ALBUM: Det er to måter å vurdere den tredje studioplata til Kings of Convenience på.

Den ene er at man fullt ut aksepterer duoens stilmessige kompromissløshet. Da må man også aksepterer at de her strammer det dogmatiske grepet ytterligere på sitt klangfulle, intime sound og den patenterte, tandre tonen.

Dette er nemlig «Quiet Is The New Loud» i ytterste konsekvens: ingen trommer, bare litt ståbass og stryk ved siden av duoens vâre klimpring og pleddmyke vokalharmonier.

Avkledd
Den andre måten å vurdere den på, er å forkaste hele dogmatikken, og mene at Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe her ikke yter sine låter rettferdighet gjennom en slik ytterligere nedstripping av uttrykket. At de snarere gjør musikken kjedeligere, mer stillestående, enda mindre dynamisk.

Eventuelt at låtene ikke er gode nok denne gangen til å bli avkledd på en slik måte.

Konklusjonen med et slik syn, er at Kings of Convenience nærmest faller for eget grep, at de overgjødsler sitt eget særpreg.

Akustisk elsk-eller-hat
På den annen side skal man være ganske allergisk mot stillfaren, temposvak akustisk musikk for helhjertet å gå inn for sistnevnte vurdering. Sannheten ligger vel snarere et sted midt i mellom.

Ja, modigheten og kompromissløsheten gjør dette til et skarpt og tydelig statement, en uforstyrret demonstrasjon av helt åpenbare kvaliteter: det fullstendig sammensmeltede, men samtidig intrikate strenge- og vokalsamspillet, og ikke minst deres suverene mikrodynamikk, der hvor de nesten umerkelig bygger opp og ned intensiteten i låtene sine.

Og det ligger masse godt og klassisk pophåndverk i bånn - melodiøsitet og hooks og forløsende refrenger. Singelen «Boat Behind» trenger seg slik sett fram fra mengden, med et litt råere, bassdrevet komp, mer fart og en litt høyere intensitet i avleveringen enn mesteparten av albumet for øvrig. Det skulle ideelt sett vært flere slike oppvåkningsposter fordelt utover albumet.

Man kan nesten bli litt bedøvet av dette ganske totale og konstante stemningsleiet. Like mye som det kan være en deilig, rolig og varm kokong å ta bolig i, kan det også være den kjedelige filmen man sovner midt inni. Fordi det forventede vendepunktet uteblir.

Tålmodighetsprøve
Der låtenes nyanser — og kvalitet - i manges ører trer enda tydeligere fram uten forstyrrende staffasje og slik bli renere, vakrere og sannere musikk, kan man også oppfatte hele albumet som «én lang lyd». Slik kan «Declaration of Dependence» framstå som mindre dynamisk og flatere enn det som faktisk er tilfellet.

«Declaration of Dependence» er derfor som en slags tålmodighetsprøve å regne, en test på om du godtar de strenge brukervilkårene Øye og Glambek Bøe legger opp til denne gangen.

Gjør du ikke det, kan du illustrere antipatiene med tittelen på det nest siste sporet, «Second to Numb». Praktisk talt nummen.

Godtar du vilkårene, er det bare å skrive under på avhengighetserklæringen med en gang.

I en slik verden er Kings of Convenience sannsynligvis verdens beste band på sitt felt.