TV: Dokusåpehøsten 2009 har så langt vært en positiv overraskelse. I stedet for å degenerere i retning av mer spekulative eller intetsigende prosjekter — «Liksminkerne» eller «Pitabrødbakerne» — får vi et par serier om skolen og én om forsvarsadvokater.

I gamle dager handlet filmer og tv-serier om politi og røvere. I dag handler forbausende mange i like stor grad om aktor og forsvarsadvokat. Særlig sistnevnte er en uendelig fascinerende figur som kommer tett på de kriminelle og bruker all sin energi på å bidra til at klientene får minst mulig straff, uansett hvor skyldige de synes å være.

Norske tilstander
På den ene side er advokaten en total nerd. Jo bedre hun kan lovteksten, desto større er ofte sjansen for å vinne fram. Samtidig er hun, i allmennhetens oppfatning, en som henger med kriminelle dagen lang. Det må sette sine spor, tenker man. Loven tøyes til det ytterste. Vi har sett det på tv. Det er menneskelig. Og vi misunner dem, for vi liker jo skurker. Uten dem hadde verdenskulturen vært en eneste lang Lano-reklame.

Vel, noe mindre teatralsk blir det når Frode Sulland og gjengen i Hestenes og Dramer inviterer oss inn i sin hverdag, som de stort sett tilbringer uten svart kappe. Vi følger dem gjennom åtte måneder, fordelt på ni halvtimer. I motsetning til mange dokusåper, har vi her å gjøre med medievante folk som takler å ha kameraer rundt seg. Den unike med denne serien er at filmteamet, for første gang i norsk historie, visstnok, har fått tillatelse til å filme saker som pågår i rettssalen. Vi får se travkusk Atle Hamre forberede seg sammen med sin forsvarer Nils Christian Nordhus, vi blir med Frode Sulland når han besøker Veronica Orderud i fengselet samme med Tore Sandberg og Racha Maktabi forsvarer en mann som er tiltalt for vold mot samboeren.

Nysgjerrig
Personlig synes jeg de «små» sakene er mest, eh, fengslende, med sine korte, skarpe glimt inn i skjebner vi ikke vet noe om fra før, særlig mannen som må i retten for å ha truet en kvinne med kniv.

Men Hamre og Orderud skal vi følge videre og det er lett å bli nysgjerrig på dem alle. Er de uskyldige? Hva tenker de? Og hva tenker Sulland, Maktabi og de andre? Vi stirrer på ansiktene og leter etter svar. Ingen svarer.

Fortsettelse følger.