ET GAMMELT BILDE viser henne flankert av Winston Churchill og Lawrence of Arabia foran pyramidene i Giza en vårdag i 1921. Churchill hadde nettopp falt av kamelen, Kairokonferansen var inne i sin siste dag og Gertrude Bell hadde fått viljen sin: Faisal skulle bli konge av Irak, et Irak hun selv hadde tegnet opp grensene til.

Historien om «den kvinnelige Lawrence of Arabia» er siden blitt gjenstand for flere biografier, deriblant «Desert Queen» av Janet Wallach.

GERTRUDE BELL var født inn i overklassen i viktoriatidens England, og planen var at hun som alle andre skulle gifte seg, bli mor og føde stolte sønner til det britiske imperiet.

I stedet ble hun en av de første kvinnene til å ta høyere utdannelse. Da hun begynte på Oxford i 1886, bare et par år etter at det prestisjetunge universitetet ble åpnet for kvinner, ble hun den første som fikk toppkarakter i historie.

Som alle andre unge overklassekvinner ble hun presentert ved hoffet, men den 20 år gamle akademikeren gjorde liten suksess blant mennene, som fant henne en smule skremmende. Bell bega seg dermed ut i verden.

23 ÅR GAMMEL kom hun til Persia, hvor onkelen var ambassadør. Reisen resulterte i boka «Persian Pictures», men også i et kjærlighetsforhold med briten Henry Cadogan som endte dårlig: Ikke lenge etter at faren forbød henne å gifte seg med den fattige embetsmannen som delte hennes forkjærlighet for Midtøsten, døde han.

Gertrude Bell kastet seg over arbeidet, og oversatte sufipoeten Hafez fra persisk til engelsk, en oversettelse som den dag i dag regnes som en av de beste.

Friluftsmenneske som hun alltid hadde vært, begynte hun også å klatre i de sveitsiske alpene — i bare undertøyet, ettersom datidens lange skjørt egnet seg dårlig for å bestige tinder. Hun hadde liten interesse i å gå der andre hadde klatret før henne, og valgte alltid rutene som ikke var kartlagt. Etter hvert fikk hun navn som en fremragende klatrer i miljøet.

Men ørkenen kalte på henne, og i 1899 dro Bell til Jerusalem for å lære seg arabisk. Da kunne hun allerede konversere på tyrkisk og persisk, så vel som de mer «vanlige» språkene fransk, tysk og italiensk.

DET TOK IKKE LANG TID før hun bega seg alene ut i ørkenen, med guider og tjenere som selskap. Overklassebakgrunnen fulgte med henne selv blant sanddynene, der kamelene var lastet med selskapskjoler og parasoller, sølvtøy og badekar. Men skjult fra de osmanske tollerne, gjemt under korsetter og underskjørt, smuglet hun også med seg kart og kikkerter, geværer og patroner.

Hun var fast bestemt på å dra dit hun selv ville, uansett hva det osmanske imperiets myndigheter hadde å si om saken. Som hun selv skrev før besøket hennes til druserne:

- Jeg skal gjøre mitt beste og med mindre myndighetene stopper meg, så tror jeg nok jeg skal klare det. Alle i Jerusalem og Jericho sier at det er helt umulig, men vi får se, skrev Bell.

Ikke bare klarte hun å snike seg unna de tyrkiske patruljene, men hun ble godt tatt i mot av den drusiske sjeiken. Snart dro hun inn i områder der få vestlige før henne hadde ridd, og som aldri var blitt kartlagt.

- Når man er oppfostret i en kompleks sosial orden, er det få øyeblikk der gleden er så stor som når man står på tampen av en reise i villmarken. (...) Det er som om båndene som er klinket fast om hjertet, endelig løsner, skrev Bell.

BESØKET HOS DRUSERNE var symptomatisk for alle reisene hennes som fulgte: Hvor enn hun kom, ble hun godt tatt i mot. De kalte henne bare al-Khatun, Kvinnen. Hun opparbeidet seg en grundig kjennskap til de forskjellige stammene, kunnskap som skulle komme  godt med for britene under den kommende krigen. Hun visste hvem som lå i feide med hvem, og hvem som foretrakk britene framfor tyrkerne.

På østfronten allierte tyrkerne seg med tyskerne under første verdenskrig. Britene ba Gertrude Bell om en rapport om alt hun hadde lært om forholdene i Syria, Irak og Arabia. I rapporten anbefalte hun å organisere araberne i kampen mot tyrkerne: «Jeg tror vi kan gjøre det ganske hett for tyrkerne i Gulfen». Men selv fikk ikke Bell — en kvinne — reise ned. I stedet ble det Thomas Edward Lawrence, senere kjent som Lawrence of Arabia, som dro for å organisere det arabiske opprøret.

Først i november 1915 ble hun bedt om å reise ned til Kairo og hjelpe den militære etterretningstjenesten med å kartlegge Mesopotamia (som araberne kalte Irak), Gulfen og Nejd (i dag Saudi-Arabia). De trengte også en forsikring om at de britiske soldatene ikke ville bli overfalt av de lokale arabiske stammene. Det ordnet Bell, som hadde drukket kaffe og delt brød med de fleste sjeikene.

Senere under krigen, da hun arbeidet i Bagdad, fikk hun tittelen Oriental Officer, den høyeste lokale stillingen i etterretningstjenesten. Med andre ord, britenes fremste spion i Irak.

Hun overtalte blant annet Fahad Bey, som de facto regjerte over alt land fra Syria til Eufrat, til å støtte en arabisk revolt mot tyrkerne.

- Mine brødre, du har hørt hva denne kvinnen har å si oss. Hun er bare en kvinne, men hun er en mektig og modig en. Nå vet alle at Allah har laget kvinner underlegne mannen. Men om engelskmennenes kvinner er som henne, må mennene være løver i styrke og mot. Vi er best tjent med å ha fred med dem, erklærte sjeiken etter å ha lest brevet hennes.

Noen feminist var hun imidlertid ikke:

- Gertrude så på seg selv om enhver manns likemann, men kvinner flest, mente hun, var det ikke, skriver forfatter Janet Wallach.

DEN ARABISKE REVOLTEN, under ledelse av emir Faisal bin Hussein fra Mekka og Lawrence, ble som kjent en suksess, og ga britene overtaket i Midtøsten. Myndighetene ga Bell mye av æren for den vellykkede revolten — det var hennes informasjon Lawrence baserte kampanjen på i 1917 og 1918 — og hun ble slått til Commander of the British Empire. Men mens Lawrence red på kamelryggen inn i rampelyset, søkte Bell seg vekk. Hun nektet å møte journalister, og kjeftet på familien sin når de hadde latt seg intervjue.

I stedet fordypet Bell seg i arbeidet med å dra grenser mellom Mesopotamia (Irak) og Persia (Iran). Det hadde aldri eksistert et uavhengig Irak, og ikke siden oldtiden hadde det vært tegnet noen grenser mellom sanddynene. I motsetning til i Egypt, fantes det heller ingen infrastruktur eller rammeverk å bygge en arabisk stat på.

Sunninasjonalistene ønsket et arabisk kongedømme, sjiamuslimene en islamsk stat, kurderne i nord en selvstendig kurdisk enhet, og forretningsmennene ønsket seg tilbake til tyrkerne. Ingen ville være under India, slik britene foreslo.

Etter å ha forhørt seg med sjeikene, bestemte hun seg for å inkludere de tidligere osmanske provinsene Bagdad, Basra og Mosul i den nye irakiske staten. Kurderne, som Winston Churchill senere foreslo burde få sin egen stat i nord, skulle innlemmes for å sikre de oljerike områdene i nord og, minst like viktig, for å utvanne det sjiamuslimske flertallet.

- Jeg føler meg i blant som Skaperen i midten av uka. Han må ha lurt på hvordan det hele kom til å ende, slik jeg gjør, skrev hun hjem i desember 1918.

ETTER HVERT KOM hun fram til at irakerne måtte få styre seg selv, uten britisk mandat. Irak var særdeles viktig for britene: Området var rikt på olje, det var regionens kornkammer og det var landveien til India. Men Bell vurderte situasjonen slik at at britene hadde større mulighet til å beholde den politiske og økonomiske innflytelsen over landet dersom de hjalp dem på veien til en egen irakisk stat.

Imidlertid varte og rakk det før den første irakiske regjeringen ble opprettet, og sjiamuslimene gjorde opprør. Så samlet sjia- og sunnimuslimene i Irak seg til hellig krig mot britene, som i 1920 hadde 17000 britiske soldater og 44 000 indiske soldater i landet. Alliansen varte ikke lenge før irakerne begynte å krige innbyrdes. Da borgerkrigen tok slutt høsten 1920, hadde mer enn ti tusen arabere og hundrevis av briter mistet livet.

Gertrude Bell ble stadig mer overbevist om at Irak trengte en konge, aller helst Faisal, som franskmennene hadde avsatt i Syria. Da Churchill innkalte til Kairokonferansen i 1921, fikk hun og Lawrence overtalt ham til å velge Faisal, som skulle være av profetens herkomst og en karismatisk leder, men som aldri før hadde vært i Irak og hadde lite kjennskap til landet. Den midlertidige irakiske statsministeren, som var Faisals største utfordrer til tronen, ble kidnappet av britene og sendt til Sri Lanka.

I 1921 ble kong Faisal kronet til konge av Irak. Sammen bygget kong Faisal og Gertrude Bell opp den moderne staten Irak, og både blant briter og arabere gikk hun under navnet Iraks ukronede dronning.

Men selv om kongedømmet bare varte i 17 år, sliter Irak den dag i dag med ettervirkningene av Bells nasjonbygging. Hun lyktes aldri å forene sjiamuslimer, sunnier og kurdere under det irakiske flagget.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.