Han viet livet til å hjelpe andre. Nå trenger han selv hjelp.

Tips: Tips venn Skriv ut artikkelen

Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no

Mer info om tips

MARCO ELSAFADI

HVEM: Marco Elsafadi (32), samboer med Marthe Valle, pappa til Sarah Matea (6 md.).

YRKE: Tidligere landslagsspiller i basketball. Startet og ledet stiftelsen New Page. Jobber nå som rådgiver for New Page og holder ellers foredrag om selvtillit og selvfølelse for skoler, foreldre og næringsliv.

VALGET: Jeg kunne blitt en versting hvis ikke tilfeldighetene hadde vært på min side. Jeg kunne også blitt proff basketballspiller. Det var lenge målet mitt, men etter å ha prøvd noen uker i Hellas fant jeg ut at det var mye mer givende å jobbe med ungdommer. Og med å bygge folks selvfølelse.

VEIEN: Jeg hadde søkt politihøyskolen og var på god vei inn — helt fram til den aller siste prøven. Der stoppet det. Jeg hadde ingen plan B, så jeg begynte som lærervikar og ble dratt inn i et gjengprosjekt i Bergen, fordi jeg var basketballspiller og hadde streetcred.

MIN DAG

08.30: Står opp

09.00: Svømmetrening

10.00: Frokost

11.15: Ergoterapi

12.00: Lunsj

14.00: Fysioterapi

15.00: Familietid. Sarah og Marthe kommer

på besøk.

18.00: Hvile

19.30: Marthe kommer tilbake etter at Sarah har lagt seg, så vi kan ha litt tid alene sammen.

Værmelding for Bergen

I dag I morgen Fredag Lørdag
SkyetSkyetHalvskyetSol

- Jeg tror jeg er den mest bereiste utlendingen i Norge, ler Marco Elsafadi (32).

Han har besøkt flere enn 200 kommuner for å holde foredrag. Bygd og by, nord, øst, sør og vest, og han elsker det. Men akkurat nå har han nok med å komme seg på beina.

Dette intervjuet starter en sommerdag på Aker Brygge. Marco Elsafadi stirrer på et blåskjell, før han slurper det i seg. Han elsker sjømat, selvsagt, han bor jo i Bergen.Noen dager seinere ringer Marcos samboer. Vi skulle mailes om intervjuet. Få på plass detaljene om hvorfor han ikke ble en versting. Om organisasjonen han startet. Om hvorfor det er viktigere med selvfølelse enn selvtillit. Men Marco er blitt akutt og alvorlig syk. Etter noen uker er han heldigvis selv på telefonen.

—Hva skjedde?

—Det begynte med prikking i føttene og hendene. Jeg trodde jeg var sliten og trengte å hvile. Fire dager seinere klarte jeg ikke å komme meg ut i bilen for sitte på til legekontoret, og måtte ha ambulanse. Prøvene på sykehuset viste at jeg har en sjelden nervesykdom, hvor nerverøttene angripes.

Sykdommen heter Guillian Barre'. Marco har døpt den Glenn Børre. Latteren er som før aldri langt unna.

—Jeg vet ikke når jeg kommer meg opp av rullestolen. 90 prosent av de som rammes blir friske. Men dette vil ta tid. Mange måneder. Men det kommer til å gå bra.

—Ble du redd da du ble syk?

—Nei. Jeg måtte bare forholde meg til at dette rammet meg, ha tillit til at dette vil ordne seg og velge fokus. Jeg har ikke ramlet ned i noen svarte hull. Situasjoner som denne åpner nye dører, og har vist meg at jeg har mye å være takknemlig for.

Tidligere var denne giganten (barbeint måler han 1,93) høvding i organisasjonen New Page, som jobber med vanskeligstilt ungdom. Marco Elsafadi startet New Page for ni år siden. I dag har organisasjonen 63 ansatte og kontorer i Stavanger, Bergen og Oslo. Nesten alle ungdommene som har vært under vingene til New Page, oppgir den personen de har vært i kontakt med der som en av de viktigste i sitt liv.

—Jeg tror på nestekjærlighet, og på det genuine i alle relasjoner. Det finnes ikke en struktur i verden uten kjærlighet, sier Marco.

—Har du greid å føle kjærlighet for absolutt alle ungdommene du har jobbet med?

—Ja, det er ikke vanskelig å føle kjærlighet. Mange av dem har kanskje gjort mer eller mindre dumme ting, hva så? Vi har alle gjort noe dumt.

For Marco Elsafadi begynte livet i en flyktningleir i Libanon. Deretter havnet han i Berlin, hvor familien bodde i ti år med trange budsjetter, uten permanent oppholdstillatelse, før foreldrene la en plan for å komme seg til Danmark.

—Da pappa, som er tidligere militær og jobbet for Arafat, endelig kom seg til Danmark, fikk han høre at det var færre flyktninger i Norge, og ville dit. Han endte opp i Kragerø, som totalt skulle ta imot fem mennesker på flukt det året. Etter hvert ble det familiegjenforening, og da ble jo Kragerøs regnestykke sprengt...

Marco ler. Han snakker fortsatt flytende tysk, norsk som en innfødt, engelsk og sitt morsmål arabisk. Da han motvillig kom til sitt nye hjem i Kragerø, viste det seg at nabojentene Anita Paulsen og Anita Orre gjerne ville hoppe tau med de nye ungene i gata. Pappaen til Anita Orre var leder for fotballklubben, og dermed var de innenfor. I løpet av fire—fem måneder snakket Marco og hans tre søsken norsk.

Å bli et integrert menneske handler mye om å bli sett. Marcos universelle evangelium er å bekrefte andre mennesker mest mulig.

—Smil. Ta på dem. Klem dem. Gi dem en high five. Send en melding når noen på jobben er syke, si at det er så kjedelig uten deg på jobb. Er du leder, så sørg for at folk snakker sammen og tilbringer tid i samme rom, i stedet for bare å sende effektive mailer til hverandre. Å se hverandre inn i øynene og smile er en fin anerkjennelse. Bestem deg for at du vil være en person som tilfører positiv energi og overskudd til dine omgivelser, sier Marco.

—Kunne du selv blitt en såkalt versting?

—Ja, det kunne jeg. «Min» gate i Berlin var en gate med bare flyktninger. Mange av dem var bitre og hadde ingen respekt for myndighetene, blant annet var det «tøft» å stjele. Mine foreldre er sterke og prinsippfaste, ofte er likevel ikke det nok. Men — jeg hadde postmannen! Han ga oss alltid et klapp på skuldra, skrøt av at vi var flinke til å spille ball, og kunne navnene på alle ungene i gata. Mamma fant ut at han var tidligere fotballtrener og fikk ham til å melde oss inn i et lag. Han kjørte oss til og med fram og tilbake på trening i tre år!

—Føler du at livet har vært urettferdig mot deg?

—Nei, tvert imot. Jeg føler at jeg har vært velsignet. Jeg har ressurser, jeg har en familie, en frisk og fin datter med verdens vidunderligste smil, og jeg har drømmejobben. Men hvis jeg ville føle at livet hadde vært urettferdig, kunne jeg alltids funnet noen knagger å henge det på.

—Eller kanskje en rullestol?

—Jeg er glad dette skjedde med meg, som har et bra utgangspunkt for å bli frisk, i stedet for noen andre.

—Hvorfor tåler noen mennesker mer motgang enn andre? spør han. Vi er tilbake på Aker Brygge.

—Det være seg ungdom som havner utenfor, toppidrettsutøvere eller næringslivsledere som opplever finanskrise?

Han er skikkelig varm i trøya nå.

—Noen mennesker, fortsetter han, noen mennesker går to skritt fram, tar ansvar og kan kanskje overraske med sitt tøffe ego. Det handler om selvfølelse. Om å tørre å feile. Hvis verdien av deg selv er knyttet til prestasjoner, blir det vanskelig å feile. Det er viktigere å ha kompetanse på å reise seg igjen, enn på det å lykkes.

Han dypper en brødbit i kraften fra blåskjellene, sier nei takk til dessert fra kelneren som han har sjarmert trill rundt, før han understreker at selvtillit og selvfølelse er to forskjellige ting.

—Prestasjoner er knyttet til selvtillit. Men selvfølelsen din — den er selve grunnmuren. Det er som i eventyret om «De tre små griser». Hver person som er en god relasjon for deg blir en stein i grunnmuren din. Foreldre, søsken, venner, en lærer eller i mitt tilfelle postmannen. Jo flere steiner, jo stødigere står du i livet. En grunnmur kan bygges selv om du ikke har fått noen steiner fra foreldrene dine, det er aldri for seint. Men da blir andre mennesker viktig, du er nødt til å få speilet følelsene dine hos noen! Alle vet jo hva som skjer hvis du ikke har en solid grunnmur, med en gang ulven begynner å blåse så er du på bar bakke. Du tåler motgang dårlig, enten den kommer i form av den dårlige sjefen, et tap på banen, eller en rasistisk bemerkning.

—En dag i vår, forteller han, —satt en kompis av meg fra Irak og jeg sammen på en bar i Bergen. En lokal kar slengte ordene «svarte faen» i den retningen vi satt. Jeg snur meg og ser en hjelpeløs full fyr som tilsynelatende sliter med livet sitt. Men kompisen min fyker opp, og er klar for å gå løs på ham. Vi hører det samme, men reaksjonen vår er helt forskjellig. Jeg stopper kompisen min og spør hvorfor han er i ferd med å velge å la denne mannen ødelegge vår kveld sammen. Svaret hans er at det handler om respekt. Men hvordan kan det handle om respekt hvis to sårbare mennesker går løs på og skader hverandre? Det handler om mangel indre trygghet og kjærlighet til seg selv. Om ikke å ha solid nok grunnmur. Du kan ikke være glad i andre hvis du ikke er glad i deg selv, det er en enkel sannhet. Du er den viktigste relasjonen i livet ditt.

En siste slurk, så er vannglasset foran ham tomt. Han har aldri rørt alkohol.

—Hvor mange grunnmurer har du bygget?

—Det vet jeg ikke. Men jeg håper jeg er en god stein i mange grunnmurer.

Mye kan tyde på det. Etter at Marco ble syk, er det blant annet opprettet to grupper på Facebook for ham. Den ene er åpen og har 3500 medlemmer. Den andre består av venner som gjerne vil bidra med hjelp, alt fra gressklipping til barnevakt. Den har 600 medlemmer.

—Hva har du lært siden i sommer?

—Masse. Jeg har lært meg mye om å være rullestolbruker i Norge i 2009. Akkurat det er ikke så enkelt som mange kanskje tror.

Jeg har lært mer om kommunikasjon. Fordi jeg er i en sårbar situasjon, møter kjæreste, familie og venner meg på en annen måte, og vi har andre typer samtaler enn vi ellers har. Og jeg har fått bekreftet at jeg takler utfordringer. Grunnmuren min holder, jeg har ikke bygget meg noe luftslott. Jeg blir ikke slått ut av dette, med hjelp fra familie og venner skal jeg komme tilbake.

sondag@dagbladet.no

SØK I SKATTELISTENE FOR 2008

 
Publisert tor 10.09.2009 kl. 13:44 (Oppdatert søn 13.09.2009 kl. 09:48)
Tips: Tips venn