• Les intervjuet med Edgar og forfatter Frank Rossavik.

 I 1939 KOM ni år gamle Edgar Brichta til Norge via Nansenhjelpen.

De jødiske foreldrene hans i Bratislava sendte ham i sikkerhet. Han kom til Laksevåg og til familien Normann som tok seg av ham. Historien hans forteller Frank Rossavik i sin nye bok «Det niende barnet».

HAN VAR EN AV NI SOM KOM TIL BERGEN. Den jødiske guttene lignet ikke på karikaturene. Han var blond og blåøyd, og reiste sammen med 36 jødiske barn under 10 år til Norge. En annen av dem som kom på denne måten var Berthold Grünfeld, siden en av Norges mest kjente psykiatere.

Lillesøsteren Vera var bare fire, og ble ikke med. Edgar selv gledet seg og var nysgjerrig. Han så for seg at han skulle på en lang ferie.

Han så aldri foreldrene eller søsteren igjen, forteller han i bokas epilog, hvor han skriver selv. Edgar bor i dag i California, han er pensjonert lege.

50 - 60 PLEIEFORELDRE HADDE meldt seg i Bergen.

Agnes Normann hadde forsøkt å få barn med mannen sin Arne lenge, men de hadde ikke lykkes. Hun falt for Edgar, selv om hun egentlig ønsket seg en jente.

Forholdet utviklet seg raskt til å bli bra. Arne kunne tysk, og de to kommuniserte enkelt sammen. Edgar lærte seg dessuten norsk og fikk norske venner uten problemer.

Han ble omtalt som flyktning fra Tsjekkoslovakia, og som «tsjekkeren», ikke som jøde.

DA KRIGEN KOM TIL NORGE sendte pleieforeldrene Edgar til Nordfjordeid. Pleiemor og hunden var også med, mens Arne kjempet mot tyskerne.

I Nordfjordeid, og andre steder siden, støtte Edgar på tyske soldater. De mistenkte aldri noe. I Nordfjordeid ble han nær sagt soldatens maskot. Han hang sammen med dem, og de brukte ham som tolk siden han kunne tysk. Ingen ante at han var jødisk.

PLEIEFAREN ARNE visste selvsagt det, men det la pleieforeldrene aldri vekt på. Arne var opptatt av den urolige tida, og svært frustrert over at de norske styrkene hadde fått til så lite i krigen mot Tyskland. Han var også svært sint på britene.

I august 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og Hirden. Han leste Hamsun, Fritt Folk og propagandaen der mot jødene. Arne ville kjempe mot bolsjevismen, og ble utpekt som NS-lokallagsleder i den røde kommunen. Konkurransen var ikke stor, og veien til toppen kort. Han ble etter hvert NS-topp og ordfører.

Arne hadde flere stygge utfall mot jøder, og Edgar husker påstander om at jøder var utsugere og verre ting. Av og til protesterte pleiesønnen, og sa at foreldrene hans ikke var slik. Men som oftest snakket ikke familien om det sammen, det var med NS-kolleger Arne Normann tok opp slike ting.

- Jeg ble svært forbauset da jeg fikk vite at fosterfaren min hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling. Men han fortsatte å behandle meg godt, skriver Edgar i dag.

I NANSENHJELPEN var det stor fortvilelse over at Arne Normann var blitt nazist. De forsøkte å skaffe nye pleieforeldre, men Agnes forsikret at dette ikke skulle gå ut over pleiesønnen.

Edgar på sin side var ganske rolig, og tenkte det ikke angikk ham, selv om Arne arrangerte NS-møter i heimen. Antakelig var pleiemoren sterkt imot medlemsskapet. Hun sa aldri imot mannen i Edgars nærvær, men flere opplysninger tyder på at hun ikke hadde noe til overs for NS. 

I 1942 SLUTTET brevene fra foreldrene i Tsjekkoslovakia å komme. Dette var året alle jøder i Norge ble bedt om å melde seg til myndighetene. Men hverken Edgar eller de andre jødiske barna kom på noen lister. Pleieforeldrene må antakelig ha blitt advart, skriver Rossavik.

Første massearrestasjonsbølge kom i oktober det året. Jødiske barn ble halt ut av klasserom og hjem. Alle jødiske barn som ble deportert fra Norge denne høsten og vinteren havnet i Auschwitz. De ble gasset ihjel, akkurat som de voksne som fulgte dem.

De andre jødiske barna som kom til Bergen via Nansenhjelpen ble evakuert i stillhet til Sverige. Men det ble ikke Edgar, fordi Nansenhjelpen ikke turte å ta sjansen før de andre barna kom i trygghet. Kanskje ville Arne anmelde saken, var tanken. Siden ble det ingen flere sjanser. 

Jødehateren Arne må ha hatt kvaler rundt det som foregikk, skriver Rossavik. Han må ha skjønt at han gjorde noe som var straffbart i NS' øyne da han ikke oppga at Edgar var jøde.

EDGAR BLE ALDRI UTLEVERT. Han overlevde krigen som den eneste av sin nære familie. Etter krigen, i 1946, reiste den unge gutten til Europa for å finne familien. Han fant ut at de var sendt i dødsleir og måtte slå seg til ro med at de hadde dødd der.

Fortsatt i dag leter han etter overlevende på det samme toget til dødsleiren, og etterlyser i boka opplysninger om noen måtte ha det.

Om fosterfaren Arne, som ble arrestert 8. mai 1945 og dømt for landssvik, sier han at han ikke tror han visste om utryddelsesleirene før etter krigen. Edgar kom tilbake til Norge i 1948 og beholdt tett kontakt med fosterforeldrene.

- Jeg beholdt kontakten med Agnes og Arne så lenge de levde. De var de beste reserveforeldrene jeg kunne hatt. Jeg beundrer dem for alt de gjorde for meg, skriver han.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.