BOK: En morgen våkner den pensjonerte urmakeren Melkior Mussenden og hans trinne frue Mathilde opp til et selsomt syn. Kirken i deres lille landsby er borte, slukt av et stort svart hull. På samme tid begynner hans 49 klokker å oppføre seg underlig. Noen sakner farten, noen rasker på. Dette skjer med samtlige klokker i landsbyen. Krisestemningen stiger da hullet blir større og tidsforskjellen øker. Etter hvert isoleres landsbyboerne i sin egen lille tidsboble.

Sjarmerende
«Klokkemakeren» er en utrolig sjarmerende roman. Nygårdshaug dveler lenge ved morgenritualene til Melkior, kjærligheten til kona, omsorgen for klokkene. De er formulert i et arkaisk språk som kler boka. Gjennom det enkle bildet med det svarte hullet får polemikeren Nygårdshaug sagt mye: Militæret ruster til krig, prestene preker dommedag. Urmakeren derimot, mottar kryptiske brev fra den nygårdshaugske skikkelsen Klokkemakeren. Etter hvert innser han at Tiden er ute av rytme, fordi naturen er ute av rytme.

«Tiden er ikke rund eller firkantet, ingen strek eller linje, har ingen begynnelse eller ende, men er bare luften du puster inn og ut», skriver miljøforkjemperen Nygårdshaug og vi gjenkjenner tematikken fra blant annet «Mengele Zoo» (1989). Hullet kom etter at landsbyens kornåkre forsvant til fordel for kjøttproduksjon av monsterkveg som belgisk Blå. Og når menneskene forbruker naturen til egne behov, kan det få grusomme konsekvenser.

Komiske detaljer
Det er en underlig blanding av tyngde og letthet hos Nygårdshaug. Han er en mester i å bygge opp romanskikkelser, dvele ved underfundigheter og komiske detaljer som han så krydrer med en mengde eksotisk faktakunnskap. Men når vi så kommer til selve kjernen, er han skuffende rask og lite variert. Fordelen er at budskapet blir klokkeklart: I denne boka rommet i den groteske og bevisst fortrengte kjensgjerning at det trengs ti kilo småfisk for å fôre en oppdrettslaks på én kilo.

I disse valgkamptider burde «Klokkemakeren» vært obligatorisk lesning for enhver Frp-er.