En mann sitter ved et verandabord og speider utover Adriaterhavet. Han ser litt ut som Stein Ørnhøi, SV-høvdingen, men det er ikke ham. Han er så godt som urørlig, bortsett fra at han stadig tenner seg en ny sigarett, som han først kakker i bordflaten. Det er vel bare for å samle tobakken eller noe, men han gjør det så ofte og med en såpass jevn rytme at det etter hvert minner om en sjamans transcendentale trommeslag. Men han er ikke en sjaman, heller. Det bare høres noen ganger sånn ut, for eksempel hvis du spør ham hva som er hans definisjon på en familie («en familie er en familie») eller hvor mye han røyker («mest mulig») eller hvorfor han har valgt å feire sin overgang fra Aftenposten til Dagbladet ved å ta med seg sin kone hit — til sitt sommerhus på halvøya Istria nord i Kroatia — når for eksempel Cristiano Ronaldo markerte at han hadde signert for Real Madrid ved å dra til Los Angeles og bli med Paris Hilton hjem fra byen.

—Nå skal jeg være mer sentimental enn jeg pleier å være, sier han.

— Da jeg kjørte hit første gang, brøt jeg sammen. Ser du de gråsteinene der borte? Det var som om de snakket til meg. Så jeg satte meg på en av dem, kikket utover, og tenkte: «Nå er jeg hjemme». Nå har jeg for så vidt ikke hatt så sterke røtter til noe sted før, uansett, men det er her de er. Hvis jeg kunne velge, ville jeg sitte her resten av mitt liv.

Det kan ikke Jesper Juul. Med 200 reisedøgn i året, store deler av Europa som sitt arbeidsfelt, og nær daglige oppdrag som foredragsholder, seminarleder eller samtalepartner for alt fra yrkesaktive foreldre til førskoleundervisningen til barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt («Hun inviterer meg av og til til kontoret sitt for å snakke. Da er det mest jeg som snakker.»), er Skandinavias mest kjente familieterapeut, og forfatteren av referanseverket «Ditt kompetente barn», pent nødt til å lee litt på seg. Og så er det i tillegg denne jevne strømmen av e-poster fra fortvilte fedre, mødre og ektefeller, som ukentlig har munnet ut i en rådgivningsspalte i A-magasinet, og skal gjøre det samme i Magasinet. Hvor han i den anledning også er blitt utnevnt til gjesteredaktør.

—Først syntes jeg det var vanskelig å vite: Hva skal jeg bruke dette til? sier han om redaktørjobben.

—Men da jeg først fant mitt fokus, så var det veldig enkelt: Jeg har valgt å fokusere på den helt vilt eskalerende tendensen til å diagnostisere barn og unge. ADHD. Bipolar lidelse. Aspergers syndrom, lister han opp.

—Det er jo et komplisert spørsmål, for det er ingen tvil om at hvis man sliter, sliter, sliter som trettenåring, og det viser seg at man faktisk har en slik diagnose, så er det for alle parter en kjempelettelse.

Så det er ikke så enkelt som å si at man bare skal holde opp. Men diagnoser blir ofte skrevet på et veldig tynt grunnlag, kommer mye mer av de voksnes hjelpeløshet enn av noe som er reelt, og er ofte ikke spesielt velunderbygd. Og når barn først er diagnostisert, så er det på livstid.

—Du har aldri selv stilt noen diagnose?

—Jeg har ofte vært i den situasjon at jeg har snakket med foreldre og barn, og sagt til foreldrene at det er en fordel å få underlagt ham eller henne en nevrologisk utredning. Men det som er min opplevelse, er at — ikke minst på grunn av alle de spesialister vi etter hvert har omgitt oss med — så skifter sånne diagnoser i takt med motebildet. En sesong er det en diagnose, den neste er det en annen. Så skal plutselig alle barn ha den.

De andre temaene han har foreslått å dekke, er heller ikke tatt rett ut av motebildet. Han har tipset om den 70-årige norske psykologen og forfatteren Anne-Lise Løvlie Schibbye, som, kanskje ikke helt ulikt ham selv, «fra begynnelsen har gjort flere ?feil' i forhold til det tradisjonelle norske akademiske miljø», som han sier. Videre har han ønsket seg en reportasje fra den tradisjonelt orienterte stjernerestauranten Noma i København — Jesper Juul har vært interessert i matlaging, som han kaller «min yoga», siden han som 15-åring mønstret på et 80-manns langturskip til Japan, og etter tre måneders seilas måtte steppe inn for kokken, som hadde fått delirium tremens av å drikke etterbarberingsvann.

Og så har han foreslått å skrive om en noe mindre alvorlig lidelse han kaller «foreldrefellen», som er hans diagnose for mødre og fedre som går for langt i å tekkes sine barn. Han blir ofte oppfattet som en «barnevenn», sier han. «Det er en stor misforståelse. Jeg har stor forståelse for uperfekte foreldre. Jeg elsker uperfekte foreldre.»

—Nå er kravet til foreldre at de skal være positive forbilder for sine barn. Det er jo helt grotesk. Foreldre er forbilder for sine barn, på godt og vondt. Hvem kan være positive forbilder hele tida?

—Det var ikke du, er det det du sier?

—Jeg tror jeg var den verste pappa jeg noensinne har møtt, de første to-tre år av min sønns liv. Helt håpløst forferdelig. Og det gikk bare langsomt opp for meg, sier han.

—Men altså, å være far er jo også noe helt spesielt. Da min sønn fikk barn for tre år siden, da var det en selvfølge at de var foreldre som team fra begynnelsen. Det var ingen selvfølge da jeg ble pappa. Min generasjon var jo den første som fant på at fedre liksom skulle være en integrert del av familien. Det har jo fedre aldri vært, historisk sett.

Hans egen far var «frihetskjemper», altså motstandsmann, under den tyske okkupasjonen av Danmark. De danske frihetskjempernes virksomhet har vært omgitt av langt mindre stråleglans og mer mystikk enn for eksempel deres norske likemenn.

—Han sa aldri noe om hva han hadde gjort, og jeg spurte ikke, heller, sier Jesper Juul.

—«Sekundært traumatisert» er en diagnose av barn som har en far som er passiv og lei seg på grunn av en eller annen tung opplevelse i fortida. Jeg fikk ikke den diagnosen. Men jeg var heller ikke så interessert. Jeg hadde tatt historie på lærerskolen. Det var alt jeg trengte å vite.

—Hvordan vil du ellers beskrive dine foreldre?

—Mine foreldre var fullstendig banale flokkdyr. Men det var det jo også en konsensus i samfunnet om å være. Alle visste hvordan man skulle oppdra barn — mine foreldre trengte ikke tenke seg om, de bare gjorde det alle de andre gjorde.

Og det er en veldig simpel livsfilosofi, drepende kjedsommelig og fullstendig uten vitaminer når det kommer til hvordan man utvikler seg som menneske. Jeg er ikke utakknemlig eller sint. Det var bare en lettelse når det hele var forbi.

Hans mor hadde sett ham ut en karriere hos den lokale trelastfabrikken, men da han en dag kom hjem i «hvit skipsuniformshorts og ørering, halvfull og med tolv hot dogs innabords», skjønte hun at det bar en annen vei. For selv om han strøk i både latin og matematikk, hadde Jesper Juul fått beskjed av lærerhøyskolen om at han skulle få komme inn hvis han bare fikk seg «litt livserfaring» først. I to og et halvt år var han derfor til sjøs. Vel tilbake på land utdannet han seg til lærer og familieterapeut, og tok også en universitetsgrad i «de europeiske ideers historie», en kombinasjon av religionsvitenskap og filosofi. Han har trukket mer lærdom fra sjølivet («Jeg ble full på hard spiritus da jeg var 17 år. Det er det verste jeg har opplevd. Jeg har ikke vært det siden.») enn fra universitetsstudiene, bedyrer han.

—Min hjerne fungerer ikke i akademia. Min hjerne klarer ikke systematisere. Jeg tenker, skriver og føler i bilder. Og det er ikke for å si et vondt ord om akademikere; det er bare for å si at det kan jeg bare ikke.

Likevel befant han seg en gang i et diskusjonspanel på Blindern, forteller han. I panelet satt det ellers fullt av hva han, sikkert for å ikke si et vondt ord om akademikere, omtaler som «akademiske skinheads».

— En av dem ville vite om jeg var utdannet psykolog, noe de gjerne vil. Jeg var i ferd med å svare, som sant er, at det er jeg ikke, jeg er praktiker. Da sa den svenske barnepsykologen Lisbeth Palme, som også var i panelet: «Juul er ikke psykolog. Han er mer moralfilosof.»

Asken på sigaretten til Jesper Juul brekker, faller ned og lander på magen hans. Han børster det sakte vekk.

—Og jo mer jeg har tenkt over det, desto mer finner jeg at det er nok det jeg er.

• svg@dagblanet.no