FILM: Hollywood har liksom aldri helt visst hva de skulle gjøre med Penélope Cruz. Det har vært litt som da Jeppe Laursen fikk Jenny Skavlan i fanget i «Død snø», eller da Woody Allen prøvde å takle Julia Roberts i «Alle sier jeg elsker deg». Her kom denne underskjønne, timeglassformede og attpåtil talentfulle gudinnen seilende som en gallionsfigur over Atlanteren — og studiotoppene kikket rådville på hverandre og plasserte henne i dustefilmer som «Kaptein Corellis mandolin», «Vanilla Sky» og «Sahara». Det var bortimot bare Penélopes gamle venn og mentor, Pedro Almadóvar, som skjønte hva hun var god for, og det var i hans «Volver» hun gjorde sin beste rolle på 2000-tallet. Nå har situasjonen forandret seg. Den som ser og bruker Cruz best er Woody Allen, i «Vicky Cristina Barcelona», mens rollen hennes i Almadóvars nyeste film, «Brutte omfavnelser», gjør henne til en fjern drømmekvinne.

Rik og dramatisk
«Brutte omfavnelser» er likevel en rik filmopplevelse, fylt til bristepunktet med dramatikk. Sentralt står et fastlåst firkantdrama: Sekretæren og ex-callgirlen Lena (Penélope Cruz) gifter seg med sin steinrike sjef (José Luis Goméz). Som alle vakre kvinner som ligger seg til rikdom vil hun egentlig bli skuespiller, og hun havner snart i en dampende romanse med regissøren Mateo Blanco (Lluis Homar) i filmen ektemannen produserer — noe hans agent og ekselskerinne (Blanca Portillo) liker dårlig.

Marilyn og Audrey
Historien fortelles i tilbakeblikk, gjennom den lengtende stemmen til regissøren Mateo, som nå er blitt blind. Almadóvar bruker nittitallets tette, tunge fargepalett til å skape mettede bilder som står til sjalusidramaet. «Brutte omfavnelser» handler likevel mer om film enn om kjærlighet: Personene betrakter hverandre ofte gjennom et filmkamera,eller på et lerret, og det uuttalte spørsmålet er om det de ser, stemmer overens med virkeligheten. Penélope Cruz kles opp for å ligne Marilyn Monroe og Audrey Hepburn, og rollen hennes i dramaet minner om Ingrid Bergman i «Notorious», men hun er vanskelig å få tak på for mennene som elsker og begjærer. Og det er først etter at han har mistet synet Mateo klarer å forsone seg med sin historie.

Melodramatisk
Slik er «Brutte omfavnelser» et pikant puslespill av paralleller og allusjoner, drevet fremover av spenningen mellom kunst og virkelighet. Dessverre ligner filmen litt for mye på melodramaene den leker med, og litt for mange replikker begynner med «Det er noe jeg ikke har fortalt deg ...». Det virker forflatende. Selv om «Brutte omfavnelser» er renere og mindre outrert enn den overvurderte «Alt om min mor», er den ikke i nærheten av å gjøre samme inntrykk som den inderlige «Volver». Og at Penélope Cruz er så nydelig at hun kan fordreie hodet på de fleste menn hun går forbi på gata, vel, det visste vi da egentlig fra før.