ALBUM: Imøtesett debutplate fra omsvermet London-duo med et par føtter og alle klåfingrene i britisk shoegazertradisjon, én dansefot i elektronisk post-postpunk og den siste foten på vei mot den godpompøse, syrete storskjermsmelankolien til The Flaming Lips.
Et lovende og på mange måter flott utgangspunkt.

Grenselandet mellom Jesus & Mary Chain, Spacemen 3 og My Bloody Valentine mangler ikke akkurat representanter, så det står og faller på låtene.
De ligger stort sett i spennet fra helt greie til helt enorme, mens virkemiddelbruken hele tida er skoleflink og riktig på grensen til det irriterende.

Ikke minst utmerker de seg med sin usedvanlig effektive bruk av den enorme, bunnløse, tungsinnede, fuzzmarinerte klangen som har vært varemerker både for Reid-brødrene og Jason Pierce. En sonisk sjø av tristesse å drukne seg i.

Singelen «Dominos», direkte oppløftende i denne konteksten, er en soleklar formtopp, hvor de mer enn shoegaze høres ut som tidsriktig amerikansk post-Arcade Fire indierock, bare med et tungt, dypskittent rytmespor og et herlig strebende falsettrefreng.

Dette «muligens-årets-beste-låt»-øyeblikket vitner om en potensiell allsidighet og stilmessig elastisitet som ellers ikke utnyttes til fulle, og som kunne løftet et ofte begivenhetsrikt, men også selvgodt og noe statisk album ytterligere.