Jeg applauderer prosjektet. Å legge en thriller til finansmiljøet i Stavanger høres ut som oppskriften på noe severdig. Men i stedet for å lage en intens, politisk spenningsfilm, har Arild Østin Ommundsen («Mongoland») laget en merkelig smørje av absurd handling og ren og skjær dumhet. Hadde det ikke vært for Christian Rubeck, som tror på karakteren sin og gjør det beste ut av materialet, og fotograferingen, som viser hvor vakkert det er i Rogaland, hadde «Rottenetter» fortjent lite annet enn kloak.

Urent mel

I filmen møter vi Jonny Kristiansen (Christian Rubeck), en ung finansmann med skarp tunge og store ambisjoner. Han blir hyret inn av Fredrik Sagen (Fridtjov Såheim), en mektig finansherre med svært urent mel i posen. Snart blir Jonny dolket i ryggen. I fallet oppdager han at mannen som står bak er den samme personen som er skyld i brorens (Kristoffer Joner) dødelige sykdom.

Spriker

Ommundsen har tydelig latt seg inspirere. Åpningen er som hentet fra «Wonderboy», vendepunktet har noe «Firmaets mann»-aktig over seg, mens avslutningen er nær beslektet med «American Psycho». Gode bøker om grådighet alle tre, men også historier som vanskelig lar seg kombinere til et vellykket hele. Legger du til en god dash ufrivillig «Ut i vår hage»-komedie, skjønner du at «Rottenetter» er en film som spriker. Når sant skal sies lurer jeg faktisk fremdeles på om filmen er en eneste stor parodi?

Ser billig ut

Setninger som «Sæther er komplisert. Han har svære, svære baller» og «et eller annet sted der ute, i en eller annen skitten kjeller, finnes det hemmelige dokumenter» er dessverre representative for resten av manus. Karakterene i filmen er endimensjonale, universet de befinner seg i er banalt og scenografien er svakt gjennomarbeidet. Den fancy kåken, finansimperiumets hovedkontor, minner mer om ei fordums jakthytte. Wonderboyen bruker den samme dressen filmen igjennom. Og strippeklubben minner om noe to produksjonsassistenter kunne spikret sammen på en dag. «Rottenetter» ser i det hele tatt svært billig ut. Noe som er et problem, da filmens hovedpoeng er å portrettere et miljø preget av en nærmest ustoppelig tilgang på penger.

Det hjelper ikke at filmen er full av løse tråder, at Silje Salamonsen nesten uansett setting er kledd i lite annet enn bh, og at viktige karakterer aldri etableres.

«Har jeg sugd kuk forgjeves», spør Jonny Kristiansen halvveis i filmen.

Svaret er ja.