SOM KJENT ER FOTBALL det viktigste av alle verdens uviktige ting.
 
Og et spill som opptar så mange, blir nødvendigvis studert og undersøkt til minste detalj av supportere, trenere og eksperter.

Men også av forskere og vitenskapsmenn.

Den prisbelønte økonomen og medforfatteren av suksessboka Freakonomics, Steve Levitt, er en av dem som har vært med på å forske på straffespark.

VITENSKAPEN BAK mye av straffespark-forskningen, blant annet den Levitt har gjort, kalles spillteori.

Denne matematiske teorien ble utviklet i 1940-årene, og tar for seg situasjoner akkurat som den en straffesparkskytter og keeperen mellom stengene befinner seg i:

Hva jeg skal gjøre, kommer an på hva du gjør. Og hva du gjør, kommer an på hva jeg gjør.

Teorien brukes innenfor mange områder - både økonomi, politikk og militærteori. Blant annet brukte USA spillteori under den kalde krigen, da de vurderte hvordan de skulle forholde seg til Sovjet og forutse fiendens trekk.

Spillteoretikere prøver å finne strategier for deltakerne i ulike typer «spill» - og forutse hvilken strategi motstanderen vil følge.

FOTBALLSPILLERE AVSLØRER vanene sine hver eneste uke, og det blir stadig enklere å skaffe seg oversikt over kjente spilleres vaner og mønstre.

Allerede på 70-tallet samlet den nederlandske manageren Jan Reker informasjon om tusenvis av spillere. Noe av det han noterte på kortene sine, var hvor spillerne pleide å skyte straffespark.

Informasjonen hjalp blant annet keeper Hans van Breukelen til å redde straffer som skaffet PSV en europacuptittel og Nederland en EM-tittel på 80-tallet.

Som mange sikkert husker, brukte også Tysklands keeper Jens Lehmann en jukselapp i straffesparkkonkurransen mot Argentina under VM i 2006.

Visstnok skal tyskerne ha opparbeidet seg en database på 13 000 straffespark, og selv om bare to av de argentinske spillerne på lappen faktisk skjøt straffer, hjalp jukselappen Lehmann til avgjørende redninger.

LEHMANN-EKSEMPELET er kjent.

Men i den nye boka «Why England Lose & Other Curious Football Phenomena Explained» avslører forfatterne Simon Kuper og Stefan Szymanski hvor mye statistikk og forskning på straffespark hadde å si i en allerede legendarisk finale.

Under Champions League-finalen mellom Chelsea og Manchester United i 2008 spilte straffespark-forskning en viktig rolle.

Spillteori og statistikk ble direkte avgjørende.

Det var nemlig Chelsea som burde vunnet.

De gjorde alt riktig - men uflaks sørget for at de røde fra Manchester kunne heve trofeet.

DEN BASKISKE ØKONOMEN Ignacio Palacios Huerta hadde forsket på straffespark siden 1995, og satt på en betydelig database med informasjon.

Før finalen sendte han en rapport til Chelsea-manager Avram Grant via en felles bekjent.

Der kunne han fortelle at:

• United-keeper Van der Sar pleier å kaste seg til straffeskytterens «naturlige side» - til høyre mot høyrebeinte spillere og til venstre mot venstrebeinte. Så det ville lønne seg for Chelsea-spillerne å skyte til den siden som var mest «unaturlig» for dem.

• Et stort flertall av straffene Van der Sar hadde reddet, kom i den såkalte «keeperhøyden» 1-1,5 meter over bakken. Man skulle altså sette straffene enten høyt eller nede ved gresset mot ham.

• United-angriper Cristiano Ronaldo skyter til høyre for keeper i 85 prosent av tilfellene der han stopper opp midtveis i tilløpet. Dessuten måtte keeper absolutt ikke kaste seg for tidlig mot Ronaldo - da scoret han hver eneste gang, viste statistikken.

• Laget som begynner en straffesparkkonkurranse, vinner i 60 prosent av tilfellene. Derfor bør man velge å starte hvis man vinner myntkastet.

CHELSEA STILTE ALTSÅ godt forberedt til straffesparkkonkurransen - og var bare ett uheldig feilsteg unna å vinne.

Dette skjedde:
(Se video av konkurransen her)

• Manchester United vant myntkastet og valgte å begynne.

• Chelsea scoret på sine første to straffer, etter at høyrebeinte Ballack og Belletti fulgte Huertas råd og skjøt til venstre for Van der Sar.

• Chelsea-keeper Cech fulgte Huertas råd om Ronaldo, og reddet. Cech ventet med å kaste seg, og så at Ronaldo stoppet midtveis i tilløpet for så å skyte dit økonomen hadde forutsagt.

• De neste Chelsea-spillerne skjøt også til venstre for Van der Sar. Bare venstrebeinte Ashley Cole brøt Huertas råd ved å skyte til sin «naturlige» side, men til gjengjeld plasserte han straffen nede ved gresset slik at Van der Sar ikke klarte å stoppe skuddet.

Chelsea-planen fungerte, men uflaks ødela:

• John Terry kunne avgjøre for Chelsea på lagets femte straffespark. Hittil hadde keeper Van der Sar i stor grad fulgt Huertas statistiske data. Terry skjøt høyt til venstre for keeper - i sitt «unaturlige» hjørne, akkurat som økonomen hadde sagt - men skled i skuddøyeblikket og traff stolpen.

Huertas forskningsmateriale var bare et feilsteg på den våte gressmatta unna å gi Chelsea seieren.

AVGJØRELSEN FALT da Nicolas Anelka skulle fram og skyte Chelseas sjuende straffe.

Han la ballen til rette og gjorde seg klar.

Plutselig pekte United-keeperen mot sitt venstre hjørne - der alle de høyrebeinte Chelsea-spillerne hadde satt sine straffer.

Nå sto franskmannen overfor det ultimate spørsmålet, den innerste kjernen i spillteori:

Hadde motstanderen funnet ut av Chelseas strategi? Visste Van der Sar at Anelka visste hvor han pleide å kaste seg?

Hva skulle Anelka gjøre nå?

ANELKA VALGTE å bryte med planen til Huerta. Han skjøt i sitt «naturlige hjørne», til høyre for Van der Sar. Dessuten var skuddet i nettopp den «keeperhøyden» som forskeren hadde advart mot.

Van der Sar reddet, United vant og manager Alex Ferguson var høyt oppe etterpå:

- Den siste redningen var ikke tilfeldig. Vi visste nøyaktig hvor enkelte spillere kom til å skyte, sa United-sjefen etter kampen.

Men hadde ikke John Terry sklidd, ville rådene til den baskiske økonomen ha gitt Chelsea seieren i stedet.

STRAFFESPARKKONKURRANSER er én ting. Nerver og press påvirker spillernes avgjørelser i stor grad i slike avgjørende tilfeller.

Men i vanlige kampsituasjoner er det bedre tid til å tenke og forberede seg - og keeperne vet gjerne hvem som tar motstanderens straffer.

Med all forskningen, statistikken og kunnskapen om straffespark man sitter på i våre dager, hvordan klarer så noen spillere å score på omtrent hver eneste straffe de tar?

Det handler om å være mest mulig uforutsigbar, viser forskningen.

Nevnte Ignacio Palacios Huerta, den baskiske økonomen som ga råd til Chelsea, samlet 1417 straffespark i en database på 90-tallet.

Han regnet seg fram til at den optimale strategien for en straffeskytter er å skyte 61,5 prosent av straffene til sitt «naturlige» hjørne - mot venstre for høyrebeinte og omvendt - og 38,5 prosent i motsatt hjørne.

Den beste strategien for en keeper er, ifølge tallmaterialet, å kaste seg til skytterens «naturlige» side 58 prosent av gangene og 42 prosent til motsatt side.

Og statistikken viser at flertallet av spillerne bruker omtrent akkurat denne fordelingen, antakeligvis ubevisst.

MEN DET FINNES INGEN FASIT for når spillerne bør skyte i de forskjellige hjørnene.

For å bli mest mulig uforutsigbar, gjelder det å unngå et fast mønster for når man skyter til henholdsvis høyre og venstre.

Denne teorien kalles «blandet strategi», og forskningen viser at fotballspillere som skyter straffer, bruker slike strategier oftere enn gjennomsnittet. Når vi vanlige dødelige foretar valg i ulike situasjoner i livet, er vi mye mer forutsigbare og følger klarere mønstre.

Huertas statistikk viser at de fleste spillerne som tar straffer ofte, varierer mønsteret sitt helt naturlig.

Bortsett fra én keeper i Freakonomics-forfatter Levitts tallmateriale - som alltid kastet seg mot venstre - ser det ut til at de beste spillerne har en innebygget teft for blandede strategier

FORSKNING OG STATISTIKK er nemlig ikke alt.

En av de som har størst suksess som straffeskytter, er Bayern Münchens franskmann Franck Ribéry.

Ribérys skuddmønster på straffespark er svært vilkårlig og vanskelig å forutsi, akkurat slik forskerne anbefaler.

Og det helt uten at franskmannen er bevisst på over sin egen statistikk og skuddhistorie.

Hemmeligheten til Ribéry er nemlig, ifølge en av hans tidligere managere, at han ikke engang vet selv hvor han skal skyte før han er langt inne i tilløpet.

Ribéry bestemmer seg først når han er i ferd med å sparke ballen.

Og da kan ikke allverdens statistikk og forskning hjelpe mannen mellom stengene.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.