Det er i høst 20 år siden Murens fall. I en artikkelserie drøfter vi hvordan det kunne skje.
• Onsdag: Det er hull i gjerdet
• Torsdag: Da ild møtte vann

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Store endringer av makt eller endring av allianser i Europa har alltid skjedd i forbindelse med krig, eller forberedelse til krig. Omveltningene som skjedde da jernteppet forsvant skjedde nesten fredelig. Unntaket var Balkan og til en viss grad Kaukasus, men de krigene hadde ikke noe å gjøre med den fysiske muren som i mer enn 40 år hadde delt Europa og verden forøvrig i to ideologisk konkurrerende blokker; den kapitalistiske, og den kommunistiske. Krigene på Balkan og i Kaukasus hadde mer karakter av å være stammekriger, enn kriger mellom stater.

Forskningssjef Iver Neumann ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) mener det viktigste resultatet fra året 1989 er at den kalde krigen blåste bort.

—DEN KALDE KRIGEN forsvant som konfliktakse, ikke bare i Europa, men i hele verden. Det førte til at USA snart var på leting etter en ny fiende. Saddam Hussein i Irak kom dermed som en gavepakke, sier Neumann.

Han er veldig kritisk til den vestlige verdens håndtering av seieren over sovjet-kommunismen.

—Sovjetunionen var en verdig motstander, det var to systemer, basert på to ideer, som sto mot hverandre. Den sovjetiske modellen var en modell for land på alle kontinenter, sier Neumann. Og han fortsetter:

—Men når en supermakt plukker ut en gjeng med nomader som sin hovedfiende, så blir det som å skyte spurv med kanoner.

Neumann mener også at avblåsingen av Den kalde krigen ga fart til globaliseringen.

—Den kalde krigen var et stengsel for å betrakte verden som en enhet. Det er en sammenheng mellom avslutningen av Den kalde krigen og den stadig større migrasjonen til Europa. Den kalde krigens slutt bidro til å gjøre arbeidsmarkedet globalt, sier Neumann. I det globale bildet gjorde også året 1989 at rivaliseringen mellom de to blokkene i den 3. verden ble borte. Sovjetunionen hadde ikke lenger Etiopia eller Angola som alliert i Afrika, og støttet opp under kriger der.

ÅRET 1989 FLYTTET grenser også i fysisk forstand. 3. oktober 1990 ble Tyskland gjenforent, det var den første grensa som ble flyttet. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn akseptert i NATO, og i 2002 fulgte sju andre land fra Warszawa-pakten etter. I 2004 ble åtte land fra det tidligere Øst-Europa med i EU, og i 2006 fulgte Bulgaria og Romania etter. Alle de andre landene som var en del av den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawa-pakten er nå medlem av både NATO og EU. Av republikkene i det gamle Sovjetunionen, som ble selvstendige land etter Sovjetunionens kollaps nyttårsaften 1991, så er også de tre baltiske landene Estland, Latvia og Litauen med i både NATO og EU. Grensene i Europa er stort sett flyttet tilbake til der de var etter 1. verdenskrig. Stalins erobringer fra 2. verdenskrig er rullet tilbake uten vold. Og godt er det.

ELLER? RUSSLAND oppfatter seg som den store taperen i det europeiske geopolitiske spillet etter murens fall. I Moskva sier man at USA og NATO har brutt alle løfter med sin ekspansjon østover, og har gjort det klart at de har satt en «rød strek» ved NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Statsminister Vladimir Putin sier i realiteten det samme som avisklisjeene fra flere tiår tilbake la i munnen på den gamle sovjetlederen Leonid Bresjnev; NJET. Putin gjør ingen hemmelighet av at han mener at det bare var Sovjetunionens, og arvtakeren Russlands, svakhet, som gjorde Vestens ekspansjon østover mulig. Russlands nasjonale stolthet er såret på grunn av NATOs og EUs utvidelse, og det er ikke bare behagelig. Russiske datahackere gikk til angrep, og klarte å lamme datasystemene, i Estland i 2006 på grunn av strid om flytting av et sovjetisk krigsminnesmerke i hovedstaden Tallinn. Og da Georgia yppet til krig i Kaukasus i fjor, var ikke Putin en mann som lot seg be to ganger om å slåss.

DET ER NETTOPP en refleks som den vi så i Georgia som gjør at de fleste tidligere landene i øst priser seg lykkelig for å være en del av det vest- og sentral-europeiske fellesskapet. Selv har jeg intervjuet fire av forgrunnsfigurene i det opprøret i Øst-Europa som gjorde at muren ble revet. Møtene med dem, og deres biografier, forteller en historie om at de har grunn til å frykte et sterkt Russland. De var alle ofre for et aggressivt Sovjetunionen styrt fra Russland hjerte, Moskva. Og ingen i det tidligere Øst-Europa liker tanken på et sterkt Moskva

LENNART MERI fra Estland var landets ledende intellektuelle, forfatter og filmregissør, før han ble president i 1992. Som 12-åring i 1941 ble han og familien fraktet til Sibir som slavearbeidere i de enorme sibirske skogene, etter avtalen mellom Hitler og Stalin, som gjorde blant annet Baltikum til sovjetisk innflytelsessfære. Med en far som var toppdiplomat før 2. verdenskrig var Meri en del av den selvbevisste nasjonale eliten.

Det var ikke elektrikeren Lech Walesa, som tok imot i en kirke i Gdansk. En prest loset oss fram til den kompromissløse streikelederen, og illustrerte de tette båndene til kirken. I Polen er skepsisen til Russland en del av den nasjonale dannelsen. Den gjaldt også arbeiderklassen i «arbeider- og bondestaten» Polen, noe blant annet streikebølgene fra 1970 demonstrerte. Walesa ble valg til president med overveldende flertall høsten 1989, og innsatt i 1990.

Vytautas Landsbergis i Litauen tok imot i sin leilighet etter at han hadde gått av som president. I Russland blir Landsbergis - president fra til 1990 til 1992 - betraktet som den mest antirussiske av alle opprørslederne fra 1989. Musikkprofessoren er nå medlem av EU-parlamentet. Hans forslag om å sidestille nazi-symboler med symboler fra Sovjet-tida, og forby dem, har fått Moskva til å se rødt. Det ligger et forslag i det russiske parlamentet om å kunne straffeforfølge dem som mener at Russlands innsats under 2. verdenskrig også var en okkupasjon.

Vaclav Havel tok også imot i sin leilighet i Praha i august 1989. Dramatikeren, forfatteren og presidenten fra 1993 til 2003 har siden 1960-tallet vært en av Europas viktigste intellektuelle. Men han er uten formell utdannelse, fordi hans høyborgerlige familiebakgrunn gjorde at han ble nektet opptak på universitetet. Hans akademia var som tvangsproletarisert i et ølbryggeri, og om kvelden i Prahas røykfylte ølhaller. At ølhallene i Praha også var intellektuelt dannende kan alle som besøkte dem før masseturismen ødela Praha, bevitne.

FOR EUROPA BLE et annet i 1989, blant annet takket være Prahas ølhaller.