• Hva er Norges skjønneste, lille overnattingssted? Kom med ditt tips, vinn premie!

Den store, hvite murgården troner innerst inne i fjorden, klemt inne blant bratte fjellsider på Norddal i Møre og Romsdal. Petrines Gjestehus er ikke vanskelig å få øye på. Men det er først når du har kommet dit.

—De som kjører etter veien og kartet finner oss som regel ikke. Du må ha hørt eller lest om oss, sier Kirsti Indreeide (46), daglig leder hos Petrines Gjestgiveri.

Bak en hekk, rundt en sving, opp en trapp. Norge er fult av små, spennende overnattingssteder. De er gjerne noe utenom det vanlige, og helst litt utenfor allfarvei.

Akkurat som Petrines Gjestgiveri.

Petrines fulle navn var Petrine With. I 1860, bare 25 år gammel, overtok hun den store gården som gjestehuset ligger på. Petrine hadde ti tjenestefolk, 19 kyr, 19 geiter, og en fosterdatter. Hun giftet seg aldri.

—Jeg vet ikke hvorfor, sier Kirsti.

Snart 150 år seinere sitter vi i hvite tremøbler og drikker god saft, laget av solmodne epler fra den lokale gården Dale.

—Kanskje Petrine var for selvstendig, føyer hun til.

Og kanskje ikke så forskjellig fra gjestehusets egen vertinne.

—Ja, det var det, da, sier Kirsti og ler.

Selv lever hun alene med de to døtrene Astrid og Pernille, og har drevet gjestehuset siden 1995.

Huset var opprinnelig et aldershjem som den framsynte Petrine lot bygge på gården.

Nå brukes storkjøkkenet til å koke tradisjonsrik norsk mat, basert på lokale råvarer, til tyskere, nederlendere og engelskmenn.

—Men de fleste gjestene er nok likevel nordmenn, sier Kirsti, og myser mot fiskebåten som ligger ved kaia langt der nede.

Oppe i lia ligger Herdalssetra, en av Norges største geitesetre, der Kirsti jobbet som budeie på 80-tallet.

—I motsetning til de store hotellkjedene får man kanskje en litt mer hjemmekoselig atmosfære her. Det blir mer som å være på privatbesøk. Vi har god tid til å prate med gjestene, og er man et større selskap, kan man få hele stedet for seg selv.







Gjestehuset har bare ti rom, alle innredet forskjellig av tekstilkunstneren Torunn Halseid Marø. Målet er å tiltrekke seg gjester som setter pris på god mat, ro og naturopplevelser. Derfor har ikke gjestehuset titalls kanaler på TV som andre hoteller. Faktisk ikke TV i det hele tatt.

—Meningen er at du skal sette pris på det du ser, og ikke savne det du ikke har, sier Kirsti, og viser veien til kjøkkenet.

Det er hun som skal stå for middagen denne kvelden. Skal man drive pensjonat i Norge bør man være som poteten og kunne brukes til det meste.

—Man må gjøre litt av alt, men det er også noe av det som er spennende, sier Kirsti.





På en helt annen kant av landethar Inger-Marie Ødegaard også åpnet hjemmet sitt for overnattingsgjester.

—Vi begynte med servering av kaffe og kake. Så ble det etter hvert større selskaper, og dermed meldte behovet seg for overnatting, forteller hun.

Inger-Marie Ødegaard forlot en karriere som lærer da hun ble gründer i en alder av 52 år. For 16 år siden kjøpte hun og arkitektmannen Per Ødegaard Ullershov Gård på Nes i Akershus.

Nå viser hun oss rundt på gården . Det er 12 rom på tunet, tre av dem på husmannsplassen, og snart står sju nye rom klare på låven.

Inger-Marie har nettopp sendt av gårde en fornøyd seng- og frokostgjest.

—Vi har tort å åpne hjemmet vårt. Huset lever, og det blir bruk for alt det gamle og rare vi har. Jeg hadde ikke helt tenkt over det, men det å drive et sånt sted er så utrolig hyggelig. Møtene vi har med mennesker er en stor glede og gir inspirasjon. Denne sommeren har vi hatt gjester hver eneste dag.

Gården er gammel. Allerede fra 500-tallet har det vært drevet gårdsbruk her hvor Vorma og Glomma møtes.

—Gården lå gunstig til ved elva, som var ferdselsåre i tidligere tider. Og jorda her er veldig fruktbar. Men gjennom historien har det vært mange leirras her. Etter raset i 1725 ble gården flyttet lenger vekk fra elva, hit hvor den ligger nå, forteller Inger-Marie.

Ullershov var et av de gamle gudehovene, og det ble bygget en kirke her på 1100-tallet. Kirken ble stadig bygget ut, og sto helt til lynet slo ned i 1854 og la den i ruiner. Ruinene ligger der den dag i dag. Det er allment kjent at det spøker på den gamle kirkegården.

—Spøker det på gården også?

—Ja. Ikke så mye nå, mest i begynnelsen. Jeg er litt ambivalent til å snakke om dette. Det er jo mange lyder i gamle hus. Men jeg har flere ganger hørt tydelige skritt over gulvet, skuffer som blir dratt ut, og noen som legger seg i en seng. Når jeg går for å se etter er det ingen der. Men det er ikke skummelt at det er noen her. Det er bare godt. Jeg opplever det mest som strømmer av glede.

Et helt konkret eventyr er Inger-Maries samling av drakter og tekstiler, som er stilt ut i andre etasje.

—Jeg har bygget samlingen opp rundt en kvinnes liv fra barndom til alderdom. Jeg har samlet og samlet siden jeg var ti år gammel, det meste er fra 1800-tallet.

Samlingen er en fabelaktig måte å synliggjøre kvinners liv på, hvordan de levde, hva de måtte kunne. Mange ser sin bestemor, mor, eller oldemor på en annen måte etter å ha besøkt samlingen min, og mange blir rørt. Her kan man se livet på retta og vranga, bokstavelig talt.

Hva det blir til med gården framover har ikke ekteparet helt bestemt, annet enn at den er viktig å bevare. Per har sitt arkitektkontor på stabburet og er ikke så mye involvert i den daglige driften. Ekteparet har fire barn og ni barnebarn.

Men de har ingen planer om å bli pensjonister med det første.

—Jeg har aldri jobbet så mye som jeg gjør nå, sier Inger-Marie.

—Jeg løper som en oj-oj, ofte fra seks om morgenen til langt på natt. Men det tror jeg er bra. Bare man får hentet seg inn innimellom.

sondag@dagbladet.no