ALBUM: Det ligger i alle supergruppealbums natur at de spriker. I hvert fall om supergruppeprosjektet er demokratisk anlagt, og medlemmene bringer til torgs «sine» låter i jevnbyrdig antall og insisterer på å fronte dem. Mens «de andre» får i oppgave å fargelegge med sin musikalske og vokale personlighet som best de kan.

Slik har det vært siden tidenes morgen — eller Crosby, Stills, Nash (& Young) om du vil — og det er i utgangspunktet ikke feil at det blir slik. Man må bare høre på albumene for det de er — samarbeidsprosjekter som i praksis høres ut som tre-fire, gjerne gode, EP'er unnfanget av folk som av en eller annen grunn opplever at de kan oppnå en (kommersiell oftere enn kreativ, muligens) merverdi av å samarbeide.

Noen ganger blir det magi (CSN-debuten, den første Travelling Wilburys-skiva, The Good The Bad & The Queen), ofte blir det helt ok (første Velvet Revolver-skiva, for eksempel), og i blant blir det idiotisk karaoke (ja, nå kan du gjette).

Raconteurs-formelen
Bare unntaksvis opplever man tilfeller hvor medlemmene av en supergruppe legger igjen egoene på garderobehylla utenfor studioet, og går inn i det med blanke ark og fargestifter og et ønske om å lage et nytt band.

Jack White og Brendan Bensons The Raconteurs er slik sett unntaket som bekrefter regelen de siste åra, et band hvor White fikk rendyrke en powerpoppersonlighet som ellers ikke er så synlig i White Stripes-sammenheng og Brendan Benson fikk en anledning til å rocke ut mer enn han finner det formålstjenlig på sine soloplater. Men viktigst: de klarte å smelte sammen låtskriverpersonlighetene og oppnå nettopp bandfølelsen.

Tydelig låtskriveridentitet
Så over til høstens imøtesette representanter for supergruppetradisjonen, Monsters of Folk. Bak dette utmerkede navnet finner vi Conor Oberst og Mike Mogis fra Bright Eyes, Jim James fra den systematisk stilforvirrede sørstatsrock-og-r&b-gruppa My Morning Jacket og connaisseur-singer/songwriteren M. Ward.

Alle låtene er kreditert Monsters of Folk i fellesskap, men det er skalkeskjul. Det er like lett å spotte hvilke låter som er Conor Oberst sine som det er å se bak Lennon/McCartney-krediteringen og plukke ut «John Lennon-låtene» og «Paul McCartney-låtene». Og slik bruker de tre låtskriverne her (fjerdemann Mogis synes først og fremst å være instrumental bidragsyter) de tre første låtene til å introdusere seg — James først, så Oberst og deretter Matt Ward.

Den store fellesskapet er vanskelig å høre her. Det er lett å se for seg Oberst-sporene som lett integrerbare på et hvilket som helst Bright Eyes-album, og tilsvarende for James-låtene, hvor spesielt åpningssporet «Dear God (Sincerely M.o.F.)» har det litt ruglete, falsettmarinerte indie-går-r'n'b-uttrykket som My Morning Jacket har prøvd ut med vekslende hell på sine siste plater. Og M. Ward-låtene? Ja, de er de mest lystbetonte, overskuddspregede på hele plata («Say Please», «Baby Boomer»), og også de som høres mest ut som produkter av en genuin fellesskapsfølelse.

En smak av folk
Det åpner veldig sprikende, men etter hvert tapper de innpå et litt retronostalgisk spor som kler konstellasjonen godt, Conor Oberst lirker ut noen av sine mest pertentlige Dylan-imitasjoner på lange tider, og det blir faktisk en smak av ordentlig folk her, som den Greenwich Village-duftende, akustiske «Man Named Truth» og den myksøte «Goodway» (M. Ward-høydepunkt igjen), som er mindre Dylan og lener seg mer på vokalgruppetradisjonen til Peter, Paul & Mary (Mary Travers, hvil i fred) og The Weavers, men med en slags antifolk-vri mot slutten. Og bare for å understreke sprikingen, dundrer Jim James av gårde med en romklangfylt «tidlig My Morning Jacket»-gitarrocker på «Losin Yo Head».


Ward - M.o.F.'s Harrison
Tja, misbrukt mulighet fra drømmekonstellasjon eller en kosestund med et likandes artistlag?

Min indre jury deler seg omtrent på midten. Problemet for Monsters of Folk slik sett er at særlig Conor Oberst og Jim James har låtskriversignaturer så tydelige at de synes umulig å kamuflere bak en tiltenkt, ny bandidentitet. Mens en smidig og stillekende fyr som M. Ward plutselig får maks uttelling på sine låter, og bidragene fra de andre farger og aksentuerer låtene annerledes enn han kanskje ville gjort om de ble spilt inn under eget navn.

Men Ward er også en stødig garantist for at «Monsters of Folk» faktisk samler seg som et slags album, poplåtene hans binder på mange måter Conor Obersts litt strengere folkrockkomposisjoner og Jim James' utflytende sørstatsstuk sammen, og gjør det til et album som plasserer seg trygt og godt i «helt ok»-kategorien.

Verken mer eller mindre, utover en stjerne ekstra i boka for M. Ward. Monsters of Folks egen George Harrison.