Her tar Kristin Kloster (24) og Henrik Fløymo (25) imot gjester som kommer til fjells for å få en bit av det gode liv.

Psykologistudenten og økonomistudenten jobbet for moderselskapet «Det virkelig gode liv», ved siden av studiene.

De var satt til å lage stillingsbeskrivelse for nytt vertskapspar på Harahorn og skrev annonsetekst for stillingene.

Kjærlighet

Stillingene ble annonsert. Spennende og fristende virket det. De hadde sådd en kime til ettertanke Dette var mulighet de ikke kunne la gå ifra seg. Etter en tur i fjellet og en samtale med Kirstins far, Knut Kloster jr., ble beslutningen tatt.

Studiene ble satt i lavgir og Bergen forlatt.

Dette var rett før påsken i fjor og ikke perfekt timing.

Begge stortrivdes på Harahorn og så at denne sjansen til å få en større bit av det gode liv, den kunne de ikke la forsvinne rett foren nesa på dem.

—Vi har en sterk kjærlighet for Harahorn. Kristin Kloster ser på Henrik som nikker.

Bære ved

—Og. Vi har en svært dyktig stab, uten hadde vi ikke tort dette, forteller Henrik Fløymo.

—Dere er veldig unge?

—Det har vi ikke tenkt så mye på. Vi tror vi er flinke til å lære av andre med mer erfaring. Men så får man jo håpe at vi tilfører noe nytt, noe som gjør at slike steder som dette blir mer levedyktig.

—Det at vi i "det virkelige gode liv" er opptatt av andre verdier enn det rent økonomiske tror vi tiltrekker unge mennesker.

—Her er vi en del av teamet å alle må ta i et tak der det trengs.

— Vi gjør alt fra å vaske, servere, bære ved og brenne bråte. Alle tar i et tak der det trengs.

De synes begge å stortrives med en jobb som er langt fra studieretningen og mye mer omfattende.

— Litt av hele tanken bak Harahorn er få fram følelsen av å være hjemme bortsett fra at her slipper man å bære ved, vaske eller lage mat. Harahorn var først tenkt som et fjellkontor, forteller Kristin Kloster.

Nå er stedet populært valg til bryllupsfeiring. Med eget kapell på tunet er det kort vei mellom prest og fest.

Bukkene Bruse

Først og fremst er Harahorn kjent for sitt gode kjøkken. Her lages gourmetmat med lokale råstoffer. Vinkjelleren gir mulighet for betydelige utskeielser med høy stett.

Vi har gjort som Bukkene Bruse og mange andre, dratt til Harahorn for å spise oss mett. Det er en fireretters meny på gang. Kveldens kokk er Aina Garsteig.

Ørretsuppa gir oss vann i munnen ved sitt blotte utseende.

— Den er det mange hemmeligheter i, den oppskriften gir vi ikke fra oss, smiler hun lurt.

Kaldrøkt reinsdyr blir avløst av hjort. Kokken blir litt bekymret, maten skal fotograferes før den nytes. Den må ikke bli kald.

— Normalt har vi en treretters middag i halvpensjonene, forteller vertinnen.

Denne kvelden nytes en fireretters sammen med vertskapet, og svært gode representanter for det flytende fra kjelleren.

— Kjøkkensjefen ba oss teste denne, Fløymo er fornøyd med valget til Hjorten. En Chateau Colombier-Monpelou, B. Jugla, 1995. Passer best når spanderbuksene er på, men for all del, aldeles utmerket.

Multemoussen er en verdig avslutning.

Usnobbet

Slik som dette måltidet framstår, slik er det på Harahorn forkynnes det.

Matopplevelsen er på nivå med det landets mer feterte og stjernebefengte kan by på.

— Du kan komme til bords i turtøy om du vil.Det skal være avslappet og usnobbete, fastslår vertinnen.

Tar vi med at frokosten er av det aller fjellgodeste slaget, kan vi trygt konkludere med at matopplevelsen alene er verdt turen. 

På Harahorn får vi en fjellopplevelse med overnatting på kjøpet.