FILM: Etter John Singletons publikumssuksess i 1991, med det kritikerroste samtidsdramaet — og en av mine favorittfilmer — «Boyz n the Hood», kom det en bølge med liknende filmer, om tragiske skjebner fra den amerikanske storbygettoen, godt krydret med rap, dop, halvnakne damer og våpen. Siden den gang er NWA blitt husvarmt, hip hop utdatert og en svart mann valgt til president for De forente stater. I tillegg har serier som «The Wire» intellektualisert storbygettoen på en så milepælaktig måte at fornedringsvåset vi en gang slukte som snop, for lengst føles usmakelig.

Kokain
Det svinger med andre ord ikke like kraftig av den fattige delen av Amerika lenger.

Eller vent nå litt. Ikke fra den fattige delen av USA. Siden «City of God» gjorde kjempesuksess i 2002, har de fattige delene av Sør-Amerika og Rio de Janeiro vært brukt som åsted for en rekke hardtslående drama om tragiske skjebner, godt krydret med rap, dop, halvnakne damer og våpen. Filmene har forflyttet seg til en annen slum. En mye verre en. Men fremdeles handler det om unge menn som vokser opp uten sikkerhetsnett, håp og veiledning. Som velger en kriminell løpebane, som havner i klammeri med politiet. Og som langs veien — før de omsider som oftest blir skutt — snorter i seg en kilo med kokain og lærer at livet er grusomt. «Life's a bitch and then you die», som Nas synger.

Respekt
Altså, misforstå meg rett, livet er antakelig grusomt i den brasilianske favelaen. Det meldes om lovløshet, mangel på sanitære nødvendigheter, elektrisitet og vann, og området fortjener den kunstneriske oppmerksomheten det kan få. «Siste Stopp 174» er i tillegg basert på virkelige hendelser.

Problemet er at den ente filmen om lovløse unge menn som skyter om kapp med nyttårsaften, og vrøvler om «respekt» verken bidrar til å sette problemene på kartet eller å heve interessen for Brasiliansk film.