Stykket er basert på den virkelige historien om foreldreparet i Belgia som drepte sin syv år gamle gutt og sin nyfødte datter. For Ane Dahl Torp har derimot historien om Christoffer gått hardt inn på henne.

—Jeg får ikke den saken ut av hodet. I vår historie har vi også en gutt som kommer forslått på skolen, og folk rundt som må ha sett mistenkelige ting, sier hun.

Møtte kritikk
Åtte år gamle Christoffer døde i 2005 etter mishandling over lengre tid og ble funnet død med et 17 centimeter lang brudd i hodeskallen. 

I år ble guttens stefar dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet gutten til døde.

I ettertid viste det seg at mange i guttens omgivelser hadde mistanker om mishandlingen. Dahl Torp sier at stykkets formål nettopp er å påvirke til handling.

—Stykket er selvfølgelig ikke viktig i kraft av sin grusomhet, men som teaterstykke, og hva det forteller. Hvilket ansvar har vi som medmenneske? Vi har ekstremt høy terskel på å gripe inn om vi tror noe er galt. Det vi må diskutere aktivt, sier Torp.

— Barnas revansje
Tidligere i vår ble oppsetningen kritisert for å lage underholdning av en så alvorlig kriminell handling. Førsteadvokat Lasse Qvigstad var en av dem som uttalte at stykket kan bidra til å alminneliggjøre og ufarliggjøre slike handlinger.

Aksel Hennie er helt uenig i at de gir overgriperne en stemme gjennom stykket.

—Vi gjør det motsatte, vi gir barna en stemme etter deres død. Vi synliggjør dem og lar folk høre deres historie. Dette er barnas revansje, sier Hennie.

I sommer har skuespillerne blitt satt detaljert inn i Aalst-drapene. Pol Heyvaert er en av forfatterne bak teaterstykket og var tidligere denne måneden i Oslo og tok del i forberedelsene. I tillegg har skuespillerne satt seg inn i foreldreparets liv, dagene drapene fant sted og tiden før og etter tragedien.

De to har ikke hatt vanskeligheter med å sette seg inn i en barnemorders sinn.

Stort univers
—Denne handlingen kan gjøres av veldig mange, vi har alle har slike egenskaper i oss. Det var bare at disse to havnet i denne desperate situasjonen. Han jeg spiller er følelsesmessig utilgjengelig, så det vanskeligste har vært å forholde seg nøktern til et tema som er emosjonelt sprengstoff, sier Hennie.

—Teaterstykket presenterer et stort univers, og handler ikke bare om drapene. Vi får informasjon om forhistorien og barndommen deres. Det er mange ting jeg kan kjenne meg igjen i, sier Dahl Torp, og understreker at stykket ikke er en ren dokumentarisk tolkning av Aalst-saken.