—Det er stressende å vite at du har foreldre som trenger hjelp, sier forsker Svein Olav Daatland ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Sammen med to kolleger står han bak den nye rapporten «Helse, familie og omsorg over livsløpet». Den handler om den moderne tidsklemma, der mellomgenerasjonen også skal fordele sin knappe tid på å hjelpe gamle foreldre.

—Mange ønsker å bidra på et eller annet vis, men forholdene ligger bedre til rette for småbarnsforeldre enn for å hjelpe til i den andre enden av skalaen. I dag har ikke yrkesaktive rettigheter som gjør at de med god samvittighet kan ta fri fra jobben for å følge foreldre til tannlege eller lege. Og når det ikke finnes slike ordninger er Det er som regel kvinnene som strekker seg, og mange av dem jobber deltid for å ta seg av familieforpliktelser, sier Daatland.

Det sier forsker Svein Olav Daatland ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Sammen med to kolleger står han bak den nye rapporten «Helse, familie og omsorg over livsløpet». Den handler om den moderne tidsklemma, der mellomgenerasjonen også skal fordele sin knappe tid på å hjelpe gamle foreldre

Daatland får støtte av Anna Louise von der Lippe, professor i psykologi ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo:

—Det er særlig døtre som har lett for å få dårlig samvittighet. Jo mer datteren føler sin gamle mor som en byrde, desto mer vil hun se henne som kravfull. Døtrene har sitt eget liv, de er travle og det stilles krav også på andre arenaer. Det skjer samtidig med at moren deres har vanskelig for å vente, for det skjer ikke så mye i hennes verden.

Von der Lippe anbefaler derfor å lage klare avtaler.

—Det jeg vet fra min egen forskning, er at mødre er veldig redde for å invadere døtrenes liv. Mange tør ikke en gang gi av sin egen erfaring på grunn av det. Det går best med mor/datter der det er datteren som setter premissene.

Kommentator og forfatter Elin Ørjasæter er en av dem som tok grep da hennes mor, Tordis Ørjasæter, ble alene for tre år siden. Løsningen ble å ofre eneboligen til Tordis Ørjasæter i Bærum, til fordel for en leilighet i umiddelbar nærhet i Oslo.

—Hadde mamma fortsatt bodd i Bærum, måtte vi ha kastet oss i bilen hver gang pc eller andre ting hadde gått i stykker. Det hadde jeg ikke orket. Men vi har noen kjøreregler. Hun kommer aldri på besøk til oss uten å sende sms eller ringe på forhånd. Jeg vil ha frihet til å gjøre hva jeg vil i mitt eget hjem, sier Elin Ørjasæter. Det er moren enig i:

—Ja, da det ble bestemt at jeg skulle bo i samme borettslag som dere, var betingelsen for meg å finne en leilighet i en annen oppgang, sier 82-åringen.

—Det er viktig at døtre har en klar forestilling av hvor grensen går før det blir for mye. For mor er det best at den grensen ikke nås. Gamle mødre har ikke umettelige krav, men det er nødvendig at de settes på plass. Derfor må voksne døtre ha mot til å sette grenser, utdyper professor Anna Louise von der Lippe.

Også for programleder Christine Koht og moren Kirsten er det viktig å ikke tråkke ned hverandres dørstokker, uten å karakterisere det som «grensesetting».

—Vi tar jo hensyn til hverandre. Men det blir for strengt å kalle det grensesetting. Det er bare noe som har kommet av seg selv fordi vi bryr oss om hverandre og vil at den andre skal ha det bra, mener Christine Koht.

—Christine og Pernille er to mennesker som trenger mye rom og ro alene. Det har jeg veldig respekt for. Derfor dukker jeg aldri opp

Hvordan orker du å ha moren din boende så nær, er det mange som lurer på.

Elin Ørjasæter (47) løfter blikket. Hun sitter i stua til moren, Tordis Ørjasæter (82) på Majorstua i Oslo.

—Da svarer jeg: Veldig praktisk, sier Elin. Hun og familien bor bare 20 meter unna.

—Her om dagen sa mamma at hun var så veldig lei av middagsmaten til Fjordland. Først tenkte jeg at nå må vi be mamma på middag hver dag, for vi spiser aldri Fjordland. Men nei, i min familie er middagen møtepunkt. Jeg hadde ikke alltid lyst til å invitere mamma inn i det, sier Elin.

—Jeg forventer ikke middagsinvitasjoner, skynder Tordis seg å si.

—Jeg blir selvfølgelig glad for å spise middag sammen med dere av og til, men ikke la det bli noen regel. Det er viktig at vi ikke stiller utilbørlige krav til hverandre, og der må vi, den gamle generasjonen, ikke glemme hvor travelt mellomgenerasjonen har det. Det er jo bare å tenke tilbake på den tiden da man selv sto midt i livet med familie og arbeid.

Mor Ørjasæter har dekket på med tynne porselenskopper med stråmønster, skjenker kaffe og serverer gulrotkake. Både mor og datter har gjort seg tanker om hvordan man skal få samværet mellom voksne barn oggamle foreldre til å fungere.

—Det er nødvendig med avstand — ikke bare for deg, men for meg også. Nå kan vi ikke vite når den andre part har gjester eller være alt for nær. Og når vi bor slik, er det selvsagt at man ikke stikkerinnom uten å spørre om det passer. Mobilen er praktisk når det gjelder å lage seg rutiner, sier Tordis.

Det var et drama.

Tordis har akkurat fortalt om den dagen ektemannen gjennom 53 år hadde gått ut av døra så glad, og aldri kom inn igjen. Den spreke 80-åringen skulle rydde opp i ungskogen nederst i hagen. Han gikk opp i en stige. Så falt han ned fra et tre — og var død.

—Jeg føler meg nesten utakknemlig fordi jeg opplevde tapet av en så gammel mann så stort. Men pappa var selve midtpunktet i familien. Min langtidsplan gikk ut på at han kom til å leve lengst. Sorgen jeg og min søster følte blandet seg også med fortvilelse over hvordan vi nå skulle greie å ta vare på alle i storfamilien som trengte omsorg. Det var mamma, min hjerneskadde bror og to gamle tanter vi er veldig glad i, forteller Elin.

Tordis Ørjasæter og datteren sitter rett overfor hverandre i 82-åringens nye leilighet. Leiligheten er innredet med de kjente, kjære tingene og møblene fra huset i Bærum. Brageprisen for Sigrid Undset-biografien har fått plass på toppen av bokhylla. Under står keramikkfigurene Elin lagde på barneskolen.

—Større kjærlighetserklæring fra døtrene mine enn at de flyttet meg inn hit, finner du ikke, sier Tordis.

—Selve nøkkelen er rasjonalitet. At de gamle er rasjonelle og ikke sentimentale, fortsetter Elin. Tordis, som gjennom et langt liv ble bortskjemt av en ektemann som tok seg av all økonomi og det praktiske, forsto fort at det å bo alene i et stort hus var mer enn hun maktet.

—Det å være gammel er ganske tøft. Livet blir så annerledes når kreftene svikter. Savnet etter mannen min er voldsomt, men det må jeg leve med. Og så må jeg prøve å ikke lene meg på døtrene mine. Det er viktig! Derfor var det helt bevisst at jeg kjøpte tjenester, forteller Tordis.

—Da skjønte du hvor dyrt det ble. Hadde vi gjort jobben, ville du aldri oppdaget det. Mange foreldre som har en gammel villa med en diger plen driver de voksne barna sine til vanvidd med alt som skal gjøres. Det handler om å sette grenser. Middelaldrende døtre er ofte feige. De sier ja til alt og baktaler moren sin etterpå, fortsetter Elin.

«Dagen og dagene» heter boka som kom nå i vår og vakte mye oppmerksomhet, og hvor Tordis skriver om ensomhet, savn og aleneliv etter at hun ble enke. Døtrene verken kan eller skal erstatte tapet av nærheten hun hadde til ektemannen.

—Det er kjempeviktig at de voksne barna ikke blir den eneste interessen i ditt liv. Mange eldre klamrer seg til dem, og forventer at de skal være sammen hele tida. Jeg har mitt eget liv, en utrakt vennekrets og mange interesser.

—Ikke mange, retter Elin.

—Men du leser aviser daglig og følger med.

—Hva vet nå du om det? Man utvikler seg jo stadig, og jeg går inn for å lese mye, følge med, om jeg ikke som deg bruker tid på Facebook og Twitter.

—Jeg hadde en mann som tok ansvar for alt. Nå betaler jeg kostnadene for at jeg er så lite praktisk. Jeg strever. Men jeg har kommet meg veldig, sier hun og nikker i retning datteren.

—Får jeg fortelle om printeren? Elin ser bort på moren.

Printeren var gåen og mor var mildt sagt oppskjørtet. Så alvorlig oppfattet svigersønnen at situasjonen var at han kastet seg i bilen og kjørte fra Oslo til Bærum umiddelbart.

—Hva var det med printeren, spurte jeg da han kom hjem.

—Den manglet papir, svarte han. Mor trodde åpenbart at papiret levde inni maskinen, sier Elin og ler. Når moren har pc-trøbbel er hun raskt på pletten. Andre ting får vente.

—Hvis vi skal stille opp for hverandre gjennom et langt livsløp, må vi også ta hensyn til oss selv. Voksne barn må lære seg å bli upopulære. Ellers holder de ikke ut. For forpliktelsene for mor og far kan bli uendelige. Jeg kjenner mange som stadig opplever å bli irettesatt av sine foreldre, sier Elin.

—Foreldre kan irettesette sine små barn, men ikke fortsette med det når de er blitt voksne. Det handler om respekt. Om toleranse.

—Men der må det være gjensidighet, sier Tordis.

—Vi må prøve å respektere og tolerere hverandre. Men jeg tror ikke på noen gjensidighet i kjærlighet. Foreldre vil alltid elske barna høyere enn barna elsker dem. Men så går kjærligheten videre til neste generasjon. Det er jo slik det må være.

Jeg liker ikke ordet «grenser».

Christine Koht kikker skeptisk opp fra kaffe latte-koppen. Hun har tidligere beskrevet forholdet til moren som «grenseløst», men synes ikke at det blir helt riktig.

—Grenser er så kjedelig og negativt. Egentlig mente jeg at mamma og jeg har et veldig raust forhold. Vi forteller ikke hverandre «Nei, nå må du ikke...» og sånt.

De hilste hverandre med begeistret småtripping, klemming og koselyder da Christine Koht en smule forsinket ankom lunsjavtalen på Henie Onstad Kunstsenter. Taktekkeren hadde skylda, men Kirsten lot seg ikke friste til å refse datteren.

—Slik jeg ser det, har man to alternativ: Bli irritert, kritisere og sette massevis av grenser, eller velge å la ting ligge. Vi foretrekker det siste, ellers skapes det en veldig negativ stemning, sier hun og fortsetter ettertenksomt:

—Man bør kanskje svelge noen kameler i de fleste menneskelige relasjoner. Skjønt for vår del er vi kommet til at Christine og jeg er genuint positive mennesker. Vi kan le av det meste og legger problemer raskt bak oss.

—Både mamma og jeg er rause typer. Vi er glade for å ha hverandre, sier Christine.

De to generasjonene Koht telefonerer, tekster og mailer hverandre stadig vekk, noe alle som har lest Christines magasinspalte kjenner til. Kirstens råd til datter og svigerdatteren — forfatteren Pernille Rygg (46) — om det meste fra huslige sysler til mammografi og gynekologisk kontroll, er blitt helgeunderholdning for mange nordmenn.

—Christine pleier å si at vi har det så godt nå fordi jeg er blitt mye rausere. Det kan nok stemme. Jeg skal ikke fylle oppdragerrollen lenger. Når man er gift småbarnsmor og tar utdannelse i voksen alder, er ikke lunta alltid like lang. Dessuten oppdaget Christine etter hvert at mamma også er et selvstendig individ med sitt eget liv. I dag har vi et helt nytt forhold. Vi er mor og datter, men vi er også gode venner som deler mange tanker og refleksjoner med hverandre og som roser hverandre hele tida.

Hun smiler:

—Hver gang jeg får en e-post fra Christine, innledes den med «Kjære gullmamma».

—På et tidspunkt i livet blir du mer avslappet. Du forstår at alle parter har gjort så godt de kunne. Enkelte av mine venner sliter med dårlige forhold til sine foreldre. Det er en gave at jeg ikke har det slik, sier Christine.

Hvordan skjedde endringen?

Ikke fordi mor og datter satte seg ned og hadde «Den store samtalen».

—Jeg har ikke lenger samme troen på at ord kan skape umiddelbare og dyptgående endringer hos folk. Pernille og jeg driver heller med mørning — det vil si at vi lar ting vokse fram naturlig over tid, påpeker Christine og bekrefter at mor-datter-forholdet er spesielt nært fordi hun ikke har egne barn.

—Når vi møtes handler det om oss to, uten at vi samtidig skal være mor og bestemor, forklarer hun og stryker moren over kinnet.

—Jeg er så stolt av henne! Hun inspirerer meg. «Kirsten Koht er et eventyr», sier min venninne Anne Sandvik Lindmo, som har en liknende mamma. Tenk på deres generasjon — de har gått fra å være hjemmeværende husmødre til å ta utdanning og innta arbeidslivet. Jeg synes ikke at de får nok ros for det, sier hun om moren, som er frivillighetskoordinator i Bærum kommune. Selv holder Christine på medet nytt NRK-prosjekt. Det heter «Koht på jobben» og handler om hva folk gjør på arbeidet som ikke er arbeid.

En times tid uti samtalen gjør de to damene seg en rekke aha-opplevelser. For jo, det settes grenser:

—Vi er aldri mer enn tre dager sammen på hytta, sier Kirsten.

—Og vi er nøye på å tidsbestemme avtaler. En middag varer vanligvis fra klokka seks til ni. Ingen av oss ønsker å utfordre det gode samværet, supplerer Christine.

——Og det er ikke noe problem. Størst av alt er kjærligheten — det er den viktigste lærdommen i Bibelen, altså. Har du kjærlighet, kan du si og gjøre det meste, konstaterer Christine.

—Krangler de aldri om noe?

—Jo da. Men ikke på en slik måte at det blir konflikter av det, sier Kirsten.

—Vi er enige om grunnleggende etikk, moral og verdier, sier Christine.

Det er så urettferdig at min pappa var så ensom. Han var så snill. Han var så morsom. Så... pen. Min store sorg da jeg var liten, var at han ikke hadde noen kone, ingen å prate med, andre enn meg, sier svenske Åsa Linderborg (41). Hennes selvbiografiske roman «Meg eier ingen» er en grenseløs vakker barndomsberetning og kjærlighetserklæring til en eksentrisk og alkoholisert far. En kveld i syttitallets Västerås forlater Tanja Linderborg sin mann Leif Boris Andersson og deres tre år gamle datter, Åsa. Mor syns så synd på Leif at hun «vil gi ham det fineste hun har».

Åsas pappa starter dagen med å kaste opp. Han setter av Åsa utenfor barnehagen før den har åpnet, fordi han skal på jobb på metallverket. Åsa har bare to sett med klær. Åsa mangler sengetøy og tannbørste. Men hun synes hun har verdens beste pappa.

—Vi hadde et skjebnefellesskap, pappa og jeg, da mamma gikk. Begge våre liv forandret seg dramatisk, på en eneste kveld. Vi hadde bare hverandre. Og jeg fikk et stort ansvar da. Jeg visste at når pappa dør, så vil jeg skrive ei bok om det fine ved ham. For alle så jo ham bare som den rare, illeluktende, som var full.

Hun tenker på de beste stundene.

—Han henter meg på barnehagen, jeg hører at han kommer og jeg synger, klemmer om ham, han legger den store hånda på hodet mitt og så sier han «hej gummelumman, så fint å se dej». Hver ettermiddag. Det var viktige ord for meg.

Hun vokste opp i rommet mellom forsømmelse og frihet.

—Det som var helt avgjørende med pappa, er at han var så snill og kjærlighetsfull. Midt i denne alkoholismen var der noe trygt. Jeg sov i en seng uten laken, men han holdt meg i hånda da jeg sovnet. Og det var viktigere enn hygiene og alt annet.

—Det jeg har lært fra jeg var liten, er at barn er veldig lojale mot sine foreldre. De stiller opp, tilpasser seg. Jeg sa ham aldri imot, klaget aldri. Jeg var et veldig dyktig barn kan du si...

Hun er glad det ikke kom noen myndighet inn «og slo i stykker det jeg og pappa hadde sammen».

—Jeg tror han var min beste venn fram til jeg var ti-elleve år. Jeg hadde ingen hemmeligheter for ham. Fra jeg var elleve år begynte pappa å drikke forferdelig mye. Da ble jeg et veldig ensomt barn.

I dag har hun doktorgrad i det svenske sosialdemokratiets historie og er Aftonbladets kultursjef. Hun har selv to barn, på ti og 18 år.

—Da pappa ble som aller sykest, kom politiet og kastet ham ut av leiligheten fordi han ikke hadde betalt. Da var jeg 14. Og jeg forlot ham. Hadde jeg ikke hatt mamma da, hadde jeg blitt tvunget til å ta hånd om ham. Det hadde blitt katastrofalt for mitt liv.

Men Åsa og pappa fant tilbake igjen.

—Vi elsket hverandre, forlot hverandre og siden begynte vi å elske hverandre igjen. Han sviktet meg. Men jeg er glad for at vi ga hverandre en sjanse til, pappa og jeg. Ellers kunne det blitt en dyster slutt.

—Har du satt grenser for hvilken rolle han skal spille i livet ditt i dag?

—Han er med hele tida, selv om han er borte. Det er så mye jeg ønsker jeg kunne høre med pappa om. Han var en så bra samtalepartner. Men jeg har på sett og vis blitt ferdig. Jeg kan ikke holde på å sørge hele livet.

—Hvor mye skal vi ofre for våre foreldre?

Åsa ler.

—Det er et veldig bra spørsmål. Det er noe vi alltid må fundere på. Men jeg har ikke noe svar.