Hvis livet bare er oppstått én gang, er alle organismer, fra svovelspisende bakterier til visse selvbevisste primater, i familie med hverandre. Nå står en ny skapelseshistorie for døra. Denne gang er scenen verken lagt til Edens Have eller til den ursuppe som noen forskere mener livet oppsto av. Nå skal skapelsen finne sted ved å sette sammen ulike stoffer i et sterilt laboratorium under kontrollerte forhold. I motsetning til livets opprinnelige opprinnelse — antakelig resultatet av en kombinasjon av tilfeldighet og naturkraft — handler det nå om liv som skapes og designes av forskere. Hvis det lykkes forskerne å få en kunstig bakterie til å leve, vil det være den første levende organisme som står utenfor den naturlige evolusjonshistorie. 150 år etter Darwin's «The Origin of Species» inviterer muligheten for denne hendelsen på forhånd til ettertanke: Hva trenger vi av etisk refleksjon og biosikkerhetsmessige tiltak her? Hvordan kan vi nå fram til et «intelligent design»?

Skal vi tro den kontroversielle genmogul Craig Venter, er frambringelsen av kunstig liv rett rundt hjørnet. La oss derfor se litt nærmere på hva slags «vesen» Craig Venter's laboratorium har i støpeskjeen, og hvor langt forskerne er kommet med prosjektet.

Bakterien Mycoplasma genitalium, som vanligvis frister en mindre glamorøs tilværelse som parasitt på visse primaters kjønnsdeler, er utvalgt av Craig Venters laboratorium til å være forsøkskanin for nåværende og forventede gjennombrudd i syntetisk biologi. Venter & Co har nå nådd tre av fire planlagte trinn på vei mot det de ser som kunstig liv. Det første trinn var å redusere bakteriens arveanlegg til det minimum som tillater overlevelse og formering under optimale laboratorieforhold. Denne reduserte bakterien har blitt døpt Mycoplasma laboratorium . Det neste trinn var å utvikle en teknikk for å fjerne en bakteriens totale arvestoff (DNA-genom) og erstatte det med et annet. Ved en slik «genomtransplantasjon» ble arveanlegget i individer av Mycoplasma capricolum erstattet med arveanlegg fra Mycoplasma mycoides bakterier. Begge disse bakteriearter er nært beslektet med M. genitalium.

Dette eksperimentet viste at Venter og Co, som de uttrykker det ved å låne ord fra datanerdene, kan «boote» et komplett arveanlegg bestående av nakent DNA. Dette innebærer at arveanlegget aktiveres i levende celler — en teknikk som for øvrig åpner for diverse fantasifulle Jurassic Park-scenarioer. Det tredje trinn var å framstille en kunstig kopi av et M. genitaliums DNA genom. Med «kunstig» menes at DNA'et ikke er framstilt ved kopiering i (eller utenfor) en organisme men «bottom up», det vil si syntetisert fra sterile kjemiske bestanddeler.

Nå gjenstår det fjerde trinn, som består i å kombinere teknikkene fra de foregående trinn slik at et kjemisk syntetisert minimalt arveanlegg blir aktivert i en levende «M. laboratorium», som dermed kan bli verdens første kunstige, levende organisme.

Uten å ville undergrave forventningene til Venters prosjekt, er det kanskje på sin plass å påpeke at det eneste syntetiske ved denne nye livsformen vil være dens reduserte DNA-kopi; bakteriecellen for øvrig er av tradisjonell biologisk opprinnelse. Andre prosjekter innenfor syntetisk biologi, som likevel ikke har nådd så langt som Venter og Co, går langt mer radikalt til verks. For eksempel arbeider Steen Rasmussen, som var en initiativtaker til European Centre for Living Technology med å konstruere selvreplikerende «protoceller», som er meget annerledes og langt enklere enn bakterieceller.

Prosjektet med å skape kunstig liv er bare et av mange fascinerende prosjekter innen det raskt ekspanderende fagfelt som har fått navnet «syntetisk biologi». I en ny rapport hevder det ansette britiske Royal Academy of Engineering (RAE) at syntetisk biologi kan få like så stor betydning for samfunnsutviklingen som elektronikk og den petrokjemiske industri har hatt.

Kort fortalt handler syntetisk biologi om ingeniørkunst på det biologiske område, muliggjort av de seineste årtiers galopperende utvikling innenfor DNA-sekvensering (avlesning av DNA), DNA-syntese (å lage nytt DNA fra kjemiske byggestoffer) og data-modellbygning. RAE definerer syntetisk biologi som et felt hvor målet er design av biologiske komponenter, nye apparater og systemer, så vel som re-design av eksisterende, naturlige biologiske systemer. Tilsvarende som med nanoteknologi, er visjonene om anvendelsesområder særdeles vidløftige og involverer en forunderlig blanding av business og altruisme. På tegnebordet finnes bakterier som kan fungere som medisinfabrikker og mye annet. Oljeselskapet ExxonMobil har inngått en samarbeidsavtale med Venter & co. verdt omtrent 3,6 milliarder kroner for å utvikle biodrivstoff fra alger.

Vi har her glimtvis prøvd å illustrere hva syntetisk biologi er med utgangspunkt i «syntetisk liv-prosjektet». Syntetisk biologi byr på en berusende blanding av banebrytende laboratorieeksperimenter og visjoner, og det er derfor klokt å være åpen for at denne nye teknologi også rommer skyggesider i form av negative uforutsette sideeffekter og mulige skumle anvendelser. Så lenge syntetisk biologi utelukkende foregår i godkjente laboratorier, har vi formodentlig god kontroll. Men hvis syntetisk biologi virkelig leder til den neste industrielle revolusjon, vil utfordringene ved å forvalte teknologiene på en forsvarlig måte bli tilsvarende omfattende. Uansett vil uautorisert forskning i form av «garasjebiologi», «biohacking», og «bioterror» kunne by på nye biosikkerhetsmessige utfordringer.

Alt dette aktualiserer spørsmålet om hva syntetisk biologi skal være for oss, og hvordan vi bør forvalte det. I et demokrati bør teknologiutviklingen ikke bare bestemmes av hva som er teknisk mulig, men formes av etiske og politiske valg. I stedet for en tradisjonell negativ teknologietikk, hvis rolle er begrenset til å avvise eller godkjenne nye teknologier, ønsker vi her å argumentere for utviklingen av en positiv etikk, hvor teknologiutvikling skjer i samsvar med visjoner om et bedre samfunn. I et demokrati forutsetter dette et bredt og aktivt engasjement i teknologidebatten.