HARALD HOLST-SVERRESVOLD (35)
Historikk: Seksuelt misbrukt av stefaren fra han var åtte til 16 år.
Utfall: Stefaren ble dømt til ett års fengsel for seksuelle overgrep mot Jarles søster.

— Jeg har tatt pikenavnet til mamma. Nå heter jeg Harald Holst-Sverresvold (35). Med bindestrek.

Øynene smiler ned i kaffekoppen, de har mørke ringer rundt seg.

— Jeg gjorde det for å vise henne at jeg ikke er bitter. Det var ikke hennes feil.

Han ser opp.

— Og det var ikke min.

Overgrep mot menn er tabubelagt. Kanskje enda mer enn overgrep mot kvinner. Derfor har 20 menn i ett år møttes i smågrupper over hele landet for å dele erfaringer, rive ned fordommer og jobbe fram tiltak som kan forhindre nye overgrep mot menn.

Prosjektet «Gradert Info» skjer i regi av den private organisasjonen Forandringsfabrikken, i samarbeid med Senter for misbrukte menn i Oslo og Redd Barna.

To av dem som har deltatt i gruppene — Harald Holst-Sverresvold (35) og Jarle Holseter (40) — ønsker å stå fram med navn og ansikt i Magasinet for å fortelle at det går an å komme videre. Det går an å bli en mann igjen. Og det er ingenting å skamme seg over.

Det er også en tredje historie her. Den kan vi ikke fortelle. Den handler om en mann, la oss kalle ham «Stian», som forteller at han har blitt utsatt for grove seksuelle overgrep fra mor, far og bestemor. En historie som har vært gjemt bort i en mannsalder, og fortsatt må gjemmes. Han har aldri anmeldt saken, og av hensyn til de påståtte overgriperne kan Magasinet derfor ikke la ham gjøre det han ønsker aller mest, nemlig å vise ansikt.

— De få gangene jeg leste om overgrep i oppveksten var det enten et intervju med overgriperen, eller så var det et sladdet intervju med et offer, anonymisert og med ryggen til. Hvilket signal gir det? Jo, at offeret har noe å skamme seg over, sier han.

Hvor mange som er i hans situasjon, som må tie offentlig om sin historie, kan vi bare gjette. Mørketallene er trolig store. Vi vet at ni av ti overgrep aldri anmeldes. At ni av ti anmeldte overgrep blir henlagt. At mellom 20 og 30 prosent av de få sakene som faktisk kommer opp for retten, ender i frifinnelse.

Forskerne regner med at fem prosent av alle menn og ni prosent av alle kvinner har opplevd seksuelle overgrep.

Det betyr at 120 000 norske menn over 18 år går rundt med en vond hemmelighet.

Jarle og Harald møter leserne ansikt til ansikt i dette Magasinet. «Stian» blir stoppet av presseetikken. Det er mange hensyn som skal ivaretas i en slik sak. Å fortelle historien anonymt var ikke noe alternativ for «Stian».

— Det føles galt for meg å sitte i ei gruppe med tjue menn og snakke om hvor viktig det er med synliggjøring, for så å ikke kunne stå fram med navn og bilde. Det er mennesker vi snakker om, mennesker med navn og ansikter.

Men vi skal tilbake til Harald. 35-åringen går ikke rett på sak, der han sitter ytterst på stolen på en kafé i Tromsø sentrum.

Han forteller først om Victoria, den vakre kona han møtte på Universitetet i Tromsø og sønnen på halvannet år, hans glede i livet og verdens morsomste krølltopp.

Han forteller om et hektisk liv som kokk før han fikk nok og startet for seg selv. Han forteller at han har vært oppe til seint i natt for å vaske ned et hus. Vi er på tredje kaffekoppen når han forteller at moren sendte ham på tur med seilskipet «Christian Radich» da han var seksten år. Og det er da det kommer.

— Sjøen ble min redning. Mamma skjønte at jeg måtte vekk. Fra ham.

For foreldrene skilte seg da Harald var åtte år, og kort tid etter flyttet Kjell inn. Kjell, fiskeren, alkoholikeren, voldsmannen, i den lille byen Harstad kjent som en hedersmann og en likandes kar, innenfor husets fire vegger en misbruker og en drittsekk.

— Overgrepene skjedde ofte når han hadde drukket. Jeg er sikkert blitt voldtatt over to hundre ganger. Men det verste var når han var edru, når han banket meg opp. For da gikk det liksom ikke an å bortforklare det med alkohol. Han var bare ikke glad i meg, sier Harald.

Kjell tvang guttungen til å bli med i båten, voldtok ham da de dro på lange fisketurer, lot ham jobbe til natta ble morgen og han måtte løpe for å rekke skolen, han stinket fisk og ble mobbet av de andre guttene.

— Jeg husker at de ventet på meg på toppen av bakken. Kjell hadde kastet meg i veggen så jeg brakk kragebeinet, og da jeg kom tilbake på skolen sto de klare. De siktet på kragebeinet for å se hvor mye det tålte før det knakk.

Morens stemme om kvelden da stefaren var full, kranglingen, gråten, stillheten. Knirkingen i trappa da Kjell sjanglet seg ned til barnas soveromsdører.

— Jeg lå under dyna og ba til Gud. Kjære Gud, la ham ikke komme inn hit, ba jeg. Det hendte jeg ble bønnhørt. Men da gikk han inn til et av søsknene mine i stedet.

Han forteller det bare sånn, rett fram, uten noe mer fram og tilbake. Det er mange år siden nå, men følelsene sitter fortsatt i den lette skjelvingen i hånda når han løfter kaffekoppen, i de store øynene som smalner når han uttaler stefarens navn.

Da Harald var 25 år anmeldte søsteren stefaren for seksuelt misbruk. Han ble dømt til ett års fengsel. Og halvannet års fengsel for skattefusk.

Harald brøt sammen under vitneforklaringen, men ingen tilbød ham hjelp. Og da han selv ønsket å anmelde stefaren for overgrepene han ble utsatt for, fikk han høre at det ikke var noe poeng. Det var jo uansett så lenge siden.

— Han er død nå. Han hengte seg da han kom ut av fengselet. Det er synd å si det, men jeg ble glad. Endelig hadde han ikke lenger makt over meg.

Men vi må tilbake til den morgenen på hotellet i Drammen der Harald jobbet som kjøkkensjef, han var 28 år og studerte til å bli diplomkokk i Stavanger og pendlet tilbake til Drammen i helgene. Arbeidsdagene var lange som vonde år, og Harald full av angst.

— Men jeg var en god kokk, jeg var livredd for å gjøre feil.

Han hadde forsøkt å gå til psykolog i Stavanger, men det kom det ingenting ut av. Harald klarte ikke å begynne å fortelle, han kom liksom ikke i gang, og psykologen stilte ingen spørsmål. Så da satt de der, en profesjonell med nesa i blokka og en amatør med hjertet i halsen.

Den morgenen da alt skulle løsne hadde Harald en sjelden fridag, han var på overnattingsbesøk hos broren i Fredrikstad. Tidlig om morgenen ble han oppringt av hotellet, det viste seg at en av de ansatte ikke hadde møtt opp på jobb. Harald brøt alle fartsgrenser for å redde situasjonen, han stormet inn på hotellet. Under en prat med en arbeidskollega etterpå kom frustrasjonen fram.

— Jeg besvimte der på kontoret. Rett foran henne. Jeg husker ingenting.

Med sykemelding i lomma og blank kalender bestemte Harald seg for å dra hjem til Tromsø, der han hadde bodd de seineste åra.

Det ble en hard overgang. Alle minnene var i ferd med å komme tilbake, og han klarte ikke lenger å stoppe dem. Han klarte ikke å sove om nettene, lå våken med angst i kroppen og sov istedet store deler av dagen.

— Hver gang jeg hadde vært ute med bilen var jeg lettet da jeg kom hjem. Lettet over at jeg ikke hadde kjørt inn i en trailer.

Han tar en slurk kaffe.

Igjen oppsøkte han en psykolog, han hadde ikke så store forhåpninger, men det hørte liksom med til sykemeldingen. Denne gangen var han heldig.

— Jeg møtte en fantastisk dame som klarte å få meg til å slappe av. Vi begynte å nøste i det sammen.

Det første psykologen sa var at han ikke fikk lov til å legge seg om dagen. Det tok lang tid før de begynte å snakke om de vonde minnene, men en etter en falt brikkene på plass. Harald skjønte plutselig hvorfor han i mange år ikke våget å åpne brev, betale regninger, hvorfor han hadde drevet seg selv så hardt. Hvorfor han ikke hadde våget å ta initiativ overfor jenter, selv om han hadde mange jentevenner og var godt likt av alle.

— Jeg tror det er én ting som har gjort at jeg tross alt har klart meg ganske bra. Selv om jeg ikke fikk hjelp til å bearbeide alt sammen, har jeg aldri forsøkt å skjule det. Jeg fortalte om overgrepene til gutta på «Christian Radich». Og jeg fortalte det til en kamerat. Han trodde meg ikke, Kjell var jo så godt likt av alle. Men for meg var det i hvert fall viktig å få sagt det.

Det var morens forslag om seiltur som reddet ham.

Noen år seinere var det han som skulle redde moren. Det var like før søsteren leverte anmeldelsen, Harald bodde i Harstad og hadde ikke sett stefaren på tre år.

— Mamma ringte meg. Livredd. Han var full igjen. Jeg tok bilen og hentet henne. Hun dro aldri tilbake dit igjen, men flyttet til min leilighet.

Han ser utover i lokalet.

— Det var så rart å se ham, han satt i en stol, drita full, sa ingenting. Jeg følte ... jeg var fortsatt redd ham. Jeg var redd ham helt til han døde.

— Hvordan har folk reagert på din historie?

— Ikke alle har taklet det like bra. Jenter, for eksempel. Jeg har hatt noen episoder da ting har stoppet opp, ei jente skjelte meg ut fordi jeg ikke klarte å gjennomføre samleie, sier han og rister på hodet.

— Jeg vil ikke bli behandlet annerledes enn andre, og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, men er det noe som gir meg problemer, forventer jeg forståelse. Jeg vokste opp med en psykopat som hver dag fortalte meg at jeg ikke var verd noe. Det tar tid å avlære seg det.

Epilog. Harald får lese gjennom intervjuet i etterkant. Vi får en e-post tilbake. Han skriver:

«Hei. Jeg har tenkt litt og kommet fram til at jeg gjerne vil ha med at:

Jeg er full av framtidshåp. Jeg har lært at det går an å leve bra etter å ha opplevd denne faenskapen. Dette gjelder flere og ikke bare meg. Det går an å leve et fullt og rikt liv selv med denne bagasjen. Jeg vil råde andre til ikke å være redd for å søke hjelp. Om det ikke hjelper første gang, så prøv igjen. For meg var det livsnødvendig å få hjelp, for å kunne leve bra videre.»

JARLE HOLSETER (40)
Historikk: Misbrukt av en eldre sambygding over en periode på to år.
Utfall: Overgriperen ble dømt til ett års betinget fengsel og 1000 kroner ibot for seksuelle overgrep mot 11 gutter.

— Du får ikke skrive stakkar! Da vil jeg ikke være med!

Jarle Holseters (40) strenge blikk står i skarp kontrast til bølgeskvulpet og sommerbrisen som omslutter oss på ei holme i sørlandsskjærgården. Den humørfylte småbarnspappaen har fortalt om overgrep, mishandling, alkoholisme og selvmordsforsøk, samlivsbrudd og savn.

Men skal vi synes synd på ham? Langt ifra.

— Den største grunnen til at menn som har vært utsatt for overgrep ikke oppsøker hjelpeapparatet, er at de framstilles som stakkarer. Vi menn er opplært til ikke å si noe. Seksuelt misbruk av menn er tabu. Jeg står fram fordi jeg vil vise at det med riktig behandling og bearbeiding er mulig å takle livet, sier han.

Blikket vandrer over det solblanke havet.

— Du skjønner, jeg blir aldri ferdig med det jeg har opplevd. Men jeg har lært meg å leve med det.

Det er tre år siden nå. Jarle skulle bare følge broren til Støttesenteret mot seksuelle overgrep i Kristiansand. Barndomsopplevelsene fra den lille bygda i Aurskog-Høland var fulle av svarte hull, og broren trengte Jarles hjelp til å fylle dem.

— Jeg var totalt uforberedt på det som skjedde på senteret. Jeg ble også misbrukt den gang, men trodde ikke at jeg trengte å bearbeide det. Det var jo så lenge siden.

Jarle begynte å gå til samtaler, tre timer i uka. De åpnet en glødende vulkan av innestengt raseri og aggresjon.

Han så for seg to måneder med forsiktig prat, det ble to år med et helvete av følelser. Den tidligere slåsskjempen var omsorgsarbeider og småbarnsfar, men minnene fylte ham med et ukontrollert raseri. På et punkt var han så sint at samboeren tok deres nyfødte sønn og flyttet ut.

— Jeg klandrer henne ikke, jeg var en fare for meg selv og andre.

I tre måneder ventet han på psykologtime. Legen skrev ut antipsykotiske tabletter. Jarle satt alene i stua og ble slukt av sitt livs verste mørke. Han skjønner fortsatt ikke hvordan han overlevde. Kanskje var det tanken på sønnen. Eller minnene om morens mange selvmordsforsøk.

Jarle var 14 år første gang han ringte akuttpsykiatrisk. Der lappet de moren sammen og sendte henne hjem igjen.

— Store deler av åttendeklasse gikk jeg ikke på skolen, jeg fryktet hva hun kunne finne på mens jeg var borte.

Men vi må til begynnelsen, tilbake til den dagen i 1980 da Jarles mamma fikk en telefon fra en annen mor i bygda, sønnen hennes hadde fortalt at noen hadde tuklet med ham.

Mamma ringte lensmannen og anmeldte bygdas store sønn for seksuelle overgrep mot Jarle og broren, millionæren og eventyreren som hadde en svær samling med utstoppede dyr i stua og som viste lysbilder på skolebesøk, som ble bestevenn med alle ungene og inviterte dem hjem og som det skulle vise seg ikke bare viste fram dyr, men også pornofilmer, som ikke bare fortalte ungene om sine mange reiser, men fikk små gutter og jenter til å suge penisen sin og forsøkte å penetrere dem.

Mannen som på et tidspunkt var mistenkt for overgrep på 40 barn mellom sju og 17 år, og ble dømt for 11, som satt førti dager i varetekt og endte opp med ett års betinget fengsel og tusen kroner i bot.

— De eldste guttene på 16-17 år nektet for alt. Det var jo det verste tabuet av alt, vet du, å innrømme at de hadde sugd pikk.

Jarle sitter bak båtrattet, stemmen er mørk.

— Etterpå banket faren min opp mamma, fordi hun hadde anmeldt mannen. Han var jo kompisen til pappa! Hele bygda gikk imot oss, så mor tok med seg tre barn og rømte til Kristiansand. Det gikk ikke så bra, sier han.

For tre år siden fikk Jarle tak i domsavsigelsen, mest for å huske hva som egentlig skjedde. I to dager satt han og broren på lensmannskontoret i Kristiansand og leste sine egne forklaringer som ni- og 11-åringer.

Og selv om de fortalte om to år med gjentatte, grove overgrep, fikk de aldri hjelp til å bearbeide traumene.

— Så vidt meg bekjent fikk ingen av ofrene oppfølging. Det er bittert. Jævlig bittert, for jeg vet at mange har slitt. Kanskje burde vi spurt om det selv, men vi var jo unger, for faen. Vi kunne ikke forstå at vi burde ta tak i ting.

Da overgriperen døde for noen år siden, testamenterte han samlingen med utstoppede dyr til Aurskog-Høland kommune. I fjor ble de stilt ut på bygdas ungdomsskole.

— Et nytt overgrep, sier Jarle.

Han har forgjeves kontaktet kommunen og protestert. De vil ikke rippe opp i fortida, av hensyn til ofrene.

— Tenk når ungene kommer hjem fra skolen og forteller om den fine dyreutstillingen. Så sitter foreldrene der med overgrepstraumer fra barndommen. Jeg blir kvalm.

Jarle kom seg gjennom skolen på et vis, men han var utagerende og aggressiv, eksperimenterte med narkotika, gikk på fylla og havnet i trøbbel. Det var godt å komme seg på fotballtrening og rase fra seg. Jarle spilte på kretslaget. Idretten holdt ham unna de verste stoffene.

Hjemme var alt et kaos. Moren fikk seg ny samboer, Jarle og broren ble tvangsflyttet til faren, før politiet sendte dem tilbake til moren, som nå var blitt alene.

Tilbake til sykdom og selvmordsforsøk.

— En natt våknet jeg av røykvarsleren. Jeg løp og fant mamma i stua, hun hadde dynket seg i rødsprit og sto i full fyr. Jeg fikk slokket brannen med et teppe og sendt henne på sykehus med store brannskader.

Ordene kommer strømmende nå.

— Jeg var 15 år den gangen, brødrene mine sov nedenunder. Ingen så ut til å bry seg om at tre barn var overlatt til seg selv. Hun prøvde å ta livet sitt mange ganger.

Han slår ut med armene.

— Ikke alle unger har ADHD selv om de er utagerende. Den gangen ble vi kalt jævelunger, sier Jarle.

Han setter båten i et høyere gir.

— Og det var jo det vi var. Men ingen spurte oss hvorfor.

Båten er fortøyd ved holmen. Den røslige skipperen har fortalt om hvordan han alltid har vært redd for å være alene, om angsten som alltid har fulgt ham. Om alle ekskjærestene han har skremt bort med aggresjonen sin, arbeidsgivere som har fått det glatte lag. Han har lenge slitt med høyt blodtrykk, nyreproblemer og posttraumatisk stressymptom. I desember sa ryggen stopp.

Men det var da. Nå spiser vi wienerstang i sola og drikker nytrukket kaffe fra store kopper.

— Det er med hjelp av dyktige psykologer, sinnemestringsgruppa, familie og venner at jeg står på beina i dag. Marit Sanner fra Forandringsfabrikken er også en viktig person i livet mitt, uten henne hadde jeg aldri stått fram, sier Jarle og fisker fram to tettskrevne A4-ark fra lomma — ei liste med tiltak som må på plass for å hindre overgrep.

— Mens vi sitter her blir barn misbrukt. Jeg får vondt.

Obligatorisk kursing for alle som arbeider med barn, leser han, overgrep må på pensum i barneskolen, ja, gjerne helt ned i barnehagen, tiltaksplan mot overgrep i alle landets kommuner, etablering av et eget nettsted for utsatte menn. Han passer på at jeg noterer.

— Vi får håpe tida da dette skulle ties i hjel er forbi. Nå må myndighetene bevilge mer penger til arbeidet.

Så smiler han.

— Det er jævlig at jeg måtte bli 40 år før jeg klarte å se lyset i tunnelen. Det har vært mye mørke. Men de siste tre åra er jeg blitt født på ny. Nå begynner livet.  •


kho@dagbladet.no