ALBUM: «Det er sikkert en fin ting, men samtidig er det litt grusomt at de bare er til låns, disse ungene» sa en gang Pia Tjelta til Dagbladet. Med det satte hun ikke bare ord på hvordan det er å se ungene vokse opp, men også hvordan det kan oppleves å være fans av unge artister.

Nå er det Arctic Monkeys vi møter med klump i halsen. Guttene som fikk oss til å danse med sine presise, kjappe hits dro til USA på egen hånd og kom tilbake som en gjeng alvorlige, unge menn. Nå står de på trammen med ny plate i hånda. Borte er de intense gitarriffene, igjen står trommer, bass og lange lugger.

Raseri, sorg, vemod og aksept. I den rekkefølgen må man innta denne plata. For som selv Meryl Streep forstår når hun velger å følge datteren til alters i «Mamma Mia!», må man jo like at ungdommen vokser opp og ikke, for eksempel, dør av den voldsomme kjærligheten de fikk i oppveksten.

Følelsene til side, hva har de kommet hjem med?

Det er ei plate der produsentjobben er delt mellom Queens of the Stone Ages Josh Homme og Klaxons-produsent James Ford. Josh Homme sender Arctic Monkeys ut i 70-tallets langhårede psykedeliske og slangebebodde ørkenlandskap, og Ford holder dem igjen på rockeklubben som et hjerteknusende ungdomsband. Man kan høre hvem som har gjort hva, og når man har Arctic Monkeys lyrikk, selvklebende riff og vilje til utvikling, er det dumt at produsentens fingeravtrykk blir så tydelige. De virker til å ha tatt en Madonna, og blitt for myke i produsentens hender med det resultat er at de høres ut som helt ordinære ivrige, talentfulle musikere som prøver seg i en helt ny sjanger med gode hjelpere.

En fin mellomplate, et utviklende folkehøgskoleår — det bør være helt ok for et ungt band som Arctic Monkeys. Men det gjenstår å se om bransje og publikum innehar en tenåringsforelders tålmodighet og gidder å følge dette bandet som plutselig bare er «veldig lovende».