Å, så forfriskende skjønt det er her ute på Bygdøy. Blanke hester og drøvtyggende kuer på grønne bøer, store skoger med eik, bøk og furu. Der ligger kongsgården, og bak der et museum, og der nok et museum. Bak høye hekker ligger villaene med tennisbaner og trampoliner. På stakittgjerder, portstolper og murer er skiltene slått opp: «Adgang forbudt», «Privat eiendom», «Ingen gjennomgang». Halvparten her ute stemmer Høyre, og det bør ingen forbauses over, for Bygdøy er et moderne, multikulturelt samfunn bestående av hvite villaeiere, filippinske au pairer og polske håndverkere.

Og her ute blant nasjonens privilegerte er det altså at den statslønnede programsekretæren Magnus Takvam, har satt bo. I en tjærebredd, arkitektegnet villa et par steinkast fra sjøen. Vi ringer på, ingenting skjer. Vi venter, skal ringe på en gang til, da døra åpner seg, og der, står selveste, men bevares…

Den vanligvis dresskledde politiske kommentatoren åpner døra naken oventil. Halvt bøyd og beklemt står han der, og mumler at han kommer rett fra dusjen etter joggetur. Han skal «ta på seg en trøye, gå bare inn på kjøkkenet».

I det romslige kjøkkenet er det furu over alt. I vegger, i kjøkkenskap, i bord, benk og stoler, og i en krok står en grønn, komfortabel lenestol, som skal vise seg å være etter hans mor, forfatteren Marie Takvam.

–Han som bygde dette, var relativt glad i tre. Han bygget til og med dusjkabinett i furu, sier Takvam, der han kommer barføtt inn, kneppende på en signalgrønn skjorte med korte ermer.

–Hvordan i alle dager har en programsekretær råd til å bo her?

–Det er inngifte og arv, sier han kort. Han sier ikke mer om det. Greit nok.

Men hva gjør vi på kjøkkenet til Magnus Takvam? Jo, igjen er det valgkamp. Mandag 14. september skal velgerne avgjøre hvem som skal styre verdens beste land. Sammen med makkeren Sigrid Sollund er Magnus Takvam utpekt som selve sjefsinkvisitorene i NRK. Sammen skal de sette partilederne til veggs. De skal provosere, uteske og trekke fram paradokser, de skal avkle den politiske retorikken og aller helst skal de sette våre fremste folkevalgte i selvmotsigende forlegenhet. Men det er pokker ikke lett. Våre toppolitikere er blitt sleipt uhåndterlige. De har trimmet sine argumenter, det er et evig renn av repetisjoner, tallsjonglering, statistikkmagi, og selv med kniven rispende over strupen, kan de overbærende framtvinge et smil som ser naturlig ut, selv på tv.

–I en del sammenhenger framstår de nok som runde og uinteressante. Det er prisen vi må betale for den politikertypen som vi har fått nå, sier Magnus Takvam. Han har satt seg på en kjøkkenstol, med føttene på en annen. To knapper i skjorta er kneppet, og imellom skimtes hår og solbrun hud.

–De har alle gått den samme skolen og er rekruttert gjennom parti- og regjeringsapparat. Vi har ikke lenger individualistene og de uforutsigbare personlighetene.

–De fleste har partiprogrammet på repeat?

–Ja. Så vår jobb er å belyse dilemmaer og utfordre dem på hvordan de skal få gjennomført det de snakker om. Én ting er å ha gode ideer og forslag. Vår jobb er å teste realismen i hvordan de skal få dem vedtatt politisk og økonomisk. Og sjekke om forslagene har basis i kunnskap.

Når det ikke er valg, er Magnus Takvam politisk kommentator. På tv og radio analyserer og kommenterer han det politiske spillet. Daglig blir han hentet inn i radio- og tv-studioer i NRK for å svare på spørsmål som: «Hva betyr egentlig dette, Magnus Takvam?» «Hvilke konsekvenser får dette, Magnus Takvam?» «Hva skjer nå, Magnus Takvam?» Og dette politiske oraklet svarer på alt, uten fakter, nærmest mimikkløst og mekanisk, framfører han sine analyser om EUs tjenestedirektiv, eller pensjonsforliket. Alltid presist, alltid pedagogisk og nesten alltid balansert.

–Ingen kan hevde seg ren for egne politiske grunnholdninger i det man kommenterer. Men min tilnærming er at jeg tilstreber å være fair mot alle. Når jeg analyserer en sak, politiker eller parti, forsøker jeg å stille meg i vedkommendes sted. Er det vellykket og mislykket i forhold til det de ønsket å få til, sier Takvam.

Ved flere anledninger er Magnus Takvam blitt utpekt som landets mektigste politiske kommentator. Og i fjor høst ble til sammen 240 stortingsrepresentanter, statssekretærer og politiske rådgivere fra alle partier bedt om å trekke fram den politiske kommentatoren de hadde mest tillit til. Nå skal vi ikke unnslå at 184 unnlot å svare, noe som kan tolkes som en generell misnøye med politiske kommentatorer, men av de 56 som svarte, mente 43 at Magnus Takvam var den beste.

–Det kan tolkes som om jeg er god eller veldig dårlig. Hvis jeg hele tida sier det som politikerne liker å høre, har jeg kanskje ikke gjort jobben min. Men jeg velger å tolke det positivt.

–I en annen kåring fikk du en hederlig 33. plass over Norges mektigste mennesker?

–He-he. Den type kåringer er… Jeg vil ikke si latterlig, men å definere makt på millimeteren er parodisk. Det er klart at mediene har stor makt, og dermed har vi aktører også makt. Men jeg driver på i et bitte lite hjørne av virkeligheten. De store grunnleggende spørsmålene som er gjenstand for debatt, har jeg ingenting med å gjøre. Jeg kommer inn, når alt er lagt. Jeg har ingen illusjoner om noe annet.

–Liker du utspørrerrollen?

–Jeg liker ideen med det. Her må jeg være litt forsiktig, men jeg var en av flere som mente at det var riktig av NRK å vri valgdekningen over i en mer seriøs og informativ retning enn vi har hatt de siste åra. Med blant annet en kritisk, pågående partilederutspørring. Så da de spurte meg, sa jeg ja. Og jeg synes det har gått rimelig greit, selv om jeg gjerne ville hatt en time, for å kunne gå til bunns.

–Det skal jo være underholdende også?

–Ja, så 25 minutter ble kompromisset. Som helhetlig pakke tror jeg det fungerer bra. Vi har stort sett fått positiv respons. Det er noen som mener vi er for snille, andre mener vi er for kritiske. Jeg har lest litt på de nettdebattene og får litt bakoversveis, altså. Det er så mye aggresjon. Jeg skjønner jo at det er sånn det er, men jeg er bare ikke vant til det.

–Som alle politiske journalister trives du vel med valgkamp?

–Jooo, sier han og drar på det.

–Men samtidig er valgkamp ei tid da du kan stole minst på hva politikerne sier. De er i en modus der det eneste som teller, er å få stemmer. Det gjør at vi må tilnærme oss alle politiske utspill med en grunnleggende skepsis. Og med fire uker lang valgkamp kan det være vanskelig å holde interessen oppe hele veien.

–Så godt at du sier det. Jeg merker at interessen min har dabbet av?

–Det har vært relativt mye politikk på tv og radio, og det er en grense for hvor mange ganger du kan diskutere eldreomsorg og innvandring. Det er kaskader av påstander og uenighet om virkelighetsbeskrivelser. Vi har for lengst fått fram hva de fleste mener, og vi trenger ikke høre det ti ganger.

–Ikke sant?

–Vi har overkommelige problemer i dette landet, og konfliktnivået står iblant i kontrast til realitetene. Mye av politikken er en konkurranse om å være best i å oppfylle målsettinger som alle enige om. Best på godt miljø, best på eldreomsorg, best på en god skole. Det er krevende for politikerne også, å få en interessant debatt ut av det.

–Er du misunnelig på dem som tror fast på Gud og partiprogram?

–Jeg er ikke misunnelig på noen, jeg. Men en fanatisk tilnærming til politikken, er jeg skeptisk til. Jeg har respekt for dem som brenner for noe, og som kjemper for det de tror på. Alle samfunn trenger politiske ledere. Det er en jobb noen må gjøre, noen må ta på seg den jobben. Det er en fare for ethvert samfunn, dersom tilliten og statusen til det å inneha politiske verv brytes ned.

Nå er det jo mange som spekulerer i hva disse politiske journalistene stemmer. Statistisk sett er de alle venstrevridde, og det finnes et tabu blant politiske journalister: Spør aldri en kollega om hva han eller hun stemmer.

–Hvilket resultat fikk du på NRKs valgomat, Takvam?

Magnus Takvam er straks på vakt.

–Jeg har ikke prøvd noen valgomater, sier han kort.

–Du vet kanskje hva du skal stemme?

–Jeg vil helst ikke at du… Altså, her må jeg svare litt…

–Rundt?

–Som kommentator i NRK må jeg holde kortene tett til brystet. Jeg håper du har forståelse for det. Jeg er uenig med alle partier i veldig mye, og er enig med alle partier i noen ting. Alle partier har fornuftige og oppegående mennesker, og alle har fornuftige og oppegående forslag til løsninger. Men så må man se på helheten. Til sist må jeg bare velge det partiet som jeg er minst uenig med.

–Har du stemt det samme de siste åra?

–Altså, akkurat om hva jeg stemmer, må du bare kutte ut å spørre om. Men jeg er en stabil person når det gjelder samfunnssynet mitt. Jeg fikk et pussig spørsmål av en nabo en gang: «Du som følger så godt med, kan ikke du si hva jeg skal stemme?».

–Hva svarte du på det?

–Det er selvfølgelig en misforståelse. Som om det er én sannhet. Politikk er det som ikke er løst, politikk er framtida. Hvem vet hva som fører oss i riktig retning?

–Og så kommer det an på hva du tjener og hvor du bor?

–Ja, vi stemmer alle ut ifra egeninteresse. Mer eller mindre.

–I din valgkrets på Bygdøy stemte for eksempel 49,5 prosent Høyre ved forrige valg?

–Ja, nettopp, sier Takvam.

–Frp fikk nær 20 prosent, mens Ap fikk bare 11,1?

–Og det selv om Gro bodde her, sier han.

–Mens bare 35 stemte RV. Du stemte vel ikke på dem igjen?

–Altså, nå spør du…

Det vi ville fram til her, var at Magnus Takvam en gang var medlem av AKP (ml). Jo da, selveste Magnus Takvam ble hjemsøkt av den store politiske vekkelsen. Det begynte da han gikk på Oslo katedralskole.

–Hvor lenge var du glødende?

–Hvis jeg skal være ærlig, så var jeg aldri glødende. Det var noen utløsende faktorer som Vietnamkrigen. I likhet med mange andre syntes jeg det var jævlig at noen bombet uskyldige mennesker, og det var et grunnleggende engasjement om å protestere mot det som jeg oppfattet som feil. Det dominerende miljøet på Katta var det venstreradikale, og det ble jeg fanget opp i. For meg var det like mye en måte å finne et fellesskap med kamerater.

–Ja vel.

–Jeg lukket nok litt øynene, og tenkte jeg får bare være med en stund. Jeg var ikke blant dem som var entusiaster og propagandister utad. Jeg ble med… Det høres litt sløvt ut, men…

–Utvilsomt! Du proletariserte deg tross alt i tre år?

–Ja, ja, men tre år er ikke så mye.

Han hoppet av studiene på Blindern, og ble bygningsarbeider.

–Jeg var jernbinder og sementpusser, og var blant annet med å støpe gulvet til Haukeland Sykehus i Bergen. Men jeg var aldri helt med. Og så kom backlashet, da vi sakte, men sikkert, så maktmisbruket som vokste fram. Det har gjort meg ganske vaksinert mot alle dem som føler at de har kvikke løsninger mot alt.

–Du virker ubekvem med å snakke om dette?

–Det er ikke alt man gjør, man har lyst til å eksponere. Hvis du har gjort noen feil, så vil du legge det bak deg. Det er menneskelig, det.

–Det er tross alt 30 år siden?

–Ja, men jeg er ingen spesielt tøff person. Jeg liker ikke kritisk søkelys på meg selv. Hvem er det som liker det?

Magnus Takvam ble født på Sunnmøre. Hans far var sosialøkonomen Johannes Takvam, hans mor forfatteren Marie Takvam. De flyttet dit faren fikk jobb.

–Vi flyttet mye, og jeg har nok litt rotløshet i meg i den forstand, sier Magnus Takvam. I et radioprogram om sin mor sa han følgende: «Å være barn av diktere eller kunstnere kan ha mange sider. Ikke alle like enkle»

–Den tidlige barndommen var relativt harmonisk og tradisjonell oppvekst i en drabantby. Jeg var født først og Marie gikk hjemme med meg alene. Jeg ble tidlig en samtalepartner for henne. Hun snakket ikke til meg ovenfra og ned, men som en likeverdig partner. Hun tok alle mine spørsmål på alvor, og det utviklet seg et ekstremt nært forhold, begynner han.

–Da hun seinere kom inn i denne bohemkretsen og bare tenkte på seg selv, følte jeg meg avvist. Hun sa omtrent at nå hadde hun gjort jobben sin. Nå må du greie deg selv. Det var sterkt å høre fra hun som hadde knyttet meg så sterkt til seg. Spesielt når det kommer i en alder der man i utgangspunktet er sårbar.

Magnus Takvam var 17 år da foreldrene skilte lag.

–Etter skilsmissen bodde jeg alene med Marie. Hun gikk på byen regelmessig, og jeg var på mange måter overlatt til meg selv. Det var en familiesituasjon fullstendig utenom normale funksjoner. Men jeg hadde skole, jeg hadde fotball, teater, og etter hvert kom disse SUF-greiene. Jeg fikk et tilhold der. Men til slutt ville jeg bare fysisk vekk fra alt, og flyttet til Bergen.

Marie Takvam ble værende i hovedstaden. Som det står i Store norske leksikon: «Ho levde eit fritt og utsvevande liv ein periode i 1970-åra».

–Å være kunstner er et ensomt og egoistisk prosjekt?

–Ja, det er klart, men hun er ikke den første dikteren som ikke har hatt Volvo og rekkehus. Hun hadde en unik evne til å ta inn inntrykk, en evne til å sanse alt som skjedde rundt henne. Det gjorde henne sårbar. Samtidig hadde hun dette behovet for å eksponere seg selv. Hun hadde aldri second thoughts. Det var liten avstand mellom impuls og handling. Kombinasjonen var selvsagt krevende.

Et utslag av impuls og handling var den såkalte rumpefeiden. I Vibeke Løkkebergs film «Åpenbaringen» blottet Marie Takvam sin middelaldrende rumpe.

–Jeg greide ikke se den filmen selv. Jeg har ennå ikke sett den.

–Du er ikke nysgjerrig?

–Jeg har sett noen klipp, og har ikke behov for å se mer.

–Det var mange år uten kontakt?

–Med relativt lite kontakt, ja. Men da jeg kom tilbake til Oslo i 1981, observerte jeg henne mer nært igjen. Jeg fikk barn, og vi besøkte henne, men måtte forholde oss til at hun ble så sjuk at hun til slutt ikke klarte seg selv.

–På grunn av alkohol?

–Det var det som utløste det hele. Hun hadde et savn og behov etter nærhet og kjærlighet. Samtidig hadde hun problemer med å holde på nære relasjoner. Hun ble ensom, faktisk ensom, og det gikk gradvis dårligere med henne fram til nittitallet, da hun ble institusjonalisert. Hun ble tatt hånd om av langstidspsykiatrien, som det heter.

De siste åra hadde mor og sønn nær kontakt. Han fulgte henne rundt på ulike opplesninger. I et av de siste intervjuene hun ga, sa hun følgende: «Menneske som har fått leva så sterkt som eg, møter døden lettare. Eg har teke til meg av livet det eg kunne, då er heller ikkje livet så mykje meir».

–Hun hadde et usentimentalt forhold til døden. Hun sa jo at livets streng er spent opp mot døden, og når den ryker så er du borte. Døden er en naturlig del av kretsløpet. Vissheten om døden gir livet mening.

Marie Takvam døde 28. januar i fjor.

–Tok hun på noe tidspunkt selvkritikk?

–Indirekte gjorde hun nok det. Hun skjønte at hun i perioder hadde sviktet morsrollen, og formidlet det på sin måte. Men jeg har aldri vært bitter. Hun var tvers gjennom et godt menneske, var aldri beregnende og hadde aldri onde hensikter, men hun klarte det ikke bedre. For meg er hele regnskapet positivt.

–Sluttsummen?

–Ja, særlig fordi jeg tidlig i barndommen fikk mye kjærlighet og omsorg. Og en familie er heldigvis ikke bare mor og far, det er et nettverk rundt. Det var fotball, skole, venner og fra jeg var åtte år var jeg hos besteforeldrene mine på Sunnmøre hver eneste sommer. Det er farlig å henge seg opp i en sår barndom. Da kommer man ikke videre. Jeg sier ikke at man skal fortrenge det, men det må heller ikke stenge for andre ting. Og jeg tror ikke mine opplevelser er mer traumatiske enn det andre har opplevd.

–Ikke?

–Nei. Jeg møter sjelden noen som har hatt en gjennomgående idyllisk barndom. Det er søsken som tar livet sitt, som har foreldre som er manisk depressive. Men siden Marie var eksponert og kjent, får man inntrykk av at det var en unik greie. Men sånn er livet for mange.

–Har du arvet noe av din mors følsomme sinn?

–Jeg kan være vel følsom, ja. Jeg registrerer mye, kanskje litt for mye. Men det kan man overvinne, hvis man jobber med det, og ikke bare dyrker det. Jeg lever et familieliv, og det krever bestemte ting som jeg er innstilt på å stille opp på. Jeg har ikke noe sug etter å være ensom bohem.•

hop@dagbladet.no