8. JULI 2005 UTSTEDTE Den internasjonale straffedomsstolen i Haag (ICC) sin aller første arrestordre. Den var rettet mot lederen for Lords Resistance Army (LRA) i Uganda, Joseph Kony, og fire av hans øverste offiserer.

Opprørslederen er blant annet anklaget for å angripe sivile, for drap, bortføringer og lemlesting. Barn blir kidnappet, hevder domstolen, og brukt som barnesoldater, vakter og sexslaver.

Mytene som omgir Kony er mange; blant annet at han anser seg selv for å være Guds profet, er svært overtroisk, umenneskelig i sin brutalitet og at han vil opprette et ugandisk styre basert på de ti bud. Men få vet hva som i 2009 er LRAs egentlige ideologi. De ser ut til å skape blodig konflikt uansett hvor de oppholder seg, og er uten vilje til å inngå fredsavtaler.

- LRA forblir en av verdens minst forståtte opprørsbevegelser, skriver FN-organet IRIN i en gjennomgang. 

KONY RØMTE FRA UGANDA, først til Sudan, så videre til det DR Kongo. Der befinner han og LRA seg fremdeles, i den nordøstlige delen av landet.

Inn i dette området reiste altså Tjostolv Moland og Joshua French på turistvisum.

— Vi var på guttetur, ikke noe annet, og besøkte også Beni og Mombasa. Tidligere har vi gjort liknende turer i Tanzania og Zambia, fortalte French nylig til Dagbladet.

French og Moland hadde på seg norske militære ID-kort, og visittkort som knytter dem til det private sikkerhetsselskapet SIG da de ble tatt.

DE TRE PROVINSENE i øst er de mest konfliktfylte i landet, og fremdeles mangler sivilbefolkningen i mange områder den mest elementære sikkerhet.

- Kongo er enormt, og det er store lokale variasjoner. I noen områder er det ikke-statlige væpnede grupper som har kontrollen, og i de områdene er det aller verst. De tre provinsene i øst som hadde mest vold under krigen, har det fremdeles. Både utenlandske og nasjonale grupper opererer i nord-øst, det samme området som de to nordmennene var i, sier Ingrid Samset, forsker ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen til Magasinet på nett.

I EN OFFENSIV rett før jul gikk Uganda og Kongos myndigheter sammen om å forsøke å knuse LRA, men operasjonen var mislykket. Kony og hans menn rømte vestover, og da styrkene trakk seg tilbake begikk de en lang rekke overgrep mot sivile som «straff» for at de lot regjeringsstyrkene angripe gjennom deres landsbyer.

- Operasjonen gikk veldig dårlig. Et annet vedvarende problem i området er hutuopprørerne i FDLR (Forces démocratiques de libération du Rwanda) som befinner seg i Øst-Kongo. Flere av medlemmene deltok i folkemordet i Rwanda, og mange har vært i Kongo siden 1994, sier Samset.

I 2002 ble Rwanda og Kongos regjeringer enige om å sende FDLR tilbake til Rwanda. Verdens største FN-styrke - Monuc - er i Kongo, og de fikk en viktig rolle i å bidra til repatrieringen. Det er 7 år siden arbeidet begynte, fremdeles er rundt 6 000 av opprinnelig 12 000 opprørere fra FDLR igjen i landet.

- De som er igjen er kanskje de verste voldsmennene som hardnakket nekter å dra tilbake. Det som har skjedd det siste halvåret er noe av det samme som med LRA. Rwanda og Kongo ble enige om å knuse denne gruppen, men mislyktes, forklarer Samset.

BORGERKRIGEN I KONGO foregikk i to omganger. I den første Kongo-krigen i 1996-1997 ble president Mobutu Sese Seko kastet av opprørere støttet av Uganda og Rwanda. Opprørsleder Laurent-Désiré Kabila tok makten og landet skiftet navn fra Zaire til Den demokratiske republikken Kongo. Laurent-Désirés sønn, Joseph Kabila, er nå president i DR Kongo.

Den andre Kongo-krigen varte fra 1998 til 2003, og er den største krigen i Afrikas historie. Syv nasjoner og 25 ulike væpnede grupper var del av konflikten. Krigen og ødeleggelsene førte til at 5,4 millioner mennesker døde under og etter at kampene var over, de fleste av sult og sykdom. Det gjør krigen til den dødeligste i verden etter 2. verdenskrig.

Kabila var truet av opprørere etter maktovertagelsen i 1997, og utenlandske styrker fra blant annet Angola, Zimbabwe og Namibia inntok landet for å beskytte regjeringen. Uganda og Rwanda allierte seg mot disse og okkuperte områder i Nord-Øst.

17. desember 2002 ble en fredsavtale undertegnet, men krigens etterspill pågår fremdeles.

KISANGANI, PROVINSHOVEDSTADEN der de to nordmennene står for retten, er et ekstremt ressursrikt område. Det er en strategisk viktig by, og det er både diamanter og regnskog i regionen.

Rwanda og Uganda har vært allierte lenge, men det var her de kjempet mot hverandre for første gang, i 1999, i noen av de verste kampene under krigen.

- Mange har tolket det som en kamp om kontroll over diamantene, forklarer forskeren.

I dag er det en fredelig by, og FN-styrken bidrar også til at deler av regionen blir tryggere. 

MEN DE UTENLANDSKE INTERESSENE har vist seg å være her fremdeles. En avslørende FN-rapport som kom i desember 2008, viste at Kongos regjering fremdeles samarbeidet med hutu-militsen FDLR som er nevnt tidligere i saken. Rwanda har også støttet en bestemt opprørsgruppe, ledet av tutsien Laurent Nkunda, selv om de til da hadde avvist slike forbindelser.

- Både Kongo og Rwandas regjeringer ble stilt i skammekroken.

Rwanda måtte bevise at de mente alvor, og Nkunda ble arrestert tidlig i 2009. Men for hver gang statene forsøker å ta de ulike opprørsgruppene, blir sivilbefolkningen fanget i en spiral av overgrep, hevn og krigshandlinger. De har grunn til å frykte utlendinger.

MAYI-MAYI KALLES LOKALE selvforsvarsgrupper som holder til i Nordøst-Kongo. Mayi betyr vann, og navnet henviser til en type folketro - på at man gjennom ritualer kan gjøre seg resistent mot fiendens angrep og omdanne kulene deres til vann. Gruppene har historiske røtter, og gjenoppsto i 1996 da Mobutus hær flyktet fra opprørerne uten engang å gjøre forsøk på å beskytte sivilbefolkningen. Bare to år etter folkemordet i Rwanda oppholdt dessuten titusenvis av hutuer, mange av dem hadde deltatt i folkemordet, seg i Øst-Kongo.

- Dette er et nasjonalt traume, sivilbefolkningen hadde ikke annet valg enn å forsøke å forsvare seg selv, sier Samset.

Sivilbefolkningen mangler fortsatt elementær beskyttelse i områder i øst, og endel av gruppene består. Mayi-mayiene har patriotisme som overordnet ideologi.

- Etter krigen har man jobbet i mange år med forsøk på å avvæpne gruppene, men det har ikke gått helt bra. Ofte skjer en demobilisering, og så en remobilisering: mennene får ikke jobb, og avvæpning går ikke før de har en meningsfull og inntektsbringende aktivitet. Forsøk på å få økonomien på fote har gått veldig sakte, forklarer Samset.

- Demobilisering er også vanskelig psykologisk. Det er ikke alltid så fristende å ta opp hakke og begynne å dyrke jorda igjen. Medlemsskap i væpnede grupper gir makt, fellesskap, og du kan få ting enkelt ved å true deg til dem. Du mister tålmodighet. Der har man ikke gjort en god nok jobb, fortsetter hun.

 TJOSTOLV MOLAND HAR TIDLIGERE SAGT at SIG-Uganda der de to tiltalte jobbet, drev med to ting: vakthold ved bygninger og livvaktoppdrag.

- Mine klienter drepte ikke sjåføren, de ble angrepet av banditter, sier deres forsvarer André Kibambe. Det har tidligere vært antydet at Moland og Joshua French vil bryte den selvpålagte tausheten og snakke i retten i dag.

- Vi svarer advokaten vår om han stiller spørsmål. Men ingen andre, sier French til Dagbladet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.