• Les også: Hit reiste Moland og French på guttetur

- Ulovlig å dømme dem ved en militær domsstol

DA KONGOLESERNE OVERTOK landet sitt etter de belgiske kolonistene, arvet de ingenting. Det fantes ingen fungerende institusjoner eller infrastruktur, og ytterst få innbyggere hadde utdannelse som gjorde dem i stand til å drive en moderne stat.

Mens andre kolonier etter friheten fikk problemer med fastfrosne sosiale og økonomiske strukturer, var det annerledes i Kongo. Folket overtok et tomt skall.

- KONGO VAR ALDRI EN STAT, og ble ikke formet som en stat under kolonitiden. Dette var den av de afrikanske koloniene med minst utviklede institusjoner, sier forsker Morten Bøås i Fafo til Dagbladet.no.

For å bygge en koloni trengs penger til institusjoner, hovedsteder, mennesker. At kolonistyret var dyrt var en hovedgrunn til at det ble avviklet. Det lønte seg ikke i lengden for europeiske stater.

BRITENE DREV INGEN SØNDAGSSKOLE i sitt koloniland Kenya, men da de dro overlot de endel infrastruktur folket kunne overta.

Franskmennene brukte endel ressurser i Elfenbenskysten før de ga opp.

I Kongo forsøkte kong Leopold sammen med Henry Morton Stanley å karre til seg mest mulig. Belgia, som tok over etter dem, investerte heller ikke nevneverdig i landet. 

- Man satt igjen med en uavhengig, rent innbilt stat. Kongo er egentlig ingenting. Og dette ser man fortsatt i dag. Det har aldri eksistert noen infrastruktur som binder landet sammen, sier Bøås.

FRIHETEN DE FIKK PÅ BEGYNNELSEN AV 1960-TALLET varte ikke lenge. I 1961 ble den første statsministeren, Lumumba - som kunne ha endret situasjonen - drept.

Antakelig var både amerikanere, franskmenn og belgiere involvert i drapet. Kaoset som fulgte banet veien for Mobutu, president og diktator i 32 år, og en mester i kaldkrigsspillet. Han er den eneste i verden vi vet om som fikk støtte både fra USA, Kina og Sovjetunionen på en gang.

- De har vært flinke til å gjøre skade selv, men få steder har konsekvensen av kolonistyre vært så ødeleggende som i Kongo. Det beredte grunnen for det økonomiske vanstyret under Mobutu. I dag fungerer Kongo som en organisme uten overordnet styring, sier Bøås.

ÉN BRAGD TILSKRIVES MOBUTU, som forøvrig gjorde det meste galt. Han bygget opp ideen om «Det store Kongo». Og fortsatt i dag føler folk seg som kongolesere, selv om de konstant er i krig. Nå slåss de faktisk om retten til å være kongolesere.

- Men det hjelper ikke å ha denne følelsen når man ikke har institusjonene til å backe den opp. Staten eksister bare i juridisk forstand, den er anerkjent som en suveren stat og vi later som den er en stat, men det er ingen ordentlig stat, sier Bøås.

DE INSTITUSJONENE SOM FINNES i Kongo er blitt korrumpert av den uformelle økonomien.

- Jeg vil ikke en gang kalle det korrupsjon, for det er slik man lever i Kongo. Alt foregår i uformelle strukturer, men får en økonomisering av forholdet mellom folk, alt dreier seg om penger og overlevelse. Tilliten mellom folk, individer og grupper, blir svært liten. Som man sier i Kongo: «Making a living, making a killing.» Enten så lever du eller så dør du, sier Bøås.

I Kongo kaller de dette «system D» (fra det franske ordet débrouillard). Det handler om at man må gjøre alt selv.

Dette systemet har vi i de siste ukene sett hvordan fungerer rundt domstolen i Kisangani, hvor Tjostolv Moland og Joshua French ble dømt til fem ganger dødsstraff denne uka.

- Det er arven fra Leopold og hans etterfølgere som gjør seg gjeldende også rundt denne rettssalen, selv om dette ikke har skapt saken. Det har et tragisk dødsfall gjort, sier Bøås.

Den som klarer å manøvrere seg i nærheten av rettssaken har muligheten til å få vinnerloddet, og da tviholder man på det.

- Man får akkurat denne typen økonomistisk logikk rundt saken. Det er helt vanlig i Kongo, denne logikken ligger bak enhver handling. Det er ikke fordi kongoleserne har lyst til å ha det slik, men fordi om du bryter ut er du fysisk og sosialt død. Man kan ikke leve her uten å være en del av dette systemet. Dette er på mange måter kong Leopolds' spøkelse, sier Bøås.

- JEG HAR ALDRI, ALDRI noensinne vært ute for en dommer som ikke har vært korrupt, fikk forfatteren Adam Hochschild høre av en advokat han spiste middag med i Kongo, da han var der i to uker i juni.

Han skriver om sin reise i siste nummer av The New York Review of Books. Her analyserer den amerikanske journalisten og forfatteren hvorfor det går så dårlig i Kongo, og han mener det er kvinnene som har det aller verst.

Slik har det vært i minst 100 år, hevder han. Kongo drives fortsatt som på Kong Leopolds tid, også dagens myndighetene driver systematisk tyveri av landet.

ADAM HOCHSCHILD ble kjent i Norge for boka «Kong Leopolds Kong» (1998) hvor han forteller historien om den belgiske kongen som holdt Kongo som sin egen, private koloni. Leopold fremstilte i samtiden virksomheten sin som filantropisk, men i virkeligheten sugde han ut penger av det ressursrike landet ved hjelp av slavearbeid. Særlig ille var det i gummiindustrien, hvor befolkningen fikk kuttet av hendene sine om de ikke leverte nok naturgummi. Kravene til produksjon var ofte umulige å oppfylle.

Leopold, som aldri selv var i Kongo, styrte et område 76 ganger så stort som Belgia fordi han mente kolonier måtte til for å oppnå storhet i Europa.

Fortsatt i dag kan man se hva de store pengeoverføringene fra Afrika til Europa gjorde med hovedstaden Brussels arkitektur.

Og til tross for at Leopolds kolonisering ble sterkt kritisert i Europa rundt århundreskiftet, innførte både Frankrike, Portugal og Tyskland den samme formen for slavearbeid og straff på sine gummiplantasjer, ifølge Hochschild.

Etter at Leopold måtte gi fra seg landet overtok Belgia, som holdt Kongo som koloni i 52 år. Forsatt dreide det seg om å utvinne naturressursene og føre verdiene til Belgia, om enn noe mindre brutalt enn Leopold gjorde det.

Da Mobutu Sese Seko tok makten som president i 1965 holdt han tradisjonen i hevd gjennom 32 år. Det er usikre tall, men Hochschild anslår at han stjal fire milliarder dollar, mot Leopolds 1,1 milliarder dollar, begge beløp i dagens valuta.

Seko bygget luksuspalasser over hele verden. I Kongo brukes de fortsatt av provinsguvernørene og presidenten i Kongo når han kommer på besøk.

PÅ SLUTTEN AV 1800-tallet lot Leopold sine offiserer marsjere inn i landsbyene hvor de kidnappet kvinnene og tvang mennene ut på innhøsting av gummi.

En belgisk offiser skrev i dagboken sin 22. november 1895 at kvinnene var en stor plage:

- De kvinnene vi tok til fange ved det siste angrepet volder oss stort besvær. Alle de menige vil ha dem. Vaktene som skal passe på dem slipper de peneste fri og voldtar dem.

Under kong Leopolds tid ble voldtekt ansett som en soldats rett.

Slik er det fortsatt.

JENTER OG KVINNER I KONGO utsettes for gruppevoldtekter, mens mennene tvinges til å være vitne og står i fare for å bli drept. Voldtekt brukes av alle militsgruppene og nasjonalhæren. Også soldater i FN-fredsbevarende styrke (MONUC) har deltatt i overgrepene. Kvinner som blir gravide med overgriperne kan risikerere å bli utstøtt fra familien.

Forsker Randi Solhjell ved NUPI forteller at bruk av voldtekt som våpen i krig har eksistert så langt tilbake vi kan se.

- Det er en metode for å ydmyke, voldtekt kan være effektivt for å ødelegge bånd mellom familiemedlemmer og i lokalsamfunn. Det kan også brukes til å skremme folk bort fra områder, sier Solhjell til Dagbladet.no. Hun har skrevet masteroppgave om seksualisert vold i konflikten i Kongo.

Hvor mange som voldtas og gruppevoldtas i Kongo vet vi ikke, men dette er antakelig det landet som har og har hatt det mest massive omfanget i nyere tid.

Konfliktene i Kongo dreier seg mye om landområder, og sivile er den viktigste ressursen for soldatenes overlevelse. De forsyner seg gjerne av kvinnene i området når de plyndrer landsbyer, det er ikke uvanlig at de bortføres over lange perioder.

- Man bruker hele tiden mennesker i konflikten i Kongo. Trafficking og økonomisk vinning er sentrale deler av krigføringen. Det er sjelden direkte konfrontasjoner mellom krigførende parter, men i stedet er våpen rettet mot sivile. Man plydrer, dreper menn og tar kvinner med seg, samt bruker barn som ressurs i den militære gruppen, sier Solhjell.

Solhjell forteller at det blant soldatene er regjeringshæren som står for mange av de seksuelle overgrepene mot kvinner nå. Flere av de krigførende militsgruppene har blitt demilitarisert og ført inn i hæren. Og voldtekt er også blitt et vanligere overgrep fra siviles side:

- Ringvirkningene av krigen og de sivile lidelsene er at sivile nå i stor grad som dukker opp som hovedaktørene i overgrep. Effekten av krig sprer seg i folks sinn. Det kan imidlertid også dreie seg om at man nå er mer bevisst på seksuelle overgrep og rapporterer mange av de overgrepene som tidligere bare var en del av folks liv, sier Solhjell.

Det er svært sjelden menn dømmes for overgrepene i Kongo, selv om det har skjedd ved noen anledninger. Ansvarlige ledere gjør lite for å fordømme og motarbeide seksuelle overgrep.

100 ÅR MED KAOS, krig, utbytting og lidelse. Hva er årsaken til all lidelsen, spør Hochschild. Han oppsummerer Kongos problemer i fire punkter.

• Langvarige, etniske konflikter.

• Folkemordet i Rwanda i 1994 og flyktningestrømmen til Kongo av hutumordere, uskyldige hutuer som fryktet gjengjeldelse og tutsi-hæren som ville hevne seg.

• Naturressursene: Gull, edelsten, diamanter, coltan, kobber og mer, som fører til mer kriging mellom ulike krigsherrer og Rwanda og Uganda.

• Arealet: 65 millioner mennesker bor på det største området i verden uten en velfungerende regjering. Kongo er like stort som USA øst for elva Mississippi.

Hva gjør folk til sadister og voldtektsforbrytere?

- Grådighet, frykt, demagogiske ledere og deres påstander om at denne typen vold er et nødvendig selvforsvar siden alle andre oppfører seg likt - samt det faktum at resten av verden er alt for lite oppmerksomme på en av vår tids store, humanitære tragedier, skriver Hochschild.

KONGO HADDE SITT første frie valg i 2006. Men det er få tegn til bedring.

- Konflikten om land og statsborgerskapsrettigheter river landet i fillebiter, man klarer ikke å bli enig om hvem som er valgbare, hvem som har stemmerett, hvem som har rett til land. Med økende befolkningspress får man en eksplosiv kruttønne hvor folk prøver å argumentere med hvem som var her først. Denne typen konflikter blir fort voldelige, og mineralene gjør ikke saken bedre, sier Morten Bøås.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.