Lars Sponheim kaster skjorta på forsida av VG og viser hvor mye han har slanket seg. Siv Jensen pumper jern og Jens Stoltenberg lar seg avbilde på terrengsykkelen sin i marka, svett og rød i kinnene.

Partilederne snakker gjerne om hvordan de holder seg i form, og klesvalget er langt fra tilfeldig.

— Norske politikere deltar ikke i en skjønnhetskonkurranse. Det er viktigere å være ekte enn slank og pen. Men det går en grense. Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker isteden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Vekta skader troverdigheten, og det kan hun tape stemmer på, sier Kjell Terje Ringdal, mangeårig kommunikasjonsrådgiver og samfunnsdebattant som nå gir ut håndboka «Kunsten å overbevise».

Der skriver han om hva som skal til for å nå fram med et budskap og hvordan retorikk handler om mer enn slående slagord og fine talemåter. Kommunikasjon handler om prinsipper som de gamle grekerne først formulerte. Aristoteles hadde sin formel: Troverdighet = kompetanse + karakter + karisma.

— Ingen betviler Ernas kompetanse. Men karakteren skades av overvekta fordi den signaliserer mangel på kontroll. Og karismaen, den naturlige velviljen en politiker er avhengig av i møtet med folk, forstyrres av at velgerne blir mer opptatt av kiloene enn hva hun sier, mener Ringdal.

Han er opptatt av at «alt snakker, til og med ordene» og hvorfor blant annet framtoning, stemmeleie, klær, bosted, dialekt og kjønn avgjør hvor effektiv kommunikasjonen er.

Alt dette bestemmer hvordan vi lytter til og bedømmer politikerne. Det kan bety færre eller flere stemmer ved stortingsvalget mandag 14. september.

Politikerne er de som vet dette best. Det er derfor partiene bruker så store ressurser på å finne de riktige fysiske omgivelsene for lederne, hvordan de bør opptre og hva som kan gjøres for å kompensere for antatt svake sider. Pressen kaster terninger, egne firmaer selger medietrening og partiene analyserer innsatsen til lederne etter tv-debatter.

— Alle partilederne er seg bevisst de nonverbale signalene, sier Ringdal og trekker fram de andre partilederne i en uhøytidelig analyse:

Til tider har det vært diskutert om Jens Stoltenberg (Ap) har vært for pen, og sammen med hans bakgrunn fra Oslo vest har dette vært brukt mot ham. Med sitt etterhvert grånende hår og mange års erfaring har Stoltenbergs utseende falmet som tema.

Men det er ikke tilfeldig hvilke fritidsinteresser han nå liker å snakke om: Dataspill og Sopranos, jakt og fisketurer med Lars Sponheim, dykking med venner — gutte- og mannfolkting som passer og utfyller bildet av sosialøkonomen, mener Ringdal.

Liv Signe Navarsetes (Sp) brede sognemål fungerer ifølge Ringdal godt for grunnfjellet i distriktene, men ville vært en ulempe hvis partiet skulle favne bredere. Forgjengeren Åslaug Haga (Sp) la om fra slepent riksmål da hun kom fra diplomatiet og inn som partileder til bred dialekt.

Kristin Halvorsen (SV) har aldri tatt pressen med seg hjem, men har brukt nabolaget Grünerløkka som kulisse i mange år. Det er en god SV-adresse. Er det mulig å forestille seg hvor mye hun vil tape hvis hun melder flytting til Montebello, spør pr-eksperten.

Siv Jensens (Frp) hoderisting mot konkurrentene i tv-debatter er et klassisk grep hun har lært av Carl I. Hagen. Og det er tydelig hvordan hun har fått hjelp til å senke stemmeleiet for å framstå mer seriøs og mindre «skingrende».

Hva med Lars Sponheim (V)? Ifølge Ringdal er han den kraftfulle skjeggete mannen som avbildes i bar overkropp på en traktor — en salgsplakat for et liberalt bondevenstre.

Om Dagfinn Høybråten (KrF) hadde skilt seg, ville det vært en kommunikasjonsmessig katastrofe selv om det ikke hadde vært noe saklig argument mot KrFs politikk. Når man står på for ekteskapet mellom mann og kvinne, må man selv holde det i orden, ifølge kommunikasjonseksperten.

— Å markedsføre politikk og politikeren handler om å finne en form som kler det samfunnet vi lever i. I praksis betyr det at det er de samme formkrav til politikerens selvrepresentasjon som et hvilket som helst annet produkt som skal selges. Det så vi først i amerikansk politikk. I de siste femten-tjue åra er det blitt stadig mer påtakelig også i Norge, sier Ringdal.

Han tidfester amerikaniseringen til Carl I. Hagens inntog i politikken.

Ingen politikere hadde tidligere sett rett inn i kameraet for å snakke direkte til seerne.

— Siden er det SV som har fulgt opp Hagens bevisste iscenesettelse best: Pressekonferanser på trikken og Kristin Halvorsen i barnehagen. Partiet har brukt triksene fra USA til å skape en norsk variant av den politiske fortellerteknikken, sier Ringdal.

Og under lederstriden i Arbeiderpartiet var alle enige om at det ikke var politiske forskjeller mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. Det handlet om hvem som best kommuniserte med velgerne.

Apropos vekt: De tynne slipper ikke alltid unna.

KrFs tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide fikk erfare hvordan det var å bli mobbet for et kroppslig tegn i den andre skalaen av Erna Solbergs: Harald Eia karikerte ham som en pusling som ikke var sterk nok til å holde hodet oppe — sykkelhjelmen ble for tung. Uke etter uke holdt Eia på. Hareide skjønte han måtte gjøre noe og stilte opp til håndbak med Eia.

Men i Norge går det en grense for hvordan vekt og utseende kan snakkes om. I hvert fall på trykk og i en offentlig debatt.

— Jeg føler meg råtten over å si at Ernas overvekt risikerer å støte velgere fra seg fordi det oppleves som urimelig overfor en hardt arbeidende kvinne med mann og flotte barn. Hun har ikke gjort noe galt. Bortsett fra at overvekta kan skade partiets og hennes ønske om å nå ut med Høyres politikk. Jeg er sikker på at jeg har rett, men det kan virke hensynsløst å si det.

— Hvorfor gjør du det da? Bidrar du ikke til å legitimere sårende beskrivelser som ikke bare rammer henne, men mange andre overvektige?

— Det ubehagelige må noen ganger sies. Det usagte som ligger og gjærer er farligere enn det som trekkes fram i lyset. Og jeg gir henne et råd om hvordan hun kan løse problemet. Ernas vekt er en kommunikativ motbakke — som faktisk kan rettes ut — og kanskje til og med bli en ressurs. Men den må opp til overflaten. Dette er altså ikke et spørsmål om slankekur, kanskje tvert imot, men ærlighet og åpenhet.

Ringdal har spurt seg selv — og en rekke venner — om det er moralsk riktig av han å omtale Ernas overvekt. Alle utenom én svarte ja.

— Når det sannsynligvis er slik at vekta er noe folk mer eller mindre tenker på, tror jeg temaet lever bedre i det åpne enn i det skjulte. Det er interessant politisk og kommunikasjonsmessig å lage en debatt om det som hittil har vært usagt. Da kan vekta som negativ faktor miste sin kraft.

Erna Solberg har så vidt vært inne på vekta selv, blant annet i et intervju med Dagbladet for sju år siden, fotografert hoppende på ei trampoline: «Jeg har speil, og vet jeg er stor og rund. Hadde jeg sett på meg selv som slank og pen, ville nok avistegningene gått inn på meg. Skal man lete etter noe som karakteriserer meg, så er det vel vekten.»

Hun håpet den gang «å vise at kvinner kan nå langt uten å være unge, pene og tynne. Mange tror det er innpakningen som avgjør hvor langt du kommer, men det som teller er at du kan sakene dine.»

Men etter at hun fikk makta i partiet har vi ikke hørt henne kommentere kroppen i særlig grad. Det kan også være fordi mange journalister kvier seg for å bringe kiloene på bane.

«Hvordan holder du deg så slank?» er helt ufarlig å spørre en hvilken som helst person. «Hvorfor har du blitt så tjukk?» sitter langt inne, selv for journalister som ofte beskyldes for å gå for langt.

Men i VG 9. august i år forteller Erna Solberg hvordan svømming, styrketrening og en ny diett har gjort henne slankere til valgkampen.

Ifølge henne har hun tatt av kiloene hun la på seg da hun sluttet å røyke for to år siden. Oslos ordfører Fabian Stang (H) er den som har gått lengst i å kommentere Ernas vekt: «Jeg vil heller ha en fyldig Erna enn en som er tjukk i hue» sa han til VG under landsmøtet i forfjor.

— Det er jeg helt enig i — hvis det var et reelt valg. Men problemet er at det er mange som ikke hører hvor klartenkt hun er fordi kiloene står i veien. Du kan godt mene det er urettferdig, men Ernas overvekt er en så markert del av det samlede inntrykket hun gir at hun og partiet kan tape på det, sier Ringdal.

— Hvordan kan vi vite det?

— Det kan vi ikke. Men forbruksforskning og markedsføringsteorier viser sammenhengen mellom utseende og sympatier. Problemet med å stille spørsmål i en meningsmåling der politikernes vekt kunne vært et tema er at folk ikke vil svare ærlig fordi de innser at kiloene ikke burde spille en rolle. Men hvordan de egentlig tenker er en helt annen sak.

Ringdal mener vekt er et eksempel på nonverbal kommunikasjon, et tegn som bærer med seg informasjon. Overvekt formidler inntrykk av manglende kontroll, dårlig helse og lav utdanning.

— Det er vår fortolkning i Vesten. I en annen kultur kan det oppfattes annerledes. Det er bevisstheten om denne type kommunikasjon som er viktig. Betydningen av Ernas overvekt er ingen stor observasjon fra min side. Den virker bare nådeløs og ubehagelig. Debatten er om det skal sies offentlig.

Ringdal skriver i boka om da han så et tv-intervju med Erna på hennes kontor. Det var ikke bare litt uryddig, men ifølge Ringdal ekstremt rotete med dokumentstabler så høye at hun kunne gjemt sykkelen sin der:

«Erna Solberg må aldri la seg intervjue på et kontor som ser ut som det burde kontrolleres av helsemyndighetene. Hun kan si hva hun vil på åstedet men vi hører ingenting. En million mennesker sitter bare og ser. De tenker med maven. Og det som skjer der nede er at det skapes en bestemt følelse av at mennesket Solberg ikke har kontroll, hun spiser seg fet og hun rydder ikke opp etter seg. Vil vi ha en slik statsminister? tenker mavene.»

I et samfunn som blir stadig tyngre, der kroppsmasseindeksen (BMI) heves i takt med overfloden av billig og usunn mat, ville noen kanskje tro at en politikers overvekt ble en fordel, en person mange kunne identifisere seg med. Men virkeligheten er at alle vestlige politikere som vil nå helt til topps, prøver å framstå som helsebevisst.

Obama trener seks ganger i uka og er tynn som en strek. Presidenten i landet av fete oster og sauser, Nicolas Sarkozy, jogger i full offentlighet. Jens Stoltenberg liker å bli fotografert mens han sykler, Jonas Gahr Støre går på ski, Dagfinn Høybråten rir og Siv Jensen løfter jern.

Toppolitikere vil gi inntrykk av at de er opptatt av egen helse. «Skulle gjerne fått tid til å trene mer», er gjennomgangsmelodien i lette intervjuer. Det er ikke bare imagebygging heller. Arbeidsdagen for dagens partiledere er faktisk så hard at de er nødt til å være i god form.

Kjell Terje Ringdal er overbevist om at det er ekstra viktig for en leder i Høyre å signalisere kontroll ved å være slank.

— De som er i Høyres målgruppe, den urbane middelklassen med høy utdanning, er trolig den delen av befolkningen som er mest opptatt av å holde seg i form. Klassiske konservative dyder er også måtehold og kontroll, det motsatte av det Erna Solberg signaliserer. Litt humoristisk kan vi derfor si at BMI kan bli viktigere enn BNP i denne valgkampen, sier Ringdal.

Ifølge ham er det altså dobbelt problematisk at hun heller ikke har tatt et offentlig grep for å legge vekttemaet dødt.

— Men var ikke Erna Solberg like omfangsrik da hun som kommunalminister var en av Norges mest populære politikere?

— Jo, men kravene til en statsminister er høyere og feltet har strammet seg til. Siden den gang har hun gått på noen politiske smeller og oppslutningen dalt. Vekta blir et større problem for henne når det går dårlig.

Høyre har hatt flere katastrofemålinger i år og ligger nå på om lag 14 prosent, samme nivå som det dårlige 2005-valget.

Ringdal tror Erna ville klart seg bedre for tjue år siden.

— Kravene til formfullhet er blitt høyere. Jeg tror det var noe som skjedde på nittitallet med inntoget av reality-tv og skavlanifiseringen av den norske opinionen — behovet for å kunne opptre i det som kalles den selskapelige offentlighet.

Gro Harlem Brundtland var heller ingen sylfide — en karikaturtegner trengte bare å risse opp leggene for at vi skulle vite hvem hun var.

Men Ringdal påpeker at det er femten år siden hun var på topp. Og kanskje maktet hun å stille i samme kategori som tunge menn — de som aldri opplever at kiloene er et handikap.

— Kvinner nyter dessverre ikke godt av den samme kollektive toleransen. Det gjør ingenting for Bjarne Håkon Hanssen å ha noen kilo ekstra. Helmut Kohls tyngde gjorde ingen utslag. En stor fet mann kan muligens fungere i norsk politikk.

Ringdal mener ikke at vekta gjør det umulig for Erna Solberg å trenge gjennom, men at det er en viktig faktor som gjør at hun starter med et handikap.

— Hun må være så utrolig mye flinkere enn de andre. Det er mulig hun kan kompensere med sin kompetanse, men jeg tror det ikke.

Ringdal tror han har løsningen. Ifølge ham er Ernas vekt den store elefanten i rommet som alle ser, men ingen tør snakke om.

— Om Erna Solberg later som den elefanten ikke finnes, vil den ta all oppmerksomhet bort fra det hun vil formidle. De fleste i rommet vil tenke: Hun er stor. Er det en sykdom? Hvordan føler hun det selv?

Kommunikasjonseksperten anbefaler det han kaller den kirurgiske strategien:

Snakk helt åpent, én gang, ta alt ut. Skjær ut faenskapet en gang for alle:

Ærlig: Ja, jeg sliter med vekta og det er vanskelig.

Selvkritisk: Ja, jeg har forsømt meg selv, trener for lite og spiser for mye.

Konstruktiv: Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med det.

Konsistent: Jeg har slitt med vekta hele mitt voksenliv.

Idealist: På tross av vektproblemet har jeg alltid hatt overskudd til å jobbe for fellesskapets beste.

— Så kunne hun lagt til noe humoristisk om at jeg aldri vil bli noen Barbie. Poenget er at ved selv å sette ord på det alle ser og fortelle historien bak, vil hun stikke hull på ballongen. Folk er ikke nådeløse — de vil anerkjenne ærligheten og belønne henne for det. Jeg tror situasjonen nå er så kritisk for henne og partiet at det er det eneste riktige.

— Og hvis hun lar være å følge ditt råd og likevel gjør et knallvalg til høsten, har du tatt grundig feil?

— Nei, dessverre kan vi ikke si det så enkelt. Hvis Høyre overraskende gjør et knallvalg, er det summen av alle signalene hun sender ut, både de kroppslige og muntlige, sier Ringdal.

Han påpeker at mens boka har vært i trykken, har partilederne med Erna i spissen innrømmet i VG at kroppen er viktig: De sykler, trener, går turer og soler seg.

— Erna har slanket seg, sminket seg — og fått positive meldinger på at hun ser «fresh» ut. Altså: Ingen skjønnhetskonkurranse, men en kamp om å se godt ut. Det kan godt være at mine ubehagelige påpekninger her dessuten kan ha en mobiliserende effekt.

— Og hvis du har rett i at vekta spiller en stor rolle og sier det, vil du og vi som videreformidler ditt budskap ha bidratt til å ha gjort kravene til norske politikere enda mer nådeløse?

— Ja, det er en fare for det, men mitt hovedpoeng i boka er å beskrive hvordan bedre kommunikasjon kan brukes positivt for forandring. Om PR-bransjen og media er ansvarlig for et hardere klima? Vi har nok forsterket trenden.

Erna Solberg er gjort kjent med Kjell Terje Ringdals argumenter og påstander i denne artikkelen, men har valgt å ikke kommentere dem selv.

Hennes stabssjef Julie Voldberg sier dette til Magasinet:

— Ringdal gir råd om at Erna bør snakke om vekt og utseende. Jeg forstår det er lenge siden boka er skrevet, for det har hun allerede gjort. Meningsmålingene tyder på at velgerne både liker Høyres politikk og Erna.  •

tgj@dagbladet.no