ALBUM: Noe av det mest fascinerende og forfriskende med Jay Reatard er at han, i tillegg til å være en poppunklåtsnekrer av oppsiktsvekkende talent og produksjonsevne, er så fordømt stusslig. Og det helt uten glimt i øyet. Da han på forrige plateomslag smurte sin halvnakne kropp inn i blod så det halvgjort og teit ut. Nå skuler han mot deg, svartkledd og sint, og det ser anstrengt og usikkert ut. Når han skal synge om sin indre smerte, blir det mest til sutring og infantile hevnfantasier. Samtidig arrangerer mannen noen av de tetteste, mest varierte og uimotståelige låtene i verden i dag, fortsatt skranglete men nå med litt mindre fuzz og litt mer vokal og allsidig instrumentasjon enn før. En fortryllende kombinasjon. Det finnes neppe noe mer nakent enn en person som konstant feiler i sine forsøk på å gjøre problemene sine vakre.