Både moren og datteren lider av depresjon. Nå frykter han at barnebarnet skal lide samme skjebne.

Tips oss 2400

Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no

Mer info om tips
Foto: Lars Myhren Holand

Foto: Lars Myhren Holand

JESPER JUUL

Jesper Juul er Skandinavias ledende familieterapeut, han jobber som foredragsholder og har skrevet en rekke bøker.

Hans mest kjente bok «Ditt kompetente barn» er så langt oversatt til 13 språk og er solgt i 250 000 eksemplarer.
I dag jobber Juul som veileder og terapeut i ni land.

Hver uke svarer han på spørsmål fra Magasinets lesere.

Skriv til Juul

Vil du dele din historie i Magasinet og få svar
fra Jesper Juul, send en e-post til
jesper.juul@dagbladet.no
NETTSTED: Jesper Juuls nettsted finner du på Famlab.no.

NETTSTED: Jesper Juuls nettsted finner du på Famlab.no.

INNLEGG

Vår høyt elskede
datter, på rundt 35 år, fikk for over seks år siden diagnosen depresjon. Hun hadde et krevende arbeid på et stort sykehus da sykdommen dukket opp. Siden er hun blitt gift og for cirka tre år siden kom deres flotte sønn S til verden. Moren er nå sykemeldt, mens faren er utdannet innen helsesektoren. Min egen mor led og døde av den samme sykdommen som min datter nå lider av. «Slekt skal følge slekters gang» er en setning som ofte har kvernet i hodet mitt, ikke minst etter at S kom til verden.

Besteforeldrerollen går kona mi og jeg opp i med liv og sjel, og vi har den ubeskrivelige glede at følelsene våre er gjengjeldt. Det skyldes ikke minst vår datter og svigersønns store sjenerøsitet. Vi får lov til å ha S i strekk som gir rom for mer en bare en is og en tur i skogen. Vi vil gjøre alt som står i vår makt for at ikke S skal gjennomleve det «helvete» jeg selv gjennomlevde med min egen mor. S er «ufrivillig» født inn i en rolle som meget snart kan begynne å gi ham skyldfølelse, samt en masse fortvilelse og alle andre følelser i samme bås.

Han har allerede begynt å bli veldig alvorlig. De få gangene vi har hentet ham i barnehagen blir vi møtt av en liten, alvorlig gutt, som uten et smil løper rundt og viser oss alt han kan. Når han leker hjemme hos oss kan vi høre ham snakke for seg selv, og da dukker setninger som «mammaen min har også en jobb» og «lei av det» opp. Det skjærer oss i hjertet å høre, men det er ikke oss, men S dette handler om.

Nå skal S begynne i en ny barnehage for store barn, noe han tilsynelatende gleder seg til. Han fungerer etter hva vi vet også godt sammen med andre barn. Han er en liten gutt som må kjempe litt for å bli sett, noe han også gjør. S og foreldrene hans bor en tre kvarters biltur unna oss.

Har du noen tanker rundt hva hans foreldre, besteforeldre og hele hans heldigvis store nettverk kan gjøre for at han skal komme psykisk «uskadd» gjennom de forestående så viktige år, slik at slekt ikke vil følge slekters gang. Ingenting vil forbli uprøvd. Det kan være alt fra intensiv familieterapi, til (gud forby) at vi forsvinner ut av oppveksten hans for å ikke påvirke ham. Når bør man fortelle et barn om familiens svøpe? Vi valgte, sikkert feilaktig, å ikke fortelle våre barn om hvorfor moren min døde før de ble 10-14 år.

SVAR

La meg begynne med å si litt om «arvelighet» når det gjelder psykisk sykdom. Begrepet brukes ofte veldig definitivt, som om det var snakk om ett veldefinert gen, eller mangelen på det samme. Slik er det langt fra alltid. Hvis det ellers kan passe med din og din kones personlighet ville jeg derfor satset på håpet framfor frykten. En annen ting er selvfølgelig det du selv har opplevd, nemlig at livet som barn av en psykisk syk mor eller far er tungt og unngåelig setter sine spor i barnets personlighet, syn på livet, selvbilde og så videre. Men det handler, som du sikkert også vet, ikke bare om negative spor.

Jeg vil anbefale dere å lese min kollega Karen Glistrups fine bok: «Hva barn ikke vet har de vondt av», og avlegge et besøk på kempler.dk der dere vil finne omtale av et par nye bøker som også tar for seg psykiatri og psykiske lidelser i familien.

Den framtidige oppvekst og utvikling til barnebarnet deres har to viktige utgangspunkt:

Det første er at det er total åpenhet mellom dere og deres datter og svigersønn og en felles erkjennelse av at deres barnebarns oppvekstvilkår ikke er optimale, og at det derfor er et felles ansvar å stille opp så godt dere — hver for dere — kan. Det er ikke lett å motta slik hjelp fra sine foreldre og svigerforeldre, på samme måte som det ikke er lett å vite hvor mye, når og hva man skal stille opp med i deres rolle. Ideelt sett bør følgende ramme etableres: Et halvårig møte mellom dere, hvor man gjør opp status og så bør deres datter og svigersønn ha en månedlig, forebyggende samtale med en erfaren psykolog/familieterapeut. Deres datter tynges av skyldfølelse og mannen hennes vil fra tid til annen bli totalt utmattet og frustrert over at han ikke kan hjelpe den kvinnen han elsker. Begge deler fører ofte til aggresjon, og det er det siste noen av partene har bruk for.

Det andre er at barnebarnet deres er slik han er. Ingen kan vite hvordan han ville ha utviklet seg under andre omstendigheter og han har nøyaktig samme behov for å bli sett, hørt og tatt alvorlig som alle andre mennesker. Derfor er det viktig at dere kontrollerer deres bekymringer og angst slik at han ikke smått om senn blir et «prosjekt» eller et barn som skal «reddes». Han har de foreldre han har og det skal han i likhet med alle andre barn forholde seg til og leve med.

Han er straks i den alderen hvor det vil være svært verdifullt for ham at bestefar en gang imellom — når gutten er trist — sier: «Jeg kan se at du er trist og jeg vil gjerne fortelle deg en historie fra den gang jeg selv var liten» — og fortell ham så utvalgte opplevelser fra din egen oppvekst med en psykisk syk mor. Han har mye mer bruk for anerkjennelse enn for hjelp!

Ut over sine besteforeldres kjærlighet og visdom trenger han også å være et barn sammen med andre barn — det vil si å gjøre ting som andre på samme alder gjør, være ufornuftig, frekk og uansvarlig — og særlig har han bruk for oppmuntring til å ta ansvar for seg selv. Livet med en psykisk syk forelder mobiliserer i ekstrem grad det jeg kaller «sosial ansvarlighet» hos barn, og denne tendensen til å sette alle andres behov foran sine egne har man, som du sikkert selv har erfart, ikke mye å stille opp mot. Den blir en fastsatt del av menneskets karakter og den eneste motgift er evnen til å også ta ansvar for seg selv — sine egne grenser, behov og følelser. Skulle det derfor i løpet av de kommende år vise seg at han av og til blir egenrådig, sta eller liknende kan dere slappe av en stund og feire det med et godt glass vin!

Barn av psykisk syke foreldre får ikke nødvendigvis et dårligere liv enn andre barn, men de får helt sikkert et annerledes liv og derfor kan både han og hans foreldre få bruk for hjelp, hvis han i åra som kommer møter på pedagoger eller lærere som problematiserer det faktum at han ikke er et «A4-barn». Han vil for eksempel på et tidspunkt isolere seg fra sine jevnaldrende, fordi dere univers er så forskjellig fra hans eget. Om det skjer når han er fire eller fjorten kan ingen vite, men stol alltid på hans egen vurdering og glem aldri at dere ikke kan frelse ham fra ensomheten — bare være sammen med ham om den.


NETTMØTE: (OBS: Nytt tidspunkt!) Tirsdag 6. oktober kl. 09.00 svarer Jesper Juul på dine spørsmål i nettmøte. Send inn spørsmål i boksen nederst i denne artikkelen.


Send inn spørsmål til nettmøtet her!

Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Jesper Juul nedenfor.

tilpasning til gruppe
    Jobber i barnehage. Har et fantastisk barn der på 4,5 år som er flink til å aktivisere seg selv. Han kan leike uavbrutt i timevis. Det som er ei utfordring er å få han til å delta i aktiviteter som han ikke har bestemt selv. Han vil ikke avbryte leiken for å komme til måltider, samlingsstund o.l. Han respekterer ikke at voksne må ta enkelte valg for ham, og blir rasende når han må være med på noe han ikke ønsker selv. Dette medfører mye diskusjoner og forsøk på overtalelser. Han får beskjed i god tid før neste aktivitet, slik at han skal ha mulighet til å være forberedt. Har også forsøkt enkle belønningssystem, uten at det har vært til nok hjelp. Har nå lest boka "Unger kan", og har lyst til å forsøke det. Med tre voksne på 18 barn, er det ikke mulig at ett barn har individuelt opplegg. Hva ville du gjort?

    Innsendt av: Åse Rognvik
Jeg ville prise meg lykkelig ovet at ha et så autonomt barn i gruppen

mvh Jesper Juul
 



    min lille datter på 2 1/2 år får beskjed av pappan sin at hun ikke skal gråte når hun slår seg bla.. jeg ser at hun tar dette til seg og kjemper stadig for å la være å gråte.. han vil ikke høre når jeg ber han slutte med det.. hva skal jeg gjøre? eller si sånn at han forstår at han må la det være?
    Innsendt av:
Mannen din må gå inn i seg selv og finne ut av hvorfor han ikke tåler tårer. Sannsynligvis er det fordi han selv har mange på lager.

mvh Jesper Juul
 

tenåringen har en negativ livsstil
    Har du noen råd til meg om hvordan jeg bør prøve å stoppe en negativ utvikling hos min 15 år gamle datter?
    Hun sitter mer og mer hjemme og chatter på nettet, hører på grusom metal-musikk med tekster som handler om vold, selvmord, blasfemi o.l. Hun har sluttet med all sport, er sjelden sammen med venner (bare på skolen og litt i helgene) og gjør det dårlig på skolen.
    Sier selv at hun har det bra, virker stor sett fornøyd og gjør leksene sine (men ikke bra nok...). Jeg reagerer spesielt på at hun snur døgnet, sover flere timer om ettermiddagen og er deretter oppe til 3-4 tiden om natta. Gjør da leksene i 23-24- tida om natta.(Står greit opp til skolen om morgenen). Jeg klarer ikke å hindre henne i å sove på ettermiddagen. En gang låste huns eg inne på badet og sov på badematta!
    Alle forsøk på "rolig diskusjon" rundt dette tas som masing og fører bare til "eksplosjoner". Bør jeg la henne være i fred og tenke på dette som en uskyldig fase?
    Innsendt av: Ellen
Det er ikke sikkert at den blir så uskyldig, men du har helt ret. Der er ikke noet du kan gjøre bortset fra at sørge for at kommunikasjonen imellem dere ikke dør ut. Hun kjemper med sine demoner på sin måte og det gjør hun så gott hun kann.

mvh Jesper Juul
 

Min datter går på en PALS-skole
    Skolen til 1.klassingen vår skryter av at de bruker PALS. Det skolen trakk fram av programmet, virket i utgangspunktet positivt (det har jo mange allmennpedagogiske aspekter også), men tilfeldigvis leste jeg mer om hva det er. Og jeg ble overrasket. Og sint!

    Dette går tvers imot mitt menneskesyn. Det er jo et atferdsregulerende belønning-og-straff-system (sminket som "oppmuntring" og "konsekvenser") - noe à la klikkertrening for hunder. Fokus på atferden (som jeg mener i stor grad er symptomer på hvordan mennesker har det)! Barn som blir behandlet som manipulerende objekter som skal holdes på plass - i stedenfor å se dem som samhandlende subjekter (som man jo forventer at de skal forbli - eller bli hvis man har det synet på barn). Rektor fortalte at de i samtaler får to oppførselsvalg - ett bra valg og ett feil valg. De får belønning for å ta det ene riktige valget. Hvordan skal dette kunne forberede barnet mitt på det virkelige livet? PALS kan få elevene til å lye, men sånn mekanikk fremmer ikke respekt. Barn er ikke så enkle! Respekt er verdifullt, men "respekt" basert på lydighet kan være farlig, mener jeg.

    Tror du datteren vår kan "ta skade" av sånn behandling? Lærerne hennes er heldigvis erfarne og virker fornuftige, men de er jo bundet av lojalitet til systemet.

    Og - kanskje et viktigere spørsmål - hvordan kan jeg formidle til datteren min at jeg er uenig i denne måten å se på mennesker/barn på - uten å gi henne mistillit til skolen?
    Innsendt av: Ingrid
Jge er helt enig med deg og henviser til en spalte i Dagbladet som handler om dette om få uker. Har osse oppfordret avisen til at ta problemet opp mere prinsipielt.

mvh Jesper Juul
 

Ungdom, ansvar og alvorlig sykdom i familien
    Hei. Vår sønn på 14 år har alltid vært en ansvarsfull gutt helt til min mann fikk kreft for ca 1,5 år siden Da begynte han samtidig på ungdomsskolen og siden har han vist lite interesse for alt som har med skolearbeid å gjøre. Vi merker at han må ha mer hjelp til å strukturere arbeidet sitt og trenger mye oppfølging for å få leksene gjort. Hele familien er sliten etter det som har skjedd den siste tiden, og mange ganger opplever vi det som veldig slitsomt å alltid skulle følge ham opp. Vi lurer ofte på om vi skal gi ham alt ansvaret tilbake,men er redde for at han da ikke får gjort noenting og vil bli liggende etter i de fleste fag (slik var det en lang periode forrige skoleår). Sønnen vår synes ellers å ha det bra, vi har snakket mye med ham om sykdommen og vårt inntrykk er at han spør og snakker om livet slik det har blitt på en åpen måte. Vi vil gjerne være til hjelp for ham (det har vi også sagt til ham), men vi er usikre på om vi tar for mye av ansvaret fra ham? Har du noen tanker om dette å dele med oss? Tusen takk!
    Innsendt av:
Pappa er mye viktigere for sønnen end noen har troet. Han bruker al sin energi på sine tanker og følelser omkring sygdommen og selv om han er åben, vælger han at skåne dere for det som virkelig ere problematisk for ham. Kanskje kan han åpne opp for dette, hvis han får en invitasjon (fra faren sin) og kanskje ikke.
Beskriv for ham hvordan deres forsøker at hjelpe ham. Stil det op i punkter og be ham svare på hvilken hjelp han vil ha og hvilken han ikke vil ha. På den måte deles ansvaret.


mvh Jesper Juul
 

Barn og alvorlig sykdom
    Hei!
    Vi har en datter på tre som fikk en kreftdiagnose da hun var ett. Hun er helt friskmeldt nå, og vi har også fått beskjed om at hun ikke vil få sykdommen tilbake!Hurra:)
    Men vi har hørt at barn som har eller har hatt alvorlige sykdommer fort kan bli litt egenrådige, og vi kan nok merke noen tendenser, men siden hun er første barn, så er det vanskelig å vite hva som er "normalt". Det vi er redd for nå, er at hun er så utspekulert at hun "bruker sykdommen" til å lure seg unna ting fordi hun for eksempel synes det er litt kjedelig. (Men det kan også være at hun blir fortere sliten enn andre på hennes alder har legene sagt).
    "Jeg er så sliten" kan hun si, og det er av og til vanskelig å vite om hun er sliten, eller om hun bare protesterer på den måten for å for eksempel få oss til å bære henne opp trappene.
    Vi ønsker heller ikke at hun blir en som synes synd på seg selv, og det er derfor vanskelig å vite hvor mye en skal trøste henne når hun for eksempel slår seg.
    Hun var jo ganske liten da hun var syk, og vil nok ikke huske stort, men hun har store arr etter operasjonen, ligger litt etter grovmotorisk (ikke veldig mye) og vil nok alltide skjønne at det er noe "spesielt" med henne. Har du noen tanker rundt dette med barn som har vært alvorlig syke? hvordan de kan skjønne at de, selv om de kanskje ikke kan klare alt like godt som andre barn, er fantastiske likevel. Med andre ord ta vare på en god selvfølelse hos dem uten at det igjen skal få dem til å føle seg så spesielle at de "bruker det negativt" til sin egen fordel.

    Innsendt av: to lykkelige foreldre
Når barn har stået ansikt til ansikt med dødens mulighet, blir de ofte mere autonome end andre barn. Det hverken kan eller må man gjøre noet med!
Sel v meget små barn som bliver så alvorligt syke mobiliserer en nesten umenneskelig grad af omsorg og ansvar for foreldrenes velbefindende og humør og det gør selvfølgelig at de selv får behov for ekstra omsorg. Pris dere lykkelige over, at deres datter er så sunn, at hun tør være ¿baby¿ osse!


mvh Jesper Juul
 

Kjære Jesper Juul
    Min mor har vært psykisk syk i flere år. Hun har angst, tvangstanker, og dyp depresjon. Det har ikke skjedd noe via fastlegen hennes siden problemet oppstod. Skal det være så vanskelig å få hjelp? Hva skal jeg gjøre? Som barnet hennes er det vanskelig å ha dette på mine skuldre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette store problemet..

    Jeg ville satt pris på om du kunne skrive litt om hva vi som familie kan gjøre, og hva evt. fastlegen skal/burde gjøre.

    - JentE, 18
    Innsendt av:
Dette er en skandale! Desværre kun en av mange i norsk psykiatri og helsevesen, men du må om nødvendigt råbe MEGET højt fro at få de ansvarlige til att reagere. Mit forslag er, at du skriver hele historien ned og sender kopier til fastlegen, nermeste psykiatrisykehus og om nødvendigt osse til medierne. Hvad med faren din? Gjør han heller ikke noet? Det burde han.

mvh Jesper Juul
 

Frivillig barnløs
    Hei!
    Jeg er en kvinne på snart 24 år som de siste 4 årene har følt et stort press fra familie (min egen og svigerfamilie) og venner om å få barn. Jeg har lenge prøvd å forklare dem at jeg ikke vil ha barn, men de bare ser på meg og rister på hodet og sier at hvis jeg ikke får det kommer jeg til å bli en ensom gammel dame. Samboeren min vil heller ikke ha barn. Er det meg det er noe galt med siden jeg ikke vil ha barn? Er det noen måte jeg kan få venner og familie til å forstå at jeg ikke vil ha barn?
    Innsendt av: Ingri
Det tror jeg ikke. Du må leve med rollen som ¿raring¿ og glede dig over at være 2.

mvh Jesper Juul
 

samvær eller ikke samvær???
    Hei. jeg har en datter på 3 år med en ganske så ustabil mann.Det siste halve året har han vært bostedsløs, har nå fått en liten kommunal bolig (vet ikke hvor) meldte seg psykisk ustabil på meglingen når det ble slutt. ønsket ikke to timer samvær i uka engang. når vi har hatt avtale om samvær kommer han så og si alltid to timer forsent og stinker alkohol. Han har også et kjempe temperament. han går fra å være blid til rasende på ett sekund og det er skremmende. han ønsker å treffe datteren sin, når HAN ønsker det. det er ikke avlastende for meg i det hele tatt, for jeg får aldri avtalt noe, med noen. han lyver og bryter avtaler hele tiden. og jeg har alltid vondt i magen når de er sammen. han betaler ikke bidrag, og har et rusproblen. Hvordan skåner jeg dattern min best??? hva skal jeg gjøre??? er rådvill!
    Innsendt av: Elisabeth
Rollen som far må man gjøre sig fortjent til. Hver eneste dag. Denne far har ikke fortjent noet samvær i det hele taget og datteren din er bedst tjent med ikke at skulle være sammen med ham. Skulle hun få lyst en dag som voksen kan hun jo selv velge. I dag er det din opgave att beskytte henne.

mvh Jesper Juul
 

emosjonelle barn
    Vi har en datter på 4 år som er et uttryksfullt barn.Hun gråter lett når hun ikke får det som hun vil og når hun blir lei seg. Vi ser at hun gråter oftere enn andre barn hun leker med og hører av og til at andre barn kommenterte dette. Til tider har vi nok syntes at det ble litt mye av det, men nå prøver vi å akseptere at hun reagerer som hun gjør nå. Hva tenker du om dette?
    Innsendt av: Ingjerd
Helt enig! Fordi man er 4 behøver man jo ikke være A4.

mvh Jesper Juul
 

Diagnose: Depresjon.
    Jeg har vokst opp med en mor som til tross for ustillt diagnose, nok har vært psykisk syk hele oppveksten min i tillegg til lettere alkoholisert. Jeg ble sterkt preget av hennes svingene humør. Av den grunn har jeg slitt mye med både triste og skumle tanker oppover årene. Jeg får angst og en følelse av kvelning når jeg må forplikte meg til noe, særlig det å være på jobb. Nå har jeg akkurat startet på studier hvor jeg må en del i praksis. Jeg får totalt angst av å være i praksis, og datt tptalt ned i "kjelleren" sist jeg var der. det var vondt. Jeg føler hele tiden at jeg må kaste opp og mister helt matlysten. Jeg er alene med en sønn på 3 år som jeg elsker over alt på jord. Og alt jeg tenker på når jeg er i praksis er at jeg vil hjem til ham og bare være nær ham, leke med ham, se ham smile, høre at han sier at han er glad i meg. Jeg er redd han skal forstå hva jeg sliter med. Da jeg var hos legen min for snart 3 uker siden fikk jeg stillt diagsnosen depresjon, og forstod på ham at det var mer alvorlig enn jeg først hadde antatt. Jeg fikk tabletter for dette, men vet ikke om de fungerer helt. Til tross for dette har jeg ikke lagt meg ned og grått om kveldene i denne perioden hvor jeg har tablettene, så jeg er vel blitt mer "flat" i mitt følelsesliv. Jeg er redd jeg ikke skal fungere i jobbsammenheng slik at min sønn blir "frarøvet" det andre barn får oppleve i hverdagen sin. Hvor gjør jeg av meg? Hvordan skal jeg klare studiene? Jeg har i perioder vært skråsikker på hvordan jeg skal ta livet mitt, men vet at jeg aldri kommer til å gjøre det så lenge jeg har sønnen min og foreldrene mine ved meg. Jeg ville aldri utsatt min sønn det å miste sin mamma.
    Innsendt av: Den ene...
Nei, selvfølgelig skal du ikke ta livet ditt! Men du skal ta det tilbake. Når antidepressiva virker på den måten du beskriver er de feil behandling, men du skal snarest muligt i en lengerevarende psykoterapi, så du har et trygt sted at åpne op for alle de logiske og velbegrunnede følelser du har holdt nede så lenge. Dette må ha absolut førsteprioritet i livet ditt! Du kan ikke blive ved med at kvæle deg selv for andres skyld.

mvh Jesper Juul
 

Alle er unike
    Vil bare takke for at du ser at alle er unike, og at alle har lik rett til et fullverdig liv som foreldre og familie, selv med diagnose som psykisk syk. D vil alltid være familie rundt som kan tre støttende til om det trengs i perioder. Både for barn og foreldre. Jeg har selv sett med egne øyne at f. eks barnevernet vårt diskriminerer foreldre med en diagnose, eller også bruker d som et påskudd for å fjerne unger fra foreldrene... D må d bli slutt på.!!
    Innsendt av: Hilde O
Enig!

mvh Jesper Juul
 

Jeg savner søsteren min
    Setter stor pris på spalten din i Magasinet!

    Jeg og min søster har svært forskjellige personligheter, hun har alltid vært et ''problembarn'' og trengt mye oppfølging mens jeg har klart meg selv, gjort det bra med utdanning, jobb, fritidsaktiviteter osv. Hun har vært sårbar, temperamentsfull og vanskelig så lenge jeg kan huske, og jeg har alltid fått høre fra moren vår og andre voksne at jeg må ta meg sammen og være den voksne når vi har hatt en konflikt(hun er ett år yngre). Jeg er analytisk og litt konfliktsky, mens hun er roping, skriking og masse usaklige følelser, og jeg tror at dette mønsteret har blitt forsterket til det skadelige gjennom at mor alltid dempet meg.
    Hun har fått mye penger og annen hjelp også, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Problemet er at jeg føler at mine følelser har vært mindre verdt enn hennes.

    Jeg har problemer med å forholde meg til søsteren min nå som voksen fordi vi har et sånt tykt lag av uløste konflikter. Jeg vil veldig gjerne at vi skal være nære, og tror at hun også vil det innerst inne, men hun er ganske umoden, og kommunikasjonen mellom oss er helt ødelagt. Jeg savner henne.
    Hva kan jeg gjøre for at vi skal få et bedre forhold?
    Innsendt av: 78modell
Jeg tror at veien til din søster må gå via en eller flere samtaler med moren din. Samtaler hvor hun lytter til dine oplevelser og følelser ¿ dengang og nu. Uanset hvor let det er at forstå din mors bønner om, at du skulle beherske deg og holde lav profil, så har hun dermed dikteret en dagsorden for livet ditt, som du ikke bør finne deg i at leve under mere. Du skal ikke anklage din mor men gøre det klart hvor forpliktet du har følt deg og at det nu er slut med din loyalitet over for hennes dagsorden. Kør den kontrakt gjennom en makulator og bliv din egen kvinne!!!!

mvh Jesper Juul
 

Spørsmål
    Jeg opplever ofte at jeg isoliserer meg fra andre. Både gjennom å unngå å ta kontakt, men også gjennom å distansere meg fra andre gjennom ulike former for avvisning. Noen ganger tenker jeg at det er bevisst fra min sidet, men det virker å ligge mye auomatikk i det også. Jeg blir deprimert av å være alene, men jeg blir usikker og redd når jeg er i selskap med andre.

    Jeg tror personlig at erfaringene (i min oppvekst, der min far var voldelig mot meg og min mor, der min mor frivillig lot seg institusjonalisere, der fraværet av et hjem jeg helt og fullt kunne kalle mitt fordi jeg var tidlig i tenårene når jeg flyttet inn, osv.), har gjort meg mye mer oppmerksom på folk rundt meg. Akkurat som om jeg kan føle empati for et hvert problem folk rundt meg opplever, men samtidig føles det som et spill, en maske. Jeg føler egentling ingenting, jeg bare forstår dem så inderlig godt. Hvis du skjønner hva jeg mener?

    Jeg er ofte våken en hel natt, flere ganger illøpet av en uke, og blir alltid sliten som en konsekvens av det. Det kan forklare hvorfor jeg ikke tar så mye kontakt med mine venner. Det hele blir en ond sirkel, som det er vanskelig å bryte seg ut av, selv om jeg er fullt klar over at det er mulig, bruker jeg også mye energi på å bekymre meg over ting jeg burde gjøre, og så mye energi på å gjøre dem.

    Spørsmålene jeg derfor stiller, blir i en slik kontekst. Der konteksten kun referer til fortid og nåtid, samt bekymringer for framtiden.

    Hvorfor føler jeg meg overlegen folk rundt meg, men samtidig underlegen? Jeg føler erfaringene mine gir meg stor kunnskap om følelseslivet, om hvordan folk tenker, men samtidig, gir de følelsene meg ingenting. Vel, de gir meg noe, men det føles tomt.

    Er det vanlig for barn av psykisk syke mødre å utvikle en empatisk apati? En slags selvmotsigelse, et skall utenfor sitt virkelige "seg". Akkurat som om jeg er skadet på innsiden, men likevel fullt ut kapabel til å forstå og reflektere rundt tanker og følelser.

    Eks.
    Du kan se et annet menneske i ansiktet og skjønne med en gang hva det føler, men samtidig ikke føle sann empati, bare en gjennkjennelse av noe du selv har opplevd. Du kan føle på den følelsen, spørre noen ledende spørsmål, og få det ut i det åpne, deretter kan du trøste personen, forklare dem hva de føler, og hva som hjelper. Men samtidig er du distansert, du føler ingenting selv, du føler på noen andres følelser. Hva er egentlig empati? er det å bry seg? jeg bryr meg, er det å ha sympati? jeg har ofte sympati, er det å gi andre det de vil ha? det er det jeg føler, jeg føler jeg gir av meg selv, uten å løse mine egne problemer.

    Jeg får ofte høre at jeg er flink til å analysere, til å komme med de riktige ordene og si, men jeg forteller bare andre det jeg ville fortalt meg selv, uten at jeg selv tar noe lærdom av de samme betraktningene. Derfor føles de kanskje også tomme. Derfor føler jeg meg også falsk. Hva kan andre lære av noe jeg selv ikke føler virker?

    Hva er det jeg mangler og hva er det jeg har? Det virker som om man alltid får noe igjen for sine erfaringer, men at prisen ofte kan være smertefull. Du kan sitte å gråte for deg selv, men samtidig være fullt klar over at det er mange ting du nå vet om deg selv, som du aldri ville reflektert over ellers. Du har fått en innsikt på bekostning av de psykiske helse.

    Vil du si at det er vanlig for barn av psykisk syke foreldre, å reflektere veldig mye, utvikle en søken etter svar, bli opptatt av å finne løsninger og generelt analysere det aller meste en kommer over?

    Du mister noe og får noe tilbake. Sånn distanserer du deg fra andre, du er ikke A4, men du er fremdeles innestengt i et ark, som du evner å snu og vrenge på, til du får de svarene du søker etter.

    Dette ble nok litt for langt, men det var vanskelig å gjøre det kort.

    :)
    Innsendt av: (. - .)
UPS! Hadde ikke set dit annet spørsmål for jeg svarede på det første. Dine overveielser og analyser er både kloke og presise, men du trenger hjælp til at tillate deg selv at leve livet som deltaker og ikke bare som observatør. Det har du fortjent med det kjempejob du har gjort i din familie.Du vet ¿hvorfor¿ men trenger att lære ¿Hvordan¿. Lykke til!!

mvh Jesper Juul
 

Arvelig belastet?
    Jeg kommer fra en familie med psykiske problemer på både mors og fars side (som inkluderer både alvorlige alkoholproblemer og sykehusinnleggelser, men heldigvis ingen former for schizofreni.) Jeg prøver å si til meg selv at det ikke betyr at jeg har "dårlige gener", men jeg har nå nådd midten av tjueårene og ser jo at jeg har alkoholvaner og tanker som kanskje ikke er helt "sunne". Foreløpig går dette greit og jeg klarer meg fint på egenhånd. Men jeg lurer på om jeg burde ta for meg de tingene jeg er litt bekymret for nå (før det kanskje blir problematisk) eller om jeg skal slå meg til ro med at ting går bra og heller gjøre noe hvis ting forverres senere?
    Innsendt av: Bente
Det er veldig lurt att gjør noet med det nu!!!!

mvh Jesper Juul
 

Arvelighet?
    Min nå avdøde far var meget tungsindig og nesten en misantrop uten at han selv til og med skjønte hvorfor, det var ingen åpenbar grunn. Jeg lider av alvorlig depresjon, men har mange åpenbare grunner til det. Bortsett fra at jeg var et meget alvorlig barn også før mine foreldres skilsmisse, overgrep osv. Kan noe av min fars tungsinn og motløshet fra ung alder være "overført" genetisk til meg? Jeg har lest en dagbok han skrev fra han var 17 år, da fikk jeg noen aha opplevelser knyttet til meg selv. Håper på svar. Hilsen Maria Wik
    Innsendt av: Maria Wik
Det er ikke tale om en ¿genetisk¿ overførsel, men barn samarbeider og tilpasser sig foreldrene og faren din hadde en bestemt overlevelsesstrategi, som du tilsyneladende har lært deg noet av. Det betyder osse, at den kan avlæres ¿ selv om det koster mye energi. Håber du tar sjansen!!

mvh Jesper Juul
 

veldig kort lunte
    Jeg har tre flotte barn, som er både snille, empatiske og veloppdragne. Problemet mitt er at jeg har fryktelig kort lunte, og ungene får mye kjeft. Jeg har dårlig samvittighet hele tiden på grunn av dette, men klarer ikke å skjerpe meg. Jeg skjønner ikke helt hvor denne aggresjonen kommer fra, men jeg er livredd for at ungene skal huske meg som en sint mor. Har du noen råd til hvordan jeg kan takle sinnet mitt og slutte å la det gå utover barna?
    Innsendt av: Sint
Hvis du ikke selv kan finne ut av, hvor aggresjonen kommer fra (utover lav selvfølelse) kan du få hjelp av en erfaren psykolog eller psykoterapeut. Det syns jeg er mye bedre enn den konstante dårlige samvittigheten.

mvh Jesper Juul
 

Jeg har ikke ett spørsmål.
    Men et stort ønske om å takke deg, Jesper. Jeg blir så glad, rørt og lettet når jeg ser svar du gir. Jeg kjenner at både barn og foreldre blir elsket for den de er, og jeg er taknemmelig for alle kjærlige spark du gir til oss foreldre når vi trenger det.
    Med stor glede og et villere smil, tusen takk.
    Innsendt av: LS
Selv takk! Herligt at få så fin respons!

mvh Jesper Juul
 

hennes skyld?
    min mor har fått diagnosen bipolar 2. hun har sovet om dagen,våken om natten i hele mitt liv. jeg har selv hatt/har psykiske problemer. er mor skyld i dette?
    Innsendt av: winowill
¿Skyld¿ er et moralsk begrep, som ikke helt passe inn her. Om din mors bi-polare lidelse er medvirkende årsak til dine egnbe psykiske problemer er et annet spørsmål og svaret er et klart JA. Vi er alle medansvarlige for hvordan det gåtr de mennesker vi elsker og som elsker oss.

mvh Jesper Juul