment) som ser de døde, og psykologen (Bruce Willis) som prøver å hjelpe ham.

- Spøkelsesjegere jeg har snakket med sier denne filmen er ganske realistisk, forteller Raahauge.

HOS KVINNEN SOM OPPLEVDE tåke i tilbygget, viser det seg at mannen i huset flere ganger hadde sett en transparent skikkelse med hvit skjorte og svarte bukser på samme sted. Nå som kona vil skaffe en spøkelsesutdriver bestemmer han seg for å handle.

Mannen vet hvem som bodde i huset tidligere. Når skikkelsen viser seg igjen, sier han navnet og spør om det er ham. Deretter ber han ham følge med, åpner bildøren, ber ham sette seg inn, og kjører til enken hans som bor halvannen kilometer unna.

- Gå ut, her bor din kone, sier han og åpner bildøren.

Siden har ikke datteren følt seg overvåket, eller mannen sett skikkelsen igjen. Det har derimot enken hans, forteller familien til Raahauge. Hun hevder å ha fått besøk av ektemannens gjenferd samme dag.

Den avdøde mannen var tryllekunstner, det var derfor han gikk i sorte bukser og hvit skjorte. Han kalte seg Mr. Miller.

Beretningene om hjemsøkelser i denne artikkelen er hentet fra Kirsten Marie Raahauges artikkel «Hjemsøgelser. Når det uvirkelige blir virkelig» som publiseres i Tidsskriftet Antropologi, særnummeret om Hus og Hjem, i løpet av høsten 2009.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.