— Jeg har likt ham så veldig godt! utbryter Karin Stoltenberg (77).

De brune øyene hennes gløder. Fra ørelappstolen sin sender Thorvald Stoltenberg (78) kona et digert smil i retur.

— Karin er umistelig for meg, sier han enkelt.

Foreldrene til Norges statsminister sitter i sin herskapelige stue og reflekterer over temaet kjærlighet. Den lange kjærligheten. Paret er enige: deres 53-årige samliv har fungert strålende.

— Jeg har hatt stor glede av styrken hennes. Selvstendigheten. Det jordnære. Karin forholder seg til fakta, jeg forholder meg til følelser. Hun har alltid korrigert meg. Det har jeg satt pris på, og det har jeg trengt, sier han.

— Vi har vært to klare individer. Vi har ikke glidd over i hverandre. Vår kjærlighet handler om å være to ulike personer og samtidig være nær hverandre. Den kombinasjonen mener jeg vi har fått til, sier hun.

I klesveien er forskjellen mellom herr og fru Stoltenberg tydelig: Thorvald stiller i dressbukse og pen skjorte, Karin loffer rundt i en sliten joggedress.

— Som diplomat tidlig på 1960-tallet kjøpte jeg med kjolestoff til henne fra Trieste i Italia. Gaven vakte ingen begeistring, og ble bare liggende. Hvorfor gjorde du aldri noe med det stoffet, Karin?

— Det var gardinstoff, Thorvald!

Beslutningen om å tilbringe livet sammen traff de over en tallerken suppe på restaurant Blom i august 1956. Avgjørelsen var av det hastige slaget. Karin var hjemkommet fra Canada dagen før, med et havarert ekteskap i bagasjen.

— Hun var hos en tante på Røa da jeg dundret inn i fullt fjellutstyr, brunbarket og svett. Jeg hadde med en røsslyngbukett til henne. Så vidt jeg kan forstå gjorde det susen! Ikke sant, Karin? Det neste døgnet ble i hvert fall meget hyggelig, humrer Thorvald.

— Uten å være klar over det selv, må jeg ha vært forelsket i ham hele tida. Vi var jo sammen på gymnaset. Da jeg møtte Thorvald igjen, opplevde jeg kjærligheten mellom oss som en selvfølge, sier Karin tenksomt.

— Egentlig ønsket jeg meg et rolig, avsondret liv. Jeg ville forske på genetikk, gå på kunstutstillinger og lese bøker. Slik ble det overholdet ikke! Det ble masse folk og masse leven. Jeg brukte tid på å venne meg til det, sier hun.

— Jeg er en anstrengende person å bo sammen med. Heldigvis har jeg fartet en del rundt i verden, og de pausene tror jeg har vært bra for Karin, sier mannen, som har vært utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i én. Thorvald har også hatt flere toppjobber i FN.

De giftet seg i Oslo rådhus i 1957. I åra som fulgte ble diplomat Thorvald stasjonert i San Fransisco og siden Beograd. Karin og barna var med på lasset.

— Det var selvfølgelig hektisk med to-tre bittebarn. Men i utenrikstjenesten blir man tatt godt vare på. UD ordnet med flytting og praktikaliteter. Midt oppe i alt sammen hadde vi det deilig, vi, smiler diplomatfruen.

— Da Camilla, Jens og Nini var små, hadde Karin alt ansvaret hjemme. På den måten var det ikke likestilling mellom oss. Men jeg forsøkte alltid å hjelpe henne, sier Thorvald.

— I praktisk forstand har vi ikke vært likestilte, det skal gudene vite. Men på det menneskelige plan vil jeg si at likestillingen mellom oss har fungert. Den respekten Thorvald har vist meg, har jeg vært avhengig av, sier Karin Stoltenberg.

Som byråkrat på 1970-, 80- og 90-tallet utformet hun moderne norsk familiepolitikk. Stortingsmeldingen om selvbestemt abort skrev hun egenhendig.

— For meg har det vært sånn, at Karin og jeg alltid har vært sammen, uansett om jeg har vært 30 000 fot oppe i lufta eller på den andre siden av jordkloden, sier Thorvald Stoltenberg.

På spørsmål om hva de har gjort for å pleie kjærligheten, kikker de to seniorborgerne undrende på hverandre.

— Altså, om jeg serverer Karin ferskpresset appelsinjuice hver morgen og klør henne på ryggen hver kveld, er det sånne ting dere mener? spør Thorvald.

— Vi har ikke pleiet kjærligheten, Thorvald. Ikke på den måten. Vi har aldri gitt hverandre gaver, aldri feiret hverandres bursdager. Og reising har det vært så mye av, uansett. Vår form for romantikk har vært å være sammen. Du og jeg og barna — sammen. •


pma@dagbladet.no