Han kommer labbende inn på Litteraturhuset, sitt eget, i Oslo. Huset ligger midt mellom kulturelitens Kunstnernes Hus og ølhundenes Lorry, og har utsikt over kongen og dronningens park. Slik er Litteraturhuset, litt av alt. Selv går sjefen, eller Leder for Fritt Ords kulturinstitusjon Litteraturhuset, i olabukse og T-skjorte. Sklir inn i mengden, nærmest forsvinner.

— Skal vi bestille?

Løsningsorientert og utålmodig. Ser snill ut. Hvor er det blitt av mannen med palestinaskjerfet, den snerrende RV-bikkja? Denne ser mer ut som en mett golden retriever.

— Jeg har egentlig aldri vært spesielt sint — kona mi sier hun bare har sett meg sint to ganger på ti år —, men jeg er det i politiske sammenhenger. Hadde jeg kommet i fri dressur i en politisk debatt igjen nå, hadde jeg vært like engasjert som for ti år siden, jeg tror folk hadde blitt overraska over hvor kantete og streng jeg fremdeles er. Men jeg banner mindre enn før.

— Hvorfor?

— Det er greit å være usaklig når du er 20, da har du en antiautoritær funksjon. Er du like usaklig når du er 40, er du bare dum.

SÅ ER DA litteratur og innkjøpsordninger for bøker lite å hisse seg opp over i et land med en så velutviklet kulturpolitikk, mener Aslak Sira Myhre.

— Hvis folk ikke har annet å klage over enn det, mangler de perspektiv.

Den tidligere lederen for Rød Valgallianse er blitt ektemann, far og eier av Volvo, rekkehus og Swixdress. Han leder et litteraturhus som går så det suser. En kvart million mennesker var innom dørene første året, nesten like mange i det andre. Damer med hårrullkrøller, studenter og turister med ryggsekk og småknøtt med foreldre — de kommer for å se alt fra Nationaltheatrets «Høstsonaten» til Emil i Lønneberget og debatt om abort i Latin-Amerika. Denne dagen kommer Lars Sponheim inn døra, ragende i mørk dress. To venninner skravler over barnevogner og kaffe — her er liv.

— Er du overrasket over suksessen?

— Vi har fått en medvind vi ikke kan ta æren for selv. Truffet en tidsånd, et behov, fylt et vakuum. Idiotsamtalen får du på fjernsyn, vi går dypere, gir rom for lengre resonnementer — og mangfold. Det er mange arrangementer her jeg ikke ville gått på selv.

— Å?

— Programmet er ikke spikra etter mitt kloke hode. Vi har ulike arrangører, for eksempel Høyre og Europabevegelsen — jeg kan jo ikke være mer uenig politisk. Men mangfold er en betingelse for at et kulturhus fungerer.

TO BORD bortenfor sitter Cathrine Sandnes, redaktør for Samtiden og kvinnen han så ofte nevner — som «kona mi». De to har Katja (4) og Anna (2) sammen, foruten en narkoman interesse for politikk, litteratur og fotball. For tida går Cathrine med krykker. Et bandasjert operasjonssår synes i skjørtekanten ved kneet.

— Jeg er dobbeltarbeidende husfar. Full jobb her og hjemme. Hun må gå på krykker i to måneder. Rekonvalesensen er halvannet år, konstaterer Aslak, med et fornøyd sukk. Han er så glad i familien sin. Jobben betyr mindre. Utdannet, dannet og nå også livserfaren forteller Aslak Sira Myhre i en serie monologer og med mange banneord om hvordan han har lært seg å stresse mindre. Hold pusten og senk skuldrene med Aslak:

— TENK OMVENDT. Istedenfor å finne ting for å stresse ned, må du la deg stresse av færre ting. Ikke ta ting så jævlig tungt. I jobben med RV var det lett å skape en følelse av at alt i verden sto og falt på meg. Som klassens duks — eleven på fremste rad — har jeg levd med den overbevisning at alt blir best hvis jeg gjør det selv. Det er selvsagt en falsk forestilling. Nå har jeg lært meg at verden klarer seg uten meg — si at nå er jeg hjemme, nå er jeg på ferie, dette tar jeg i morgen.

— Det jeg kanskje er mest stolt av, fortsetter han.

— Er at jeg kan ta permisjon i tre måneder fra Litteraturhuset, og det ville gått bra. Det gjelder å ikke blande seg i alt. Og ikke bli så jævlig lei seg når det går dårlig, akseptere imperfeksjon og telle seire. Jeg har en øvelse: Jeg har slutta å evaluere fra dag til dag, heller måned for måned. Er det fortsatt ille etter en måned, er det en tendens. Hvis ikke, er det ingen grunn til å gå inn og korrigere.

— Om barn er stress? De er helt klart avstressende. Med unger kan du ikke utsette ting, det må gjøres der og da. Når jeg er med dem, får jeg ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Jeg har jobba jævlig mye før i livet, og er i en luksusposisjon. Jeg har ikke behov for å bevise så mye, jeg har vært på TV, fått metta mi, som jeg sier. Hadde jeg vært 23 år og blitt far, ville jeg blitt sliten av alt jeg ikke hadde fått gjort.

KNAPT EN PUSTEPAUSE. Aslak Sira Myhre liker ikke lange spørsmål og avbrytelser — han har jo svarene klare. Men av og til, faktisk hver kveld, vil han holde kjeft. Helst være alene.

— Jeg trenger å koble av. Jeg snakker hele dagen i jobben min, sier han.

— Og jeg trenger å trene.

Når han er sur på kona, ungene, vennene og jobben samtidig og innser at det er ham selv det er noe galt med, springer han i skogen eller går på ski mens han drømmer om å vinne femmila i VM. Etter at litteratur ble jobb, skal det mer til for at en bok tømmer hodet. Han håper ikke det er sånn for andre.

— Har du lagt merke til en ting? Hvis du spør folk om hva de leser, begynner de alltid med «jeg skulle lest mer» eller «jeg leser egentlig ikke krim». Lesing er blitt en prestasjonsgreie, noe du skal være flink i. Det ødelegger for litteraturen, tar vekk glede og gjør folk små — det er en psyke vi må komme unna. Det er ingen motsetning mellom å lese krim og å lese Kjartan Fløgstad — jeg gjør begge deler. Skillet mellom å nyte finkultur og folkekultur er en konstruksjon.

Selv nyter han film. Han triumferer.

— Jeg har sett alle filmer i verden som starter med at jorda blir sett fra verdensrommet. Det er selve definisjonen på en god film.

— Fordi — eh — vi mennesker trekker oss tilbake og ser jorda som den er, hele bildet?

— Nei. Fordi jeg er glad i science fiction! Der har du oppsummeringa: Jeg trenger fysisk trening, sollys, fjernsyn, bøker og familie. Og fotball.

— Du så kanskje kampen i går?

Det er dagen etter at Norge slo Skottland 4—0.

— Gjett!

Han lener seg tungt på stavangerdialekta.

— Som en fanatisk Drillo-tilhenger føler jeg noe sånt som disiplene måtte ha følt når Jesus gjorde undere: «Hva var det jeg sa? Se!» Det var dobbel glede: seiersrus og skadefryd — at Drillo nok en gang, etter at sportskommentatorene har dømt ham nord og ned, beviser.

HAN ER FOR LENGST ferdig med maten. Norsk bondeomelett — det var et poeng for sjefen at Litteraturhusets kafé skulle servere husmannskost samtidig som feinschmeckerne skulle få sin risotto. Folkelig og fint, med andre ord. Han kaller seg dannelsesagent og folkeopplyser.

— Savner du politikken?

— Ja, veldig.

— Men får du ikke påvirket folk mer gjennom Litteraturhuset enn som RV-leder?

— Jo, på en måte. Men når Norge på åttende året er okkupant — vi okkuperer jo Afghanistan! — er det et altoverskyggende problem for meg. Det får jeg ikke gjort noe med her. Det er en personlig, dyp frustrasjon i så liten grad å få være med i den diskusjonen. Denne valghøsten jobber han for skolevalget og skal holde appell på Karl Johan. I fjor holdt datteren Katja, den gangen tre år, appell om Palestina-Israelkonflikten i barnehagen.

— Krigføringen på Vestbredden og Gaza, presiserer Aslak.

 — Hva gjør du om ti år?

— Veldig godt spørsmål. Han tar en sjelden, faktisk intervjuets eneste, tenkepause.

— Er statsminister kanskje?

Ny pause.

— Jeg håper du fikk med deg at jeg sa det i en litt spøkefull tone.•