Det skjedde i de dager — for 20 år siden i dag — at det ble hull i jernteppet. Muren som i 40 år hadde delt Europa og verden i to uforsonlige blokker, begynte å smuldre hen.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
OVER GRENSA: Jublende østtyskere passerrer grensa mellom Ungarn og Øst-Tyskland i 1989. Foto: Reuters/Scanpix
ST. PETERSBURG (Dagbladet): 19. august 1989, ved landsbyen St. Margarethen, ved grensa mellom Ungarn og Østerrike, skjedde det som ikke kunne skje. Tusenvis av flyktninger fra DDR som tidligere hadde tatt seg inn i Ungarn, strømmet nå over grensa til Østerrike, før de i sine Trabanter som var fullastet med mennesker og flyttelass, strømmet videre til Vest-Tyskland. Det forjettede land. Fedrelandet, der de kunne møte slektninger og venner de ikke hadde kunnet møte på mange tiår,og dessuten få penger — D-mark — ikke lekepenger som i DDR. Skakke avvekten de bar på, så strømmen av Trabanter ut som en massemønstring av Familien Flintstone — med venner og venners venner — på tur.
MEN DETTE VAR ikke tegneserie. Det var — jeg holdt på å si, blodig virkelighet. Men det var jo nettopp det det ikke var. Blodig. For mindre enn tre måneder etter at hullet i gjerdet i Ungarn var åpnet, var kommunismen i Europa død. Den 9. november ble nemlig Berlinmuren sprengt åpen. Sprengt åpen av mennesker som forkastet kommunismen og «stemte med beina» som journalister hadde begynt å skrive. Og de som stemte med beina, ble ikke engang skutt på. De ble hilst velkommen av jublende landsmenn fra vest. De kom fra landet DDR — det landet som tidligere Dagblad-kollega Jon Hjalmar Smith ganske snart yndet å kalle Det Det Var. Kommunismen var for alle praktiske formål kastet på historiens skraphaug, i hvert fall i Europa. Og det hadde skjedd uten blodsutgytelser. Hvordan kunne det skje?
EN VIKTIG DEL av svaret finner vi i den polske østersjøbyen Gdansk, og i Moskva, slik vi kommer tilbake til i morgendagens artikkel. Men for å skjønne det som skjedde ved St. Margarethen for 20 år siden, må vi også til Ungarn. Ungarn var landet der det alvorligste opprøret mot det som i virkeligheten var en sovjetisk okkupasjon, var blitt slått ned i 1956. Men etter at Sovjetunionen, med hjelp fra andre land i Warszawapakten, slo ned «sosialismen med et menneskelig ansikt», som Aleksandr Dubcek forsøkte å innføre i Tsjekkoslovakia i 1968, så var det i Ungarn de viktigste reformer foregikk. Det som ble kalt den faktisk eksisterende kommunismen, var et tilstivnet politisk og økonomisk system der kontroll var viktigere enn kreativitet, og økonomisk utvikling ble erstattet med økonomisk stillstand. Øst-Europa var lukkede land der kommunistiske dogmer regjerte, og få andre tanker slapp inn.
BORTSETT FRA — til en viss grad — i Ungarn. De ungarske politiske eksperimentene hadde mange navn. Noen kalte landet «den muntreste brakka i leiren», andre kalte de forsiktige reformene Gulasj-kommunisme. Ungarn ble under alle omstendigheter et slags politisk laboratorium for reformert kommunisme — særlig etter at den unge Mikhail Gorbatsjov tok over som partisjef i Sovjetunionen i 1985. Fra 1985 til 1989 hadde de ungarske reformkommunistene tatt opp i seg et nærmest sosialdemokratisk program, og de lovte demokratiske valg. Da DDR-borgerne strømmet gjennom grensa fra Ungarn til Østerrike så var den politiske grunnen beredt.
I AUGUST 1989 var reformenes fremste ideolog, Gyula Horn, blitt Ungarns utenriksminister. Allerede i mai 1989 hadde Horn og Østerrikes utenriksminister Alois Mock symbolsk klippet over piggtrådgjerdet som skjemmet grensa, slik det gjorde langs hele jernteppet. I DDR begynte ryktene å gå om at grensa kanskje ville åpne seg i Ungarn. Det var en enkel fluktrute, fordi borgerne i det som kaltes Øst-Europa kunne reise fritt mellom nabolandene, unntaket var Sovjetunionen, men dit var det ikke mange som ville i 1989.
SELV OPPLEVDE JEG flukten i 1989 noen dager før grensa i Ungarn ble åpnet. Jeg var i Praha for å intervjue forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Václav Havel, den viktigste intellektuelle blant opposisjonslederne i øst. Havel mente at det ville ta lang tid før noen virkelige reformer kunne komme, og ante ikke at han allerede i januar 1990 skulle stå som en feiret revolusjonsleder foran hundretusener av jublende og gråtende landsmenn på Prahas paradeplass Václav-plassen. Som de fleste andre klarte heller ikke han å gripe dynamikken i det som startet på den ungarsk-østerrikske grensa.
MEN VI VAR MANGE som burde skjønt mer. I Praha i disse augustdagene var det nemlig fullt av østtyskere. Ryktene gikk om at jernteppet kanskje skulle åpnes et sted i Ungarn,og Praha var full av fullpakkete Trabanter med delvis forventningsfulle og delvis hysteriske østtyskere. Utenfor den vesttyske ambassaden i Praha var det fullstendig kaos. Det gikk rykter om DDR-borgerne i Tsjekkoslovakia skulle tvangssendes hjem, og mange hadde klatret over gjerdet til den vesttyske ambassaden i Praha og søkt tilflukt der. I Praha og i Øst-Berlin satt nemlig to av de verste kommunistiske stabeisene, Gustav Husak og Erich Honecker, ennå ved makta. Men lite tydet på at de var klar over at Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov var fullt ut informert om hva ungarerne hadde planer om, og at planene i realiteten allerede var godkjent.
—Vi visste godt hva som skjedde ved grensa. Vi hadde ikke noe mot at de åpnet den, og slapp folk over, sier Sovjetunionens siste partisjef, Mikhail Gorbatsjov, til The Times.
VERDEN OG EUROPA hadde allerede blitt en annen, uten at de fleste hadde skjønt det. Selv hadde jeg passert jernteppet mange ganger, også det klassiske passeringspunktet Checkpoint Charlie midt i den delte byen Berlin, der det var amerikanske grensevakter på vestlig side. I 1987 passerte jeg her for første gang i bil, og la oss bruke skildringen fra denne grensepasseringen for å illustrere den verdensom i virkeligheten forsvant for 20 år siden i dag:
—Welcome to Freedom, Sir. En svart mann med bred sørstatsdialekt vinker meg videre. Jeg har passert det myteomspunne hullet i Berlinmuren, grenseovergangen Checkpoint Charlie. Det er ennå to år til muren blir revet. Men det vet ingen, for fortsatt var det å passere fra øst til vest i Berlin som å bevege seg fra enklode til en annen. Det var kveld, og det var sein høst. Jeg hadde forlatt de tomme, mørke gatene i øst. I vest ventet neonbelyste gater og livlige kneiper. Og selv for en som ikke alltid har elsket Amerika, så var et «Welcome to Freedom, Sir», nesten som å komme hjem i forhold til stemningen hos de østtyske grensevaktene. Tilknappet og mutte lyste de med lommelykt under bilen, og lette etter hulrom der jeg kunne ha gjemt en flyktning eller to. De fant ingen.
MEN DETTE VAR ikke tegneserie. Det var — jeg holdt på å si, blodig virkelighet. Men det var jo nettopp det det ikke var. Blodig. For mindre enn tre måneder etter at hullet i gjerdet i Ungarn var åpnet, var kommunismen i Europa død. Den 9. november ble nemlig Berlinmuren sprengt åpen. Sprengt åpen av mennesker som forkastet kommunismen og «stemte med beina» som journalister hadde begynt å skrive. Og de som stemte med beina, ble ikke engang skutt på. De ble hilst velkommen av jublende landsmenn fra vest. De kom fra landet DDR — det landet som tidligere Dagblad-kollega Jon Hjalmar Smith ganske snart yndet å kalle Det Det Var. Kommunismen var for alle praktiske formål kastet på historiens skraphaug, i hvert fall i Europa. Og det hadde skjedd uten blodsutgytelser. Hvordan kunne det skje?
EN VIKTIG DEL av svaret finner vi i den polske østersjøbyen Gdansk, og i Moskva, slik vi kommer tilbake til i morgendagens artikkel. Men for å skjønne det som skjedde ved St. Margarethen for 20 år siden, må vi også til Ungarn. Ungarn var landet der det alvorligste opprøret mot det som i virkeligheten var en sovjetisk okkupasjon, var blitt slått ned i 1956. Men etter at Sovjetunionen, med hjelp fra andre land i Warszawapakten, slo ned «sosialismen med et menneskelig ansikt», som Aleksandr Dubcek forsøkte å innføre i Tsjekkoslovakia i 1968, så var det i Ungarn de viktigste reformer foregikk. Det som ble kalt den faktisk eksisterende kommunismen, var et tilstivnet politisk og økonomisk system der kontroll var viktigere enn kreativitet, og økonomisk utvikling ble erstattet med økonomisk stillstand. Øst-Europa var lukkede land der kommunistiske dogmer regjerte, og få andre tanker slapp inn.
BORTSETT FRA — til en viss grad — i Ungarn. De ungarske politiske eksperimentene hadde mange navn. Noen kalte landet «den muntreste brakka i leiren», andre kalte de forsiktige reformene Gulasj-kommunisme. Ungarn ble under alle omstendigheter et slags politisk laboratorium for reformert kommunisme — særlig etter at den unge Mikhail Gorbatsjov tok over som partisjef i Sovjetunionen i 1985. Fra 1985 til 1989 hadde de ungarske reformkommunistene tatt opp i seg et nærmest sosialdemokratisk program, og de lovte demokratiske valg. Da DDR-borgerne strømmet gjennom grensa fra Ungarn til Østerrike så var den politiske grunnen beredt.
I AUGUST 1989 var reformenes fremste ideolog, Gyula Horn, blitt Ungarns utenriksminister. Allerede i mai 1989 hadde Horn og Østerrikes utenriksminister Alois Mock symbolsk klippet over piggtrådgjerdet som skjemmet grensa, slik det gjorde langs hele jernteppet. I DDR begynte ryktene å gå om at grensa kanskje ville åpne seg i Ungarn. Det var en enkel fluktrute, fordi borgerne i det som kaltes Øst-Europa kunne reise fritt mellom nabolandene, unntaket var Sovjetunionen, men dit var det ikke mange som ville i 1989.
SELV OPPLEVDE JEG flukten i 1989 noen dager før grensa i Ungarn ble åpnet. Jeg var i Praha for å intervjue forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Václav Havel, den viktigste intellektuelle blant opposisjonslederne i øst. Havel mente at det ville ta lang tid før noen virkelige reformer kunne komme, og ante ikke at han allerede i januar 1990 skulle stå som en feiret revolusjonsleder foran hundretusener av jublende og gråtende landsmenn på Prahas paradeplass Václav-plassen. Som de fleste andre klarte heller ikke han å gripe dynamikken i det som startet på den ungarsk-østerrikske grensa.
MEN VI VAR MANGE som burde skjønt mer. I Praha i disse augustdagene var det nemlig fullt av østtyskere. Ryktene gikk om at jernteppet kanskje skulle åpnes et sted i Ungarn,og Praha var full av fullpakkete Trabanter med delvis forventningsfulle og delvis hysteriske østtyskere. Utenfor den vesttyske ambassaden i Praha var det fullstendig kaos. Det gikk rykter om DDR-borgerne i Tsjekkoslovakia skulle tvangssendes hjem, og mange hadde klatret over gjerdet til den vesttyske ambassaden i Praha og søkt tilflukt der. I Praha og i Øst-Berlin satt nemlig to av de verste kommunistiske stabeisene, Gustav Husak og Erich Honecker, ennå ved makta. Men lite tydet på at de var klar over at Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov var fullt ut informert om hva ungarerne hadde planer om, og at planene i realiteten allerede var godkjent.
—Vi visste godt hva som skjedde ved grensa. Vi hadde ikke noe mot at de åpnet den, og slapp folk over, sier Sovjetunionens siste partisjef, Mikhail Gorbatsjov, til The Times.
VERDEN OG EUROPA hadde allerede blitt en annen, uten at de fleste hadde skjønt det. Selv hadde jeg passert jernteppet mange ganger, også det klassiske passeringspunktet Checkpoint Charlie midt i den delte byen Berlin, der det var amerikanske grensevakter på vestlig side. I 1987 passerte jeg her for første gang i bil, og la oss bruke skildringen fra denne grensepasseringen for å illustrere den verdensom i virkeligheten forsvant for 20 år siden i dag:
—Welcome to Freedom, Sir. En svart mann med bred sørstatsdialekt vinker meg videre. Jeg har passert det myteomspunne hullet i Berlinmuren, grenseovergangen Checkpoint Charlie. Det er ennå to år til muren blir revet. Men det vet ingen, for fortsatt var det å passere fra øst til vest i Berlin som å bevege seg fra enklode til en annen. Det var kveld, og det var sein høst. Jeg hadde forlatt de tomme, mørke gatene i øst. I vest ventet neonbelyste gater og livlige kneiper. Og selv for en som ikke alltid har elsket Amerika, så var et «Welcome to Freedom, Sir», nesten som å komme hjem i forhold til stemningen hos de østtyske grensevaktene. Tilknappet og mutte lyste de med lommelykt under bilen, og lette etter hulrom der jeg kunne ha gjemt en flyktning eller to. De fant ingen.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen