- NEI, DET ER IKKE LOV, var beskjeden en medieleder i en middels norsk avis fikk da hun for noen år siden forsøkte å vise en typograf noe på datamaskinen, og nærmet seg datamusa.

Den ansatte mente musa var forbudt område for personer som ikke hadde grafisk fagbrev.

Nå angripes på nytt filmsatsparagrafen - en overenskomst i arbeidslivet fra 1966 som gir grafikere i aviser eneretten til å lage avissider.

Toppsjefene i norske medier har samlet seg i et utvalg i regi av Mediebedriftenes landsforening hvor de jobber med å fjerne paragrafen. De mener regelverket vi har i dag er med på å opprettholde et produksjonsledd i avisene som er unødvendig.

- Vi snakker om betydelige innsparingsmuligheter. Det er forstatt behov for typografisk kunnskap, men ikke typografer som gjør en unødvendig jobb. Avisene må ta tak i dette nå om de skal overleve, sier førsteamanuensis Erik Wilberg ved Handelshøyskolen BI til Dagbladet.no, som mener filmsatsparagrafen fører til unødvendig dobbeltarbeid.

AVTALEN MED DET MERKELIGE NAVNET er helt unik i verdenssammenheng. I Sverige finnes det ingen filmsatsparagraf, og dessuten få typografer.

At det bare var faglært grafisk personale som hadde rett til å røre produksjonsutstyret var fornuftig den gang kompliserte og potensielt farlige maskiner ble brukt i avisproduksjonen.

I dag gjøres alt på datamaskiner på enkle programmer de fleste kan beherske.

Men grafikere har fortsatt eneretten til å produsere avissidene. Det har ført til paradoksale situasjoner, mye venting og store utgifter i 20 år.

I VG var det i 1990 slik at journalistene skrev inn sakene på datamaskin, før de ble skrevet ut og redigert på papir av en reportasjeleder. Dette papiret ble så båret opp i en ny etasje og gitt til en typograf, som skrev inn hele manuset på nytt igjen. Om det ikke var særlig mange rettelser gjorde altså to personer - journalisten og typografen - samme jobb.

I Aftenposten ble leserbrevene sendt inn på e-post, printet ut og skrevet inn igjen fram til 2000-tallet. I avisa hadde typografene jobbet på datamaskiner siden tidlig på 70-tallet. Journalistene skrev fram til rundt 1990 sine manus på skrivemaskin, tok ut papiret og leverte det til en typograf som skrev det inn på data.

Når stoffet først var levert til typografen var det ifølge filmsatsparagrafen strengt forbudt å røre det.

Journalistene sto bak og så på skjermen og ba om rettelser til typografen som tastet dem inn.

Når det kom inn meldinger fra de store nyhetsbyråene til avisas datasystem måtte meldingen skrives ut og leveres til en typograf som skrev den inn igjen.

Avisene, rikere da enn nå, betalte seg ut av dilemmaene. Det har de ikke råd til lenger. Derfor vil medieledere fjerne filmsatsparagrafen og la hvem som helst endre størrelsen på ingressen, sette inn bilder og lage avisa ferdig.

For fortsatt i dag fører filmsatsparagrafen til at man i avisene må vente på å få en ledig typograf til å gjøre noe en selv kunne ha gjort.

- Alle de store avisene med over 30 000 i opplag rammes av dette, som Aftenposten, Adresseavisa, BT, Stavanger Aftenblad og Fedrelandsvennen, sier Wilberg, som mener avisene bør gå over til layoutstyrt sideproduksjon etter svensk mønster. Her sparer de store penger på at journalisten skriver rett inn i en mal og får tildelt antall linjer og bildestørrelse før han går ut og dekker en sak.

AVISPRODUKSJON HAR gått gjennom en rivende utvikling de siste 30 åra. Norske aviser ble satt i bly helt fram til 1970-tallet.

Det var en nyvinning da fotosatsen kom. Rana Blad var den første avisa som tok i bruk den nye teknikken i 1965. Året etter var det tariffoppgjør, og grafikerne fikk forhandlet fram filmsatsparagrafen som ga folk med fagbrev eneretten til å bruke det tekniske utstyret.

Fotosats var innført i alle redaksjoner i løpet av 1970-tallet. På slutten av tiåret kom datamaskinene. Nå kunne alle i avisa skrive inn saken sin selv. Men innføringen møtte motstand. Særlig var stemningen negativ blant grafikerne.

Aviseierne var ivrige etter å innføre elektronisk avisproduksjon som ville spare dem masse penger.

De skjønte også hvilken giganttabbe de hadde begått da de ga grafikerne sin eksklusive enerett. I 1978 gikk de til Arbeidsretten for å få filmsatsparagrafen fjernet.

Her vant grafikerne med knapt flertall. Og selv om filmsatsen er borte for lengst, består filmsatsparagrafen. Journalister har fått dispensasjon for å skrive på datamaskin selv, og paragrafen definerer fortsatt arbeidsoppgavene i papiravisene. Bare grafikere kan brekke om avissider.

Men det arbeidet er ikke så tidkrevende som før. Denne uka ble det kjent at VG vil kvitte seg med 15 grafikere. I april i år førte det til grafikeraksjon i Dagbladet, som da varslet oppsigelse av åtte grafikere. Grafikerne nedla arbeidet, men avisa kom ut likevel. Også i Dagsavisen har det vært nedskjæringer.

DET VAR FØRST I 1985 en dispensasjon fra filmsatsparagrafen gjorde det mulig for journalister å skrive artiklene sine inn selv.

Byråstoff måtte imidertid fremdeles skrives ut og så inn igjen av typografer. Og når typografen hadde begynt med artikkelen kunne andre bare glemme å gå inn i stoffet og jobbe med det, ifølge avtalen:

«Redaktør kan på èn bestemt skjerm, hvor nødvendige sperrer er innlagt, hente fram en kopi av justert stoff til gjennomsyn. Redaktøren har ikke under noen omstendighet anledning til på skjerm å endre eller bearbeide justert stoff.»

Først i 1991 ble det gitt dispensasjon slik at også frilansere, vikarer og oversettere fikk skrive direkte inn på datamaskin.

EN HISTORISK BEGIVENHET i Storbritannia ble sentral for oppmykningen av det norske regelverket.

Landet slet med uforsonlige og blodige arbeidskonflikter på 1980-tallet. 24. januar 1986 gikk 6000 grafikere ut i streik i protest mot ledelsens krav om modernisering av avisproduksjonen. Avisene ble fortsatt produsert på gammelmåten i Fleet Street, fordi grafikerne nektet å bli med på endringer.

Aviseier Robert Murdoch hadde bare ventet på muligheten. I skjul hadde han bygget opp et toppmoderne anlegg for elektronisk avisproduksjon i Wapping i London. Murdoch, som hadde planlagt dette i månedsvis, forledet grafikerne til å tro at utbyggingen var til en mindre kveldsavis.

Da grafikerne gikk ut i streik åpnet han anlegget og flyttet alle sine store aviser hit. Med det nye utstyret kunne journalistene skrive inn sine saker direkte selv. Murdoch sa opp alle grafikerne som var i streik, rundt 6000. Aftenposten kalte det for «typografmassakren.»

Wapping-streikene pågikk et helt år etter dette, 400 ble skadd, men avisene kom ut hver dag i perioden.

Hendelsen førte til en varig svekkelse av de britiske fagforeningene.

GRAFISK KLUBB FORSVARER FORTSATT filmsatsparagrafen, og leder for Aftenpostens grafiske klubb, den sagnomsuste Gunnar Nordby, sa dette før han gikk av av med pensjon i 2006:

- Jeg skjønner ganske enkelt ikke hvorfor journalister, ofte med høy utdannelse fra universiteter og høyskoler, skal sitte på desken og leke hobbytypografer, sa Nordby som i 25 år ledet en av landets mektigste og mest omstridte fagforeninger. Men også han innså at glansdagene var over for typografiyrket.

I 2002 sa Schibsted-eier Tinius Nagell-Erichsen at ingen har ødelagt så mye for Aftenposten som Gunnar Nordby.

HVORFOR HAR IKKE SJEFREDAKTØRENE klart å knekke filmsatspragrafen?

Hendelsene i Danmark i 1977 skremte lenge vannet av redaktørene. En konflikt i Berlingske Tidende førte til at typografene la ned arbeidet. Avisa kom ikke ut på 141 dager. Da den kom ut var opplaget halvert.

Aksjoner fra grafikerne har vært en overhengende fare i alle store avishus. Mumling om «avisløse dager» var nok til å sette en leder ut av spill. Grafikerne kunne true med en skiftenøkkel i avispressa, man kunne oppleve papirbrudd eller kanskje ble mange utslitt og syke samtidig. Aftenposten var hardt rammet av ulovlige aksjoner som dette.

Først da Schibsted truet med å drive inn tapet på 20-30 millioner kroner gjennom en rettssak mot fagforeningen, ble det slutt. Resultatet ble at fagforeningssjef Gunnar Nordby måtte undertegne en avtale der de vedgikk at det hadde vært ulovlige aksjoner.

- Avislederne har vært livredde for streik, men den faren er mer eller mindre borte i dag. Om Dagbladet ikke kommer ut på tre uker vil folk lese nyhetene på nett mens opplaget vil bli halvert. En streik kan bety kroken på døra for avisene, sier Wilberg.

I DAG HAR FORHOLDENE roet seg betraktelig. Grafikerne er færre enn noen gang, og har mistet den enorme makten de hadde. I 2004 hadde Norsk grafisk forbund, i dag en del av Fellesforbundet, rundt 14 000 medlemmer, året etter vel 12 000, hvorav under 7000 fortsatt var yrkesaktive.

Fortsatt har de likevel såpass mye de skulle sagt at redaktørene tar krigen. Enda en gang.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.