DET VAR IKKE BUSH som fant opp begrepet «ondskapens akse», det sto en taleskriver bak.

Gro Harlem Brundtland fikk hjelp til «Det er typisk norsk å være god», og Stoltenberg var ikke opphavsmannen til «vår tids månelanding», som renseanlegget på Mongstad skulle bli.

Nå skal også sentralbankjef Svein Gjedrem få sin egen taleskriver.

Norges Bank har gitt rekrutteringsfirmaet Hodejegerne i oppdrag å ansatte en taleskriver i en nyopprettet stilling, ifølge utlysningen.

- Han har bruk for taleskriver. Man må ha respekt for at en økonom er god i økonomi, og at folk som jobber med kommunikasjon er gode til det. Dette handler ikke om å lure og manipulere, men om å snakke klart og tydelig slik at folk forstår, sier Jens E. Kjeldsen, førsteamanuensis i retorikkgruppen ved Universitet i Bergen til Dagbladet.no.

Kjeldsen mener alle har en moralsk plikt til å lære seg å kommunisere så klart og overbevisende som mulig.

BETYR DET AT en eller annen journalist eller medieviter i fremtiden kan få innvirkning på om du klarer å betjene huslånet ditt eller ei?

- Dette er en nyopprettet stilling, og årsaken til at vi vil gjøre dette er at vi opplevde finanskrisen og så at vi måtte begynne å snakke til et litt bredere lag i befolkningen. Vi fikk behov for å se ekstra på talene våre, sier Norges Banks kommunikasjonsdirektør Siv Meisingseth.

De leter etter en dyktig skribent som kan økonomi og som kan gjøre stoffet forståelig for vanlige folk.

FOR SOSIALØKONOMEN Svein Gjedrem har stor makt, media melder stadig at han sitter på «rentevåpenet». Siden han tiltrådte stillingen som sentralbanksjef i 1999 har han sammen med resten av toppledelsen i Norges Bank, som også skal benytte seg av den nye taleskriveren, bestemt hva slags rentenivå Norge skal ha.

Her står han fritt, og om politikerne mistenkes for å forsøke å påvirke Gjedrem, får de skarp kritikk. Gjør politikerne noe dumt, som å sløse med oljepenger, kan Gjedrem ta hevn, for eksempel sette opp renta. Det vet politikerne, som dermed holder seg noenlunde i skinnet.

I tillegg forvalter Norges Bank oljefondet og Norges valutareserver. Gjedrem er aktiv, han skriver kronikker i internasjonal presse og deler på å holde mellom 35-40 taler i året sammen med visesentralbanksjefen. Hans mest kjente tale er den årlige årstalen for landets viktigste menn og kvinner.

Hver gang sentralbanksjefen sier noe offentlig kommer ekspertene på banen. De tolker hva han egentlig mente med utsagnet om renteutsiktene fremover.

Hvert ord fra hans munn må altså veies på en finkalibrert vekt.
 
DEN NOE GRÅ, saktmodige sentralbanksjefen får sjelden plusspoeng for utstråling eller karisma i talene sine. Men det er ikke sikkert en  profesjonell taleskriver bør gjøre så mye med det:

- Selv om han ansetter en taleskriver betyr det ikke at talene skal fylles med morsomme historier. Vitser og humor trengs ikke i denne sammenhengen. Måten han har snakket på fram til nå har vært med på å skape hans troverdighet. Vitsing gir signal om at det han snakker om ikke er viktig. Det viktigste er å finne ut hva som er sjangeren og målet, og hvordan det oppnås best, sier Kjeldsen.

Elin Ørjasæter, kommentator i E24, synes Gjedrem er «beroligende kjedelig» som han er nå.

- Jeg vil ikke ha en fargerik sentralbanksjef, og jeg tror ikke han bør få en taleskriver med skjønnlitterære ambisjoner. Det er overhodet ingen vanlig taleskriver han trenger, sier Ørjasæter.

Ørjasæter vil ikke anbefale hvem som helst å søke.

- Hans taler får faktisk effekt i finansmarkedene. Dette handler om å uttrykke seg helt usedvanlig presist og forstå konsekvensene av det man sier. Det han sier blir tolket på en helt annen måte enn en politiker som skal vinne neste valg, sier Ørjasæter, som liker at sentralbanksjefen holder taler i en form og stil som er så tørr at man kan sovne.

HØYRES TIDLIGERE FORMANN Carl Hambro avskydde sosialøkonomer, han mente de brukte røverspråket når de snakket. Barn bruker av og til røverspråket for at de voksne ikke skal forstå hva de snakker om, det samme beskyldte Hambro sosialøkonomene for å gjøre.

Med økt teknifisering av politikk og økonomi blir de vanskelig å forstå hva som skjer for vanlige borgere.

Og det er her taleskriverne kommer inn, mener Kjeldsen, som forteller om Hambros motvilje for å forklare oss hva hans lille miljø med retorikere kan bidra med:

- Ofte blir journalister ansatt som taleskrivere, og med all respekt, journalister er utdannet til noe annet. Det finnes blant annet undersøkelser som viser at journalister ikke er så gode til å argumentere. Det er da heller ikke deres oppgave, som er å referere.

- Har taleskriverne stor makt?

- De kan få veldig liten og veldig stor makt. De får ikke mer makt enn miljøet rundt dem tillater, sier Kjeldsen, som forteller at mange taleskrivere i departementer og andre offentlige stillinger ofte er svært frustrerte fordi de har så lite makt.

Her kjemper fagprofesjoner mot hverandre.

- De er oppdratt til å kommunisere tydelig, mens fagansatte i departementene er opptatt av at talen ikke skal inneholde noen feil. Satt på spissen vil fagjuristen ha taler ingen husker. Det verste som kan skje for ham er at statsråden sier noe feil. Taleskriveren har andre mål, nemlig at statsråden sier det han mener og snakker tydelig.

Ofte må taleekspertenes flotte formuleringer gjennom et stort maskineri for godkjennelse. Det er mange «månelandinger» som aldri er nådd ut til folket, men havnet i søppelbøtta.

KENNEDYS SAGNOMSUSTE taleskriver Ted Sorensen fikk stor makt. I dag gir han Barack Obama råd. JFK jobbet nært sammen med Sorensen, og det var nøkkelen til suksess.

- De beste taleskriverne er de som er tett på personen de skriver for og på politikken som blir utført, sier Kjeldsen.

Slik er imidlertid ikke virkeligheten for taleskribentene i dag. De har ofte lite kontakt med personen de skriver tale for, og det skjer stadig at halvviktige taler overleveres taleren på vei til arrangementet. Det kan føre til paradoksale situasjoner hvor taleren taler om noe han er helt uenig i og som han ikke har kjennskap til fra før.

I FJOR BLE DET BRÅK da Åslaug Haga ansatte en Sp'er i en politisk nøytral byråkratstilling som taleskriver. Før var det vanlig at denne stillingen ble bekledd av en politiker.

I dag er imidlertid noen av politikernes taleskrivere ansatt som «informasjonsmedarbeidere», de kan ansettes som embetsfolk, men mange bruker all sin tid på å skrive taler.

Kritikken har gått ut på at man snikansetter meningsfeller i byråkratstilinger som dermed gis stor politisk makt, selv om de på papiret er fagpersoner. Disse burde heller vært politisk ansatte som måtte gå av når statsråden gikk av, mener flere. Hva skal en ny departementssjef fra Høyre med Åslaug Hagas gamle «informasjonsmedarbeider»?

Kjeldsen synes det er meningsløst å ansette en taleskriver om vedkommende ikke er nær på den som skal fremføre talene.

- Da kunne man jo like gjerne levere fra seg et dokument. Det er forskjell på mennesket som taler og et dokument, sier Kjeldsen. Han mener taleskrivere har eksistert i det politiske liv lenge før det ble et yrke:

- Man trenger taleskrivere fordi verden er blitt mye mer kompleks. Man skal uttale seg om ting man ikke vet noe om. Men det er ikke nødvendigvis den retoriske taleskriveren som hjelper til, men embetsverket. Slik sett har man alltid hatt en slags form for taleskrivere. De hjelper til med å utforme politikken og har dermed hatt stor makt, sier Kjeldsen.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.