–En gang kom en hel skoleklasse løpende etter meg i Paris, forteller Unni Askeland. Hun sitter på kjøkkenet i den lysebrune sveitservillaen og røyker. Hun har svarte tights, svart kjole, svart føflekk på det rette stedet og store solbriller i det blonde håret. En liten harepus i sølv henger vettskremt og fastklemt nede i kløfta.

Skoleklassen stormet mot henne utenfor Louvre. De ville ha autografer. De ville ta bilder. Til slutt avverget hun overfallet.

–«No, no, I'm not Madonna».

Det hadde vært en morgen som alle andre morgener. Hun hadde stått opp, tatt på seg solbrillene, som enten ligger på nattbordet eller sitter på hodet fordi hun har sovnet med dem, så hadde hun gått tur med den lille mopsen Maja. Og nå står hun der på trammen og venter, Unni Askeland, popkunstneren som gikk fra lerretene til overskriftene da hun i fjor ble innkjøpt av Nasjonalmuseet for seks hundre tusen kroner, som har malt sine egne varianter av Munch og portrett av Märtha Louise, og som ankom i gullfarget limousin da hun stilte ut med Moods of Norway.

–Er du sulten? spør hun før hun går forbi maleriene av Marilyn Monroe og skiltet «Her er det party» som henger i gangen, forbi flygelet og inn på kjøkkenet. Der ligger varme bagetter i steikeovnen og en rød bh på et sølvfat på gulvet.

Hun setter ei svær gryte med kirsebærsyltetøy på kjøkkenbordet.

–Jeg laget syltetøyet i går. Etter midnatt. Er det godt?

Og så gjør Askeland noe som viser seg å være betegnende for måten hun snakker på. Hun begynner å fortelle om syltetøy, men ender et helt annet sted. Denne gangen på hytta til farmor. Der hadde de nydelige kirsebær, og der elsket hun å være, og det var utenfor hytta at noen kastet Unnis nye munnspill over veien, og seks år gamle Unni løp etter.

–Det sa pang. Sykehus i et halvt år. Mistet en bit av øret og brakk beinet. Jeg fikk eter på nesa. Narkose.

Hun så sirkler som gikk innover og innover, som en virvelvind, og det sto mennesker inne i sirklene. Hun kommer aldri til å glemme dem.

–Det var helt jævlig. Det hadde jeg mareritt om hver natt til jeg var seksten. Liker du syltetøyet? Er det litt surt?

Unni Askeland er en av ti kunstnere som skal tolke hver sin bok av Knut Hamsun i prosjektet «Hamsunfantasier» som ender opp med utstilling og bok i september. Askeland valgte «Sult» som hun leste da hun var atten år, og i sin tolkning har hun brukt filmatiseringen av boka.

–Jeg blir ekstremt irritert hver gang jeg ser den filmen. Han vil jo ikke reddes. Det er delirisk, traumatisk, helt jævlig. Jeg tok ut sju bilder av filmen og så har jeg malt på dem. Du kan få se dem etterpå.

–Hva slags forhold har du til Hamsun?

–Det første jeg tenker på, er at han var en stor kunstner. Så tenker jeg: Er det en rase som har dødd ut? Er det over med de store kunstnerne, de store forfatterne? Har vi blitt en pott mennesker som bare klarer å glimte til med genialitet en eller to ganger i livet? Ett maleri? Én bok? Jeg vet ikke. Jeg tar en sigg, jeg.

Den nye vinen. Askeland har også kommet med egen vin, kjendisvin, som det kalles. Den første kom i sommer, rosa og lett, og da de skulle lage etiketten sa Askeland, «kan jeg ikke bare kysse på et ark og skrive Love X under? Som jeg pleier å gjøre når jeg signerer regninger?» Så gjorde hun det, og nå pryder Askelands røde leppestiftmerke vinen Love X.

–Den er dritgod. Rosa prosecco.

–Hvorfor ville du ha egen vin?

–For det første så er jeg glad i å drikke vin. For det andre så er det morsomt. Og for det tredje… make money while you're sleeping, ikke sant?

–Ifølge vinmonopolet.no får man visst bare tak i vinen i Lillestrøm, Trondheim og Lakselv.

–Du tuller? Lakselv? Den er i hvert fall på polet på Jessheim. Og i Tvedestrand.

Snart kommer også en rødvin med tre malerier av Askeland på etiketten og et dikt på baksiden som hun skrev på hytta da hun var tjueni år gammel.

–«Ei bjørk står svart imot nattens time…»

Hun siterer dramatisk.

Så avbryter hun seg selv.

–Du…

Hun går bort til kjøkkenbenken, river tak i en av de tre kartongene med vin som står der og holder den opp.

–Vi drikker ikke Blue Nun. Dette er jævlig viktig.

Så forteller hun om den kvelden hun og to av døtrene, som er i begynnelsen av tjueåra, hadde hjemme-alene-fest. Seinere kom Raza, hennes gode venn som driver den indiske restauranten på Jessheim som er blitt hennes hang out, og det var han som hadde med seg en kartong med den søte, tyske hvitvinen.

–«Jai hadde bare denna», sa han. Og da sa jeg: «Raza, hvor mange ganger har jeg sagt til deg, vi drikker ikke Blue Nun». Det er faktisk ganske mange måneder siden. Vi blir ikke kvitt den.

Når vi nå snakker om vin, er det et par historier som presser seg på. Som da Unni Askeland og kunstnermannen Sverre Koren Bjertnæs (33) skulle på bryllupsreise og begynte å drikke hvitvin på Gardermoen. Da British Airways ikke ville slippe dem inn på flyet til London, la de seg inn på flyplasshotellet og reiste til Barcelona morgenen etter i stedet. For ikke å glemme kasinohistoriene. For eksempel den morgenen ekteparet våknet på hotellrommet i Venezia med tomme champagneflasker og tomme lommer etter nattens gambling og måtte ringe hjem og selge et par malerier for å betale hotellregninga.

–Fytterakkerndetersådumtvetdu. Jeg vet ikke, det har vært litt vilt.

Askeland ler høyt.

–Vi liker jo å gamble, og vi hadde en opplevelse nå i sommer som var helt syk.

Ja, det var en juni formiddag, før klokka tolv, at ekteparet var i Nice. Askeland hadde bestemt seg for å se huset til maleren Renoir, hun skulle bare en tur på toalettet i kasinoets lobby først. Da hun kom ut igjen, hørte hun ulende sirener, hun så glorete, blinkende lys, og midt i alt så hun en mann som så innmari rar ut. Han sto helt stille og virket, vel, sjokkskadet.

Det var Sverre. Han hadde puttet femti euro på maskinen Life of Luxury.

–Sverre hadde tatt jackpoten! Og så kom det en fyr med champagne. Sverre drikker jo ikke lenger, så den tok jeg. Vi burde vel tatt pengene i lomma og reist hjem fortest mulig, men det gjorde vi ikke.

Askeland og Bjertnæs hentet ikke bagasjen, de stakk bare pengene på innerlomma, satt seg i en taxi og kjørte rett til Monaco. Der sjekket de inn på Hôtel de Paris.

–Suite på et av de dyreste hotellene i verden. Det var spesielt. Det må jeg jo si. Det var champagne og foie gras, og jeg kjøpte meg ny gullbikini.

–Hvor mye var den jackpoten på, egentlig?

–Det vil jeg ikke si.

–To hundre tusen kroner?

–Ikke sååå mye. Det var i hvert fall nok til et par dager moro. Helt til det ikke var mer igjen.

–Hvorfor er du så glad i å gamble?

–Det er spennende, og jeg tror det er den optimale flukten, flukten fra alt. Du får en… space… i hodet. Akkurat som når jeg arbeider. Jeg reiser av og til på bingo på Kløfta også, jeg. Jeg liker hele greia, men nå er jeg litt lei. Jeg lengter etter hytteferie.

I februar i fjor hadde Unni Askeland vært på kulturnyhetene på P2 og var på vei inn i taxien utenfor NRK. Da kom programlederen fra P2 løpende og fortalte at Nasjonalmuseet akkurat hadde kjøpt popkunsten hennes.

–Det var helt fantastisk, jeg trodde ikke det var sant. Hjelp, tenkte jeg. Hva skjer nå? Det er jo en drøm. Så våknet jeg morgenen etter og hørte på Dagsnytt. Og da var det plutselig helt vilt, fullt oppstyr, konflikt… og alt var blitt… dritt.

Nasjonalmuseets direktør Allis Helleland hadde gått imot sin egen innkjøpskomité og bladd opp 600000 for Askelands malerier basert på filmen «Casablanca». Sjelden har innkjøp av kunst fylt så mange spalter, så mange minutter på radio og tv. Askelands bilder hadde «null kunstnerisk verdi».

–Over natta ble jeg en av Norges mest berømte kunstnere. Jeg gjorde ingenting på tre uker. Telefonen ringte fra morgen til kveld. Jeg hadde den på lydløs.

Til slutt tok hun telefonen, og gjorde unna en rekke intervjuer. Det var da hun blant annet uttalte at i Norge er «misunnelsen større enn kjønnsdriften».

–Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke kan være sjenerøse. Jeg har alltid unt andre suksess. Men det ble jo en svær diskusjon, og hvor ofte skaper man det som samtidskunstner i Norge?

Til slutt trakk Allis Helleland seg fra stillingen som direktør for Nasjonalmuseet.

–Det var det verste, at hun ikke fikk fortsette. De hadde kjøpt inn mange kunstnere, for mye mer penger tidligere, og det ble det ikke noe brudulje av.

–Hvorfor ble det brudulje nå?

–Det var kanskje meg. Jeg er kanskje ikke riktig.

Unni Askeland har gjort en del som nok ikke er helt riktig. Hun har gitt kunstverkene navn som «Asspainting», uttalt at «norsk kunst er gørr kjedelig», malt Munchs «Vampyr» med hoggtenner og stilt ut et fotografi av Anna Nicole Smith i New York påsprayet det friske sitatet «I want a cucumber up my pussy. I want it now». Og etter at Odd Nerdrum sa til Askeland at, «tenk hvis hele deg hadde vært laget av marsipan?», ja, så gjorde hun nettopp det. Da hun åpnet utstillingen i Bergen Kunsthall sto den hundre kilo tunge skulpturen der, Unni Askeland av marsipan, med beskjeden «Eat me».

–Og det gjorde de.

–Hva ble spist først?

–Puppene.

–Hva er det med deg og limousiner?

–Du tenker på at jeg alltid kommer til åpninger i limmo? Det er show og gøy og rock og popstjerne. En veldig enkel forklaring er: Hvorfor ikke gjøre stas på noe man har lidd for?

–Kunst skal være show?

–Jo da. Man skal gi publikum noe ekstra.

Det lille ekstra Askeland byr på, er blant annet knallrød leppestift. Alltid den røde leppestiften. Alltid Guerlains «KissKiss».

–Det er fint, da. Gimmick, ikke sant?

Hun har kysset regninger, kvitteringer, hvite skjorter, det skallede hodet til en kunstkritiker, ja, hvilke andre steder har hun plantet sine røde lepper?

–På Leonard Cohen.

–Leonard Cohen?

–Ja, han spilte i Konserthuset på nittitallet. Vi var backstage, og da sa Leonard plutselig: «Unni, why don't you come to the bathroom?»

Hun ble med på badet, og der inne spurte Leonard Cohen om ikke Unni Askeland kunne være brydd med å kysse ham på kinnene med den røde trutmunnen. «Du skjønner, de skal gjøre tv-opptak av meg på scenen».

–Leonard gikk på scenen med kyssemerkene, jeg så det jo på tv seinere.

På sett og vis var det Erik Byes fortjeneste. Han hadde funnet familien til den amerikanske musikeren Eric Andersen i Norge, og han fløy over Atlanterhavet for å delta i Byes tv-program. Før det spilte Andersen, som hadde bekjente som Joni Mitchell, Lou Reed og Bob Dylan, av alle steder på Romerrike Folkehøgskole.

Og der var Unni Askeland, atten år gammel.

–Han kom bort til meg etterpå. Og det var det.

Andersen var gift, men begynte å sende kjærlighetsdikt i posten til Askeland.

–«If every window on the train could have a picture of your face». Ha-ha!

Tre år etter at de først så hverandre, ble de sammen og fikk tvillinger. Han bodde i USA og var på turné hele tida.

–Jeg bodde på Kløfta, og han kom på besøk. Vi fikk et nytt barn, men han fikk jo aldri bygget opp et liv her.

Det var Askeland som leverte barna i barnehagen, før hun tok toget til Oslo der hun gikk på Statens Kunstakademi, og var hjemme før fem. Iblant fikk de besøk i sveitservillaen på Kløfta. Av Lou Reed som sang bursdagssangen til henne, av Rick Danko fra The Band, av Townes Van Zandt.

Og så er det Bob Dylan, da.

–Sist gang jeg kom inn bak scenen på Oslo Spektrum ropte de: «Unni is here. Boooob, where are you? She's heeere».

Askeland ler.

–Jeg fikk et liv lagt i hendene. Opplevelser på opplevelser. Jeg var mye i New York. Det var helt fantastisk, men det var bruddstykker i livet. Jeg hadde et anker her.

I 2006 giftet Unni Askeland seg med den fjorten år yngre maleren Sverre Koren Bjertnæs i hagen på Kløfta. De møttes første gang da Nerdrum-eleven Bjertnæs malte Askelands døtre.

–Jeg har aldri tenkt på at han er 14 år yngre. Han er en fantastisk fyr, og jeg føler meg av og til yngre enn ham. Han er mer tungsindig og gjennomtenkt og analyserende. Det er sikkert bra for meg, å ha ham som lynavleder.

Han har trengt henne også. Bjertnæs hadde alkoholproblemer i flere år.

–Det tok ganske lang tid før jeg skjønte at det var et problem. Vi var jo på turer, og drakk sammen. For meg var det fest og sprø opplevelser, men…

–Det var kanskje ikke like moro for ham?

–Han sluttet alltid i perioder. Jeg har veldig høy terskel på det meste, men liker ikke problemer. Kriser og problemer, dytter jeg til siden. Jeg tror det har vært min overlevelsesstrategi fra jeg var liten. Jeg har sikkert gjort det nå også, ikke sett, ikke villet se, tenkt at det går over.

–Lar du være å drikke for å være solidarisk?

–Hvis vi har selskaper, gjør det ikke Sverre noe om jeg drikker vin. Jeg skjerper meg, selvfølgelig, og går heller ut med vennene mine, sier Askeland.

–Nå har vi fått et liv, og jeg har fått noen jeg kan støtte meg til og stole på.

Den lille mopsen Maja er satt i halsbånd pyntet med diamanter av plast, og Askeland leier henne inn på lokaltoget.

–Vi skal til Jessheim, sier hun.

–Det vet jeg, sier konduktøren og fortsetter:

–Det rådet jeg fikk om forkjølelse i vinter, sterk ingefær og konjakk, det funket.

Hun tar billettene og går.

Etter seks minutter er toget på Jessheim, og Unni Askeland går over veien med mopsen Maja, og av en merkelig grunn prater hun bergensk til den lille hunden.

–Se kor fine de vaaaa.

De går inn på kjøpesenteret Meierigården, og de eneste som fortsatt holder stand her, er en garnbutikk i første etasje og Unni Askeland i kjelleren. Bak ei rosa jerndør ligger atelieret hennes. Rommet har ingen vinduer, men ventilasjonsrør og nødutgang, og lyset fra lysstoffrørene i taket strømmer grelt ned på lerretene som ligger på det flekkete gulvet og står lent inntil veggene. Overalt er det koster i spann og papirfiller og malingstuber, og på veggen har hun sitert James Dean med tusj: «Dream as if you live forever, live as if you die tomorrow».

Askeland setter seg i en skinnstol foran de sju Hamsun-maleriene som hun malte mens hun hørte på lydboka fra 1959.

–Jeg har forsøkt å lage en slags gardin over bildene fra filmen. Det er drømmene han har, de desperate drømmene.

–Kan man bli rik av å være kunstner i Norge?

–Jeg har ikke klart det.

–Selv ikke med de seks hundre tusen som nasjonalmuseet betalte?

–Du, hallo! Halvparten gikk til galleriet, pluss utgifter til materiale, pluss skatt. Da var det ikke mye igjen. Jeg ligger bakpå fra før, så når jeg har begynt å tjene penger, har det aldri vært mine penger. Heldigvis fikk jeg kjøpt huset mitt billig. My castle in the air.

På den hvite duken på kjøkkenbordet i sveitservillaen, er det brodert Carpe Diem. Det er ganske passende siden Unni Askeland mistet en dag denne uka. Hun var sikker på at det var onsdag, så var det torsdag.

–Tida går så jævlig fort. Jeg får barnebarn om tre uker. Det er helt vilt. Å se seg selv i speilet og tenke: «God morgen, Unni. Du er 47 år, du har fire barn, og nå skal du bli bestemor». Jeg lever ikke sånn. Jeg tenker ikke på pensjon og livsforsikring. Jeg lever bare. Jeg tar til meg det som kommer. Og så blir jeg opprømt eller nedstemt.

Man skulle tro hennes omfangsrike vennekrets er noe av det som gjør henne oppstemt. Mia Gundersen, Mariann fra Surferosa, designeren Baron von Bulldog, kunstneren Morten Viskum. Tv-en i stua har hun fått av snowboarderen Daniel Franck, og på pianoet i andre etasje står julekortet fra Ari og Märtha.

–Jeg har tradisjon på to ting. Det er julefest og sommerfest i juni. Det vet alle. Da blir jeg stresset vertinne, for det kommer så mange.

Under årets sommerfest sto Se og Hør utenfor gjerdet.

–Aylar kom! He-he. Det var morsomt. Og så kom Anette Stai og Morten Viskum. Se og Hør trodde nok det skulle komme flere.

Etter åtte timer syntes Askeland synd på journalistene og gikk ut med pølser i lompe.

–Men du, hallo! Jeg er jordnær. Se hvor jeg bor da. Kløfta. Jeg liker å gå på Kiwi. Å stå i kø på Kiwi er helt kult.

Hun blåser ut røyk gjennom munnen og trekker den inn igjen gjennom nesa.

–Og så jeg lager syltetøy.•jog@dagbladet.no