ALBUM: Å dvele ved en stemning i et knippe fritt improviserte forløp — omtrent slik er Håkon Kornstads (32) ambisjonserklæring for «Dwell Time», der han med nok en gang imponerende instrumentkontroll trakterer tenor- og bassaksofon, fløyte og flutonett (tverrfløyte med klarinettmunnstykke), pluss bruker elektronikk til å gå i dialog(er) med seg selv og spille melodistemmen mot ulike bakgrunner.

I motsetning til 2007s «Single Engine» er altså «Dwell Time» ei rein soloplate, med en meditativ grunnstemning ispedd noen celebrerende øyeblikk.

Spesielt inntreffer de i den nesten ritueltklingende «En attendant le soleil», rimeligvis inspirert av storheten i en soloppgang, men selv der Kornstad lar tenortonen svelle seg mektig, bevarer han noe tilbakeholdt og uutsagt i uttrykket. Rent dramaturgisk er akkurat det et klokt og bildeskapende grep på ei plate som sjenerøst inviterer lytteren til å dikte videre på det som til en hver tid spilles.

Kornstad har i flere år utforsket saksofonens klangmuligheter, både de akustiske og de elektronisk manipulerte. Dermed har han også et klanglig repertoar til å gjøre et soloprosjekt som «Dwell Time» fascinerende, og boltrer seg i tonenyanser, overblåsningsharmonikk, leppelyder og andre effekter som gir de forholdsvis enkle melodiene skinn av å være pulserende lydskulpturer.

Kanskje har ikke «Dwell Time» «Single Engine»s overveldende uttrykkskraft, men med sin originalitet og melodiske tilgjengelighet er den nok en perle i Kornstads fra før av glitrende diskografi.