- Vi er veldig glade for at vi ikke visste at programmet skulle sendes på lørdager. Tirsdag, trodde vi, og alle opptak er gjort med tanke på det. Tirsdag, i den gamle fjernsynsteaterflaten, sier Linda Eide.

Hun sitter i Bergen og redigerer ned timevis med opptak til episoder på tjueni minutter og ti sekunder. Sju lørdager skal hun igjen ta tv-seerne landet rundt for å vise Norges ukjente turistattraksjoner. Ikke Geiranger og Holmenkollen, men til «Sjiit helvetes kåken» i Kåfjord, til den utstoppede ulven i Vegårdshei Sparebank, til den 9500 år gamle Misværospen, til den 14 meter lange solsikken i stål i Vanylven og til Coop Prix butikken i Åsen i Nord-Trøndelag med det skjeve gulvet. Men først litt mer om det å plutselig bli tildelt beste sendetid på lørdagskvelden.

- Var det bare juhu da du fikk beskjeden?

- Det er klart at det var litt juhu. Eller: Moro og skummelt. Når du blir satt i en bred sendetidsflate, er det gjerne lett for at man begynner å trekke seg. Kan jeg si det? Kan jeg vise mine hvite bein? Kan jeg ligge i et badekar fullt av olje i en turkis bikini i en ironisk pornopositur?

— Kan man det på tirsdag?

— På tirsdag går det helt fint. Men lørdag? Jeg vet ikke. Dersom vi hadde visst at dette skulle sendes lørdag, så ville vi kanskje ha mistet noe av det overskuddsaktige som gjorde programmet overraskende populært sist.

Noen kjenner stemmen til Linda Eide fra den gang hun var praktikant i NRK Sogn og Fjordane. Andre kjenner stemmen fra hennes tid i NRK Hordaland. Noen flere kjenner den fra P3 og Norgesglasset i P1, mens de aller fleste kjenner både stemmen og henne fra tv-programmet «Norsk attraksjon». Ja, det er hun med den brede vossedialekten og den, ja, lite flatterende, røde grilldressen.

— De første programmene gikk jo i Sverige i sommer, forteller hun.

— Jeg antar du måtte tekstes?

— Ja, det var mye artig teksting av vossedialekten. Det er mange nordmenn som har sett det på svensk tv, og de syntes det ble enda mer eksotisk. Det blir sånn: «Hva synes svenskene om dette?»

— Hva syntes svenskene om det?

— Jeg har ikke snakket med alle, selvsagt, men jeg ble gjenkjent da jeg var i Sverige på ferie i sommer. Jeg trodde jeg reiste inkognito, men det var flere som kjente meg igjen. Utenfor Göteborg, for eksempel, kom det et ektepar bort til meg: «Du är hon från Norje? Jättebra program».

— Hva gjorde du i Göteborg?

— Jeg var på en litt sær attraksjon. En langbølgesender, som sendte telegram fra Sverige til Amerika. En helt fantastisk ting, egentlig, som står på UNESCOs verdensarvliste. Jeg var der sammen med kjæresten min og noen andre nerder.

— Hadde du på deg grilldressen?

— Nei! Nei, nei, nei! Jeg var i sivil.

I tv-serien har Linda Eide altså på seg en rød polyesterdress av merket Diadora. Hun kjøpte den, eller mer riktig, hun kjøpte flere, på OBS i Bergen.

— De er kjøpt for NRK-penger, men jeg fikk dem rimelig. Halv pris av halv pris. Vi kjøpte opp alle de hadde igjen, men de er brukt ganske hardt.

— Er grilldressen et forsøk på å være folkelig?

— Nei. Eller nja. Dette er et program som hopper hit og dit, og derfor trengte vi en rød tråd. Vi tenkte at en programleder i et fast, antrekk ville fungere. Vi vurderte bunad, men det ville ha vært veldig krevende. Så tenkte vi at grilldressen er også litt sånn bunad. En norsk hverdagsbunad.

— Heller ikke du kler grilldress?

— Hva? Nå, hørte jeg ikke hva du sa. Nei, jeg skjønner poenget ditt. Men — den har fine farger, den synes godt på tv og den innbyr til fysisk aktivitet. Og kanskje det aller beste med grilldressen, er at alle de som vi møter og kanskje skal på tv første gang, aldri føler seg underdressed.

Nå kommer det også bok om attraksjonene.

— Da jeg begynte å skrive på tv-manuset, slo det meg at dette er ikke tv. Det er ei bok. Det er ekstremt lite man får fortalt på fem minutter fjernsyn. Det er lite plass til digresjoner og artige detaljer. Jeg kan si mye godt om fjernsyn, men ingenting slår ei god bok.

— Er det fulltidsjobb å lage «Norsk Attraksjon»?

— Ja, pina meg. Det er sikkert rart at en liten halvtime på tv tar så lang tid å lage, men det er fulltidsjobb.

Linda Eide var 19 år da hun begynte på Norsk Journalisthøgskole i 1988. Hun var desidert yngst på kullet.

— Hva kaller du deg nå? Journalist? Komiker? Humorist?

— Nei. Å, nei! I hvert fall ikke komiker! Nei, nei. Jeg ser at noen kaller meg humorist, men jeg er knapt nok det i mitt hode. Det vi lager er ikke et humorprogram. Selv om det er artig og kjekt, så er alt sant, hvis du skjønner.

— Nei?

— Det er basert på fakta. Det er et faktaunderholdningsprogram. Jeg er faktajournalist.

— Tidligere har du jo kommet med noen avsløringer i tv-serien?

— Ja, har jeg det? Hva tenker du på, da?

— For eksempel at vannet man kjøper på flaske i New York under merkenavnet Voss, er springvann fra det kommunale vannverket i Iveland i Aust-Agder?

— Ja, nettopp. Bare du får vannet på ei kjempefin flaske og selger det dyrt nok, så blir det eksklusivt. Mens Anna Hjørdis som bor der, får det samme vannet i springen og bruker det til oppvask og gulvvask.

— Kommer du med flere avsløringer?

— Ja. Eller nei. Mange vet det, men ikke alle. Bindersen er ikke norsk.

— Er den ikke norsk?!

— Nei, men myten lever veldig sterkt. Vi skal også avsløre at polarsirkelen ikke er der folk flest tror den er. Den flytter seg 14 meter i året og ligger nå en kilometer nord for Polarsirkelsenteret og suvenirbutikkene. Men om 200000 år er den tilbake.

— Er det flere attraksjoner i Norge, eller er mission completed?

— Mission completed. Det er sikkert mer der ute av kuriøse ting, og vi har masse ideer på blokka, men tro det eller ei: Vi er ganske kresne. I tillegg til en visuell snurrighet, må det være en god historie. Jeg føler at vi har støvsugd bra.

— Men du snakket om at du hadde vært i Sverige?

— Vi snuser litt på det, ja. Og dersom svenskene vil ha besøk og de har like mange attraksjoner som Norge, skal vi ikke se bort ifra at jeg hopper inn i grilldressen igjen.

— Du avslutter alle program med en litt pussig vending?

— Ja, det er inspirert av en kollega i NRK Sogn og Fjordane som gjorde det konsekvent i alle telefonsamtaler. Han sa: «Å du», og alle trodde at han skulle si noe mer, men så kom det bare: «Ha det, då du».

— Men du?

— Ja?

— Ha det då, du.

— Ha det då, du.


hop@dagbladet.no