—Jeg skal bare få med meg den elva, sier Kjell Askildsen.

Forfatteren står lent ut av vinduet mot bakgården og fotograferer en sprukken murvegg. Fra forlagsmøterommet hvor han har sittet og latt seg intervjue hele uka, i anledning sin kommende 80-årsdag og utgivelsen av hans samlede verker, har han nemlig studert den så inngående at et slags naturlandskap etter hvert har avtegnet seg.

—Den veggen har fascinert meg, sier han.

—Hvis du ser den sånn som jeg ser den, så er det et landskap sett ovenfra. Det er som å se noe fra et fly. Det er et elveleie som kommer ned der. Ser du det?

—Ja, jo, kanskje.

—Jeg venter ikke at alle skal se det, altså. Det spiller egentlig ingen rolle om ingen andre gjør det.

Novellene til Kjell Askildsen pleide å bli til på den måten — ved at han så for seg noe ikke alle andre nødvendigvis så for seg. Det kunne være en mor som slår en lang spiker inn i et kirsebærtre mens hennes sønn på avstand betrakter henne («Spikeren i kirsebærtreet» fra novellesamlingen «Et stort øde landskap» (1991), en av hans personlige favoritter). Det kunne være to hunder som parer seg, og etterpå sitter fast i hverandre (tittelnovellen i «Hundene i Tessaloniki» (1996), hans siste bok). Eller en gammel gubbe som kikker ut fra sin kjellerleilighet og kjenner igjen mennesker på beina deres (tittelpersonen i «Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten» (1983), som i Dagbladet i 2006 ble kåret til den beste norske skjønnlitterære utgivelsen de siste 25 år).

Sånn er han blitt «den minimalistiske mesteren i samtidig norsk novellediktning», som kollega Espen Haavardsholm har kalt ham. Eller som Dag Solstad skrev i talen til 60-årsdagen hans: «Du er en sjelden fugl, Kjell Askildsen. Sjelden. Fugl.»

—Jeg skriver aldri om noe jeg har opplevd, og jeg skriver aldri ut i fra noe jeg har tenkt på forhånd. Jeg skriver ut i fra et bilde som jeg leter etter. Et indre bilde, sier Kjell Askildsen.

—Og hvis jeg en kveld ser et slikt bilde, så vil det gi meg en setning. Og så kan et par-tre gode setninger følge logisk av den. Det er sånt som jeg kan få i skriveperioder. Og jeg er typen som bare skriver når jeg kan skrive.

—Kan det landskapet du ser på murveggen der bli til et sånt indre bilde, da?

—Nei, det er bare et ... bilde.

—Men jeg tror jeg ser den elva nå. Det er et fjellandskap rundt, ikke sant?

—Det er det det er, vet du.

—Det er ikke noe du kan bygge videre på? Hvor i verden ser du for deg at det er, for eksempel?

—Jeg har ikke peiling. Det er bare et eller annet landskap. Jeg er ikke egentlig noe naturmenneske.

Han pleide riktig nok å være ganske glad i skogen. Eller «skauen», som han sier, selv om hans sobre vestegddialekt skulle tilsi noe annet. Spesielt likte han sin barndoms sørlandske skoglandskap, med de små kollene, hvor du gikk et lite stykke, måtte opp på en ny haug, så aldri langt foran deg. Eller som han sier:

—Jeg hadde mine gymnasiekamerater, som jeg kunne sitte etter skoletid og diskutere politikk og kunst og sånt med på en kafè, eller når man hadde fester og drakk litt og ble utadvendt ... Men ellers var jeg nok en ungdom som foretrakk å stikke ut i skauen og være alene.

Det er det en skolelei unggutt gjør i tittelnovellen i hans skjønnlitterære debut «Heretter følger jeg deg helt hjem» (1953). På skogsstien møter han, på en måte som avtalt, ei yngre jente. Askildsens skildring av deres famlende tenåringsbegjær utløste en konflikt med hans far, lensmannen og KrF-polikeren Arne Askildsen, som brente boka hans, og resulterte i at han både mistet sin jobb som turistsjef i hjembyen Mandal og i at det med ett ble «veldig, veldig komplisert å få en leilighet» til ham og hans daværende kone.

—Jeg beklager ikke ting som har skjedd, for det ordner seg alltid på sett og vis. Det er ikke noe jeg går rundt og er bitter for. Absolutt ikke, sier han.

—Men det forandret nok min tilværelse.

Etter en slags sympatiaksjon fra forfatterkolleger på Østlandet ble han så forelagt et vikariat i kulturredaksjonen i Verdens Gang, samt leiligheten til forfatteren og filmmannen Sigurd Evensmo på Nordstrand i Oslo. Og seinere, på 60-tallet, meldte en annen velgjører seg, bygningsentreprenøren Olav Selvaag, også han eksilsørlending, som tilbød familien Askildsen en selveierleilighet på Alnabru for 7000 kroner, godt under takst også på den tiden.

—På mange måter var det en fabelaktig tid, for man kom til ordnede forhold, til noe som skulle vare, sier Kjell Askildsen.

—Og det eneste som skulle til for at det ikke varte, det var at man ødela for seg sjæl, og det ... det skjer det jo at man gjør.

Her er han et øyeblikk innom dette at han gikk fra sin første kone og deres felles barn, før han går videre til å snakke om litteraturen sin.

—Løsrivelse. Forsøk på løsrivelse. Tilnærming. Forsøk på tilnærming. Jeg har hatt noen temaer, ikke sant, som kanskje har vært karakteristiske for meg, sier han.

—Jeg oppsøker gjerne disse intime forholdene mellom mennesker, hvor man er som mest knyttet, enten som sønn av foreldre, eller som foreldre til barn, eller i forholdet mellom to mennesker som har knyttet seg til hverandre. Der ligger et hav av spenning. Det er temaer som passer til mine noveller.

Det var også temaet for novellen som han torsdag leste opp på Litteraturhuset i Oslo, hvor hans forestående 80-årsdag ble feiret.

—Den er blitt beskrevet som både en «halvferdig» og «uferdig» novelle?

—Ufullendt, sier han. —Det dreier seg om en ufullendt novelle. Om den er halvferdig eller om den mangler bare en kvart side, det kan jeg ikke svare på, for det er sånn jeg arbeider: Jeg vet aldri hvor langt jeg har kommet. Men den ble skrevet i en periode hvor jeg egentlig ikke kunne skrive, og jeg ble veldig glad over at jeg fikk til så mye som jeg fikk til. Det var fint å sitte og jobbe med det.

—Hvor lenge gjorde du det?

—Jeg brukte ikke så lang tid på selve skrivingen, men det er seks-åtte år siden, da. Den har ligget der etterpå, og jeg har sett på om jeg kan fortsette på den, men jeg er ikke der lenger, så det kan jeg ikke.

Han sier det sånn. En gang var han der; nå er han ikke der lenger. Men det er for så vidt ikke noe nytt at han låter usentimental. Les for eksempel et utdrag fra en novelle i «Hundene i Tessaloniki», hvor den mannlige hovedpersonen møter igjen sin søster etter mange år. «Da jeg kom inn igjen, sa hun at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, på oss, at det var så synd at vi ikke så hverandre mer, vi som hadde stått hverandre. Tja, sa jeg, man får jo sitt eget liv.»

—Sentimental, det tror jeg ikke at jeg er, sier Kjell Askildsen. —Det er ikke ut i fra det jeg har valgt temaene mine, i hvert fall.

—Og man blir ikke mer sentimental med alderen, heller?

Han rister på hodet.

—Alderen er jo ikke noe som kommer overraskende. Man har vandret mot det 80-tallet siden man ble født. Og jo nærmere man kommer, jo mer naturlig blir det.

—Kona di er yngre enn deg, ikke sant?

Han nikker.

—Er det en fordel?

—Sånn ville jeg ikke ha sagt det. Jeg er glad i henne. Det er nok.

Etterpå går han bort til vinduet og murveggen igjen. Tar opp lommekameraet til det øyet som fortsatt fungerer.

—Jeg har jo skrevet inn noe natur opp gjennom årene. Noen sletter. Noen øde landskap, sier han.

—En av mine første noveller foregår endatil ute på sjøen. Men horisonten er kjedelig. Hav er kjedelig. Jeg var med på seiltur en gang. Lite areal og veldig vanskelig å slippe unna andre mennesker. Men det kan jo være flott å være ved en strand når det er storm. Fordi det er noe plutselig voldsomt.

—Har ikke du også vært uti Niagara-fallene?

—Jeg har vært i båt under dem, ja, på tur med noen kolleger. Akkurat sånne opplevelser går ikke noe videre inn på meg, utover at vi var ute i sydvester og regnfrakker og ble oversprøyta, sier han.

—Men det er greit å ha vært der.