- Morn, mr. HIP HOP.

Den blanke steinen i øredobben hans blinker når Nico (17) svarer arbeidskollegaen med et kort nikk og et lite smil i klargjøringshallen hos Miljølakk på Sandnes. Han er tilbake etter sin første ordentlige ferie fra arbeidslivet: Ei uke med familien i Norge, og ei uke med en kompis på Kreta. Nå venter rutinelivet med vekking klokka 05.30, åttetimersdager og trening på kveldstid. Nico går med lette skritt mot garderoben hvor arbeidsklærne henger, forbi to blanke, nylakkerte biler som er klare til å rulles tilbake til eierne. Dette er hans arbeidsstasjon: Klargjøringen, den siste finishen, finpussen. Men han kan gjerne gi oss en omvisning i resten av verkstedet?

Les flere saker på dagbladet.no/denene

For et år siden var Nico en fyr som sov til klokka 12, kanskje 13, kanskje enda seinere, før han dassa ut i stua og satte seg foran tv?n. Hvis han dro ut var det for å få tak i hasj som han røykte sammen med noen andre som hadde det omtrent som han selv, et eller annet sted i byen. Så forsvant en av de "dårligste" kameratene til noe som het Pøbelprosjektet.

— Han forandret seg totalt: Sluttet å ruse seg, fikk jobb og leilighet. Det skjedde så fort. Jeg tenkte at er det mulig for ham, så må det være det for meg også.

— Husker du ditt første møte med prosjektet?

— Ja, det husker jeg veldig godt. Jeg ble kasta ut fordi jeg kom for seint.

Pøbelprosjektet støtter ungdom som faller ut eller velger å stå utenfor utdanningssystemet eller arbeidsmarkedet tilbake til skolen eller ut i jobb. Siden prosjektet ble offisielt stiftet 1. juni 2007 har 65 ungdommer mellom 15 og 25 år vært innom lokalene i det hvite trehuset i Kongsgaten ved bussterminalen i Stavanger. 12 stykker er utskrevet fra det toårige programmet med suksess, 49 er fortsatt under oppfølging, mens bare fire har valgt å slutte. De har fått skryt av justisministeren, undervisningsministeren og av EU i Brussel. I forkant av valgkampen slåss politikerne om å fortelle velgerne at de ville sørge for at prosjektet var garantert økonomisk støtte minst ett år framover. Det endte med en ekspressoverføring på 700 000 kroner.

«Alle kan lære, men alle lærer på forskjellig måte», står det på pøbelprosjektets hjemmeside. Ifølge sjefspøbel Eddi Eidsvåg (49) handler prosjektets suksess om å få ungdommer som har mista troen på seg selv til å innse at de er gode nok. At de bare har seg sjøl å takke, for nederlag — og for seire.

— Samfunnet er bygd opp sånn at du ikke blir ansvarliggjort før du driter deg ut. Bevares, samfunnet gjør helt rett i å overlate konsekvensene av dumme gjerninger til den enkelte — ingen andre kan gå i fengsel for deg. Men mange opplever aldri å få ansvaret for de bra tingene de gjør. Da er det ikke rart at de mister troen på seg sjøl og mulighetene sine. Den troen er det vi må gi tilbake.

—  Vi har to hovedregler: Du må kunne klokka, og du må være rusfri, sier Eidsvåg, som selv avsluttet skolegangen etter ni år, men har jobbet med pøbler atskillig lenger enn de to åra prosjektet formelt har eksistert.

— Foreldrene mine drev bakeri, og faren min hentet stadig inn folk som hadde havna på fylla. Jeg så at de beste bakerne var de som kom rett fra gata. Mens broren min Bjørn begynte med ten-sing, startet jeg ungdomsrestaurant, hvor kameratene mine fikk gjort lekser i fred. Mange hadde ikke rom til det hjemme, det var for mye juling og alkohol. De største bråkmakerne tok jeg inn i styret og brukte som vakter. Det viktige er å få ungdom til å forstå at når de handler, er det de som skaper. Da jeg ble voksen og sjøl startet bakeri, var det helt naturlig å ansette pøbler.

På en byggeplass i Ekofiskvegen i Sola kommer ei lyshåra jente med vernesko, hjelm og svarte arbeidsklær ut av et uferdig bygg i glass og stein. Sammen med to kolleger har Betty (22) båret materialer og redskaper hele morgenen. Endelig kan de begynne å legge flisene som skal pryde trappeoppgangene i oljeselskapet Baker Hughes nye administrasjonsbygg.

— Betty har en egen motor. Hun ser hva som skal gjøres, skryter kollegaene hennes til seniorpøbel og oppfølgingsansvarlig Karl Kverneland. Etterpå må Betty spørre flere ganger om Karl er helt sikker på at de sa akkurat det.

For ett år siden følte Betty at hun ikke fikk gjort noe som helst. At hun ikke kom noen vei. Hun hadde liksom mista all motivasjon. Selv om hun visste at hun var ganske flink til å tegne, ante hun ikke hva hun kunne brukes til. Hun hadde gått to år på form og farge og to år på formgivning og "brukt opp" kvoten sin på videregående. Hun fikk verken hjelp til å komme ut i jobb eller i lære. (forklar dette!) Hun hadde hatt ørten forskjellige vikarjobber, men havna til slutt på sosialkontoret. De anbefalte henne å oppsøke Pøbelprosjektet. Betty gikk, uten å forvente noe. I hvert fall ikke at det kunne være noe for henne. Dessuten kom de fleste sikkert til å være mye yngre enn henne.

— Mange var yngre enn meg, men det gjorde ikke noe. Alder hadde ingenting å si, de fokuserte på enkeltpersonen.

I løpet av det såkalte pøbelkurset fant Betty ut at hun ville bli murer.

— Jeg hadde en kjæreste som var murer, som jeg hadde vært med på jobb av og til. Jeg husket at jeg likte det fysiske arbeidet, det at jeg ser at jeg får gjort noe, og at jeg kan bruke nøyaktigheten og fingerferdighetene mine.

Etter et år som lærling i Sandnes-bedriften D. Nysted AS har hun en plan. Først skal hun bli murer med fagbrev, så skal hun ta mesterbrev.

— Sånn at jeg slipper stresset og kan ha lærlinger selv, smiler hun.

— Og så da?

— Hva mener du?

— Hva er drømmen?

Betty nøler litt før hun svarer.

— Det hadde vært kjekt å bli kunstner. Å komme inn på kunsthøyskole, drevet med maling og tegning. Jeg vet at det finnes en ny skole like ved gravplassen inne i byen.

Å skjønne at man er god nok, fører ifølge sjefspøbel Eidsvåg til at man blir i stand til å følge drømmene sine.

— Vi ber ungdommene sette opp ei liste med sine tre høyeste ønsker for utdanning eller yrkesliv. Deretter garanterer vi at ett av ønskene skal bli oppfylt.

Eidsvåg sverger på at han aldri har vært nødt til å fire for å holde det løftet.

— Men ærlighet og ekthet rundt akkurat det der, er den største utfordringen for oss som jobber her. Hvis ikke vi tror at vi er gode nok og tør å flagge og følge våre drømmer er det vanskelig å få ungdommene til å tro på seg selv. Derfor driver vi mye internskolering. Nå er planen å innføre pøbelprosjektet i fem andre norske byer fra årsskiftet, og å åpne Pøbelbutikk hvor pøblene kan selge pøbeldesign. Det skal vi få til.

For pøblene har ifølge Eidsvåg ofte betydelig evner og menneskelige kvaliteter som er blitt undertrykket. Han mener skolen har mye av skylda.

— Veldig mange av dem som kommer hit har store kunstneriske evner, men de har fått så mye mental bank at de ikke klarer å tro på at de kan få til noe som helst. I stedet for å be elevene legge bort skribleriene sine burde skolen for eksempel sjekke ut hva enkelte får til når de sitter med en papirlapp og blyant mens de lytter til læreren. Jeg blir ofte imponert når jeg får se hva de har fått til i løpet av en inntakssamtale her. Og hva med empati? Er det noe det nye verdenssamfunnet trenger er det kombinasjonen av empati og utdannelse. I stedet kommer noen politikere trekkende med at enerne nå må premieres. Hva er det de har holdt på med hele tida da? Premier heller de gode hjertene.

For øvrig er Eddi Eidsvåg også grunnleggende uenig i tanken bak Unicef og Dagbladets DenEne-kampanje.

—Jeg tror dere har bomma fullstendig: Den ene finnes ikke. Ingen andre kan være avgjørende for hvilken vending ens eget liv tar. Ta Bekkemellem: Hun blir politiker, havner på Stortinget, blir statsråd... Og så takker hun en annen, denne DenEne-personen. Hun har jo bare seg sjøl å takke! Altså: Det er egentlig ikke Pøbelprosjektet som kan vise til gode resultater. Det er den enkelte pøbel. Vi går ikke foran og viser vei, vi løfter dem ikke opp hvis de tryner. Vi går bare stille ved siden av og hvisker oppmuntrende ord i øret på folk.

— Men hvorfor må ungdommene innom dere for å fikse livet sitt, hvorfor klarer de det ikke før?

— Hmm, kanskje fordi de trenger noen som ser dem, kanskje fordi vi er der på rett tidspunkt? Jeg vet ikke. Akkurat dét har jeg faktisk ikke tenkt over.

"Warning, private property, keep out unless you have really big boobs". Hadde det ikke vært for plakatene med halvnakne damer på veggene hadde den store, lyse verkstedhallen hos Miljølakk virket nesten steril. Nico guider forbi kolleger som retter ut bulker og et panser som er skadet av steinsprut og pusset helt fritt for lakk.

— Det der synes jeg er kjekkest å drive med. Det tar litt tid, og jeg kan holde på for meg sjøl.

Eddi Eidsvåg heiv Nico ut av prosjektet før han fikk begynt, fordi han kom for seint første dagen. Det hjalp ikke at Nico hadde trodd kurset var et annet sted og hadde ventet i ti minutter, før han skjønte at han var kommet feil. Da han endelig kom riktig, ville ikke Eddi høre på unnskyldningene. Nico gikk hjem og fikk moren sin til å ringe og be om at han måtte få en sjanse til. Deretter fikk han stefaren til å gjøre det samme. Så skjønte han at han måtte ringe selv. Det fikk Eddi til å skjønne at Nico var en fyr som kunne bli kapabel til å ta ansvar for egne handlinger.

— Da følte jeg jo at alt gikk rett i dass, men i ettertid er jeg glad for at jeg ble hivi ut. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg trengte det — og hvor sterk jeg er.

Om fire år kan Nico være ferdig utdannet billakkerer med fagbrev. For mindre enn ett år siden satt han som regel inne i mørket foran en tv-skjerm og røykte hasj, mens han drømte om å leve av musikk.

— Nå vil jeg bare leve et normalt liv, og jeg har en plan for å få det til. Hvis musikkdrømmen noen gang går i oppfyllelse, er det bare en bonus.

Paradokset er at mens det tidligere ble med drømmen om å spille inn en cd med egne låter, så finnes det nå en cd med hans rap å få kjøpt. Da Eddi måtte til Oslo i møter midt i kursperioden, ga han Nico og en av de andre i oppgave å imponere ham da han kom hjem. Det klarte de. Da Eddi Eidsvåg leste teksten til Pøbel-rap, som gutta hadde forfattet mens han var borte, sendte han dem rett i studio. Nico smiler sjenert.

— Jeg mista faren min da jeg var 12 år og begynte å ruse meg. Jeg trodde aldri at jeg kom til å få til noe. Eddi ble på en måte den faren jeg trengte. De folka i pøbelprosjektet er sinnssykt gode folk. De er strenge, men omsorgsfulle. De snakker med deg på en måte som får deg til å skjønne at du må få livet i gang, ikke bare sitte på ræva og vente.

— Hva tenker du om når du en dag må stå på egne bein?

— Det skal gå bra. Nå har de jo lært meg hvordan jeg skal gå sjøl.

Les flere saker på dagbladet.no/denene