ALBUM: Brendan Bensons evne og vilje til å lage poprock i omtrent akkurat den undersjanger han måtte føle for, høres på begynnelsen av hans fjerde soloalbum ut som noe undertegnede og mange andre hadde feiret i gatene: Pubrockens hjemkomst. Han er ikke like spydig som Costello, Lowe eller Joe Jackson var, men den underliggende filosofien er den samme. Bensons mangel på ironi svinger begge veier tekstmessig, fra halvcorny elskverdig («If she throws her heart away/I'll be there on garbage day») til kvalmt banal («You could have it nice or complicated/You could pay full price or you could take it»). Det som hemmer plata, er at alle tre av de rolige låtene er dørgende kjedelige. De øvrige åtte høres ut som fyllstoffet fra en knallbra skive, dessverre uten at noen av dem klarer å hale inn den siste halvmeteren til å bli en hit.