DAGBLADETS NETTMAGASIN bragte for litt over en uke siden artikkelen: Polygami, utroskap og arrangert ekteskap — dette er historien om det kristne ekteskapet; skrevet av journalist Astrid Meland.

Denne artikkelen må være ny rekord i historie-forvrengning. Omtrent ingenting av det som påstås her har noe med fakta å gjøre. Vi lever i en tid der det er blitt «in» å blande fakta og fiksjon. Det er vanskelig å vite om forfatteren av nevnte artikkel er seg bevisst hva hun holder på med, eller om hun faktisk tror på alt hun påstår.

Jeg skal ta for meg de mest sentrale påstandene og vise hvorfor de ikke har noen rot i virkeligheten.

PÅSTAND: «- ROMANTISK KJÆRLIGHET: Idealekteskapet i Vesten idag er basert på frivillighet og forelskelse. Det er helt nytt, arrangerte ekteskap har vært normen så langt tilbake vi kan se. [...] Ekteskap basert på kjærlighet har vært helt uvanlig og sett negativt på frem til våre dager.»

Jeg kjenner ikke til hvor bevandret Astrid Meland er i verdenslitteraturen, men jeg antar at hun i liten grad har prioritert å lese bøker. Du skal ikke ha lest mye for å oppdage at den romantiske kjæligheten, og i særdeleshet den romantiske kjærligheten mellom helten og heltinnen, er et av de mest sentrale temaer overhode, uavhengig av tidsalder og geografi. Helten og heltinnen kjemper mot ondskap og nedbrytende krefter og etablerer til slutt et forhold som sikrer sivilisasjonens videre gang.

Bibelens Gammeltestamente er et av de stedene som aller klarest forteller oss om et forhold mellom mann og kvinne, basert på berusende, stormende forelskelse.

«Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane. Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet. Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet. ... Dine lepper er som en skarlagenssnor, og din munn er yndig; som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør... Dine bryster er som to rådyrkalver, tvillinger av et rådyr, som beiter blant liljer ... Du har vunnet mitt hjerte med et eneste øyekast ... Hvor meget bedre er ikke din kjærlighet enn vin! Du skyter opp som en lysthave av granatepeler med sin kostelige frukt.» (fra Salomos Høysang, kap. 2 og 3)

Den «romantiske kjærligheten» er i aller høyeste grad Bibelens kjærlighet. Det ser vi av hvordan Paulus-sitater som f.eks.: «Det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst» (1. kor. kap 7).

Romantisk kjærlighet har til alle tider vært verdsatt og praktisert, også i kulturer der maktelite og tradisjoner har forsøkt å kontrollere folks privatliv.

PÅSTAND:  «Kristne kilder gir ikke det monogame hetero-ekteskapet noen enestående stilling. Polygami var tillatt i jødedommen, mange bibelske menn hadde som kjent flere koner.»

Det er i allefall helt klart at Astrid Meland ikke er noen ivrig Bibel-leser. Gud tillot overhodet ikke polygami i Det Gamle Testamente. I motsetning til hva mange antar idag, så forbød han det og «straffet» folk for det. Guds «straff» er at de gale handlingene folk gjør får negative konsekvenser for dem selv og andre.

Gud griper inn og taler til alle de gammeltestamentlige skikkelsene som forsøker å gå på tvers av virkeligheten ved enten å ta seg flere koner eller å ligge med noen de ikke er gift med. Når for eksempel Sara, som ikke kunne få barn, overtaler Abraham til å ligge med tjenestejenta, sier Gud ifra og forklarer at dette er galt og at det vil få konsekvenser. Abraham angrer og ber til Gud, og Gud gjør slik at Sara blir fruktbar. Konsekvensene av Abrahams synd er fiendskapet mellom hans to sønners (Isaks og Ishmaels) etterkommere. Isak er stamfar til jødene, og Ishmael er stamfar til araberne. Hele den arabisk-jødiske konflikten i Palestina idag er et resultat av triangelet Abraham, Sara og tjenestejenta Hagar, og sjalusien mellom de to kvinnene.

Israels første konge Saul tar seg flere koner og bryter direkte med det som Gud sier i 5. Mosebok kapittel 17, om at konger «ikke skal ta seg flere hustruer». Dette ble ikke godtatt av Gud.

David hadde flere koner, og etter hans forferdelige synd da han tok Bathsheba til hustru og lot hennes husbond bli myrdet, angret han dypt og inderlig. Gud fortalte ham hva konsekvensene ville bli: «Sverdet skal aldri vike fra ditt hus ... Jeg lar ulykke komme over deg og ditt hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øyne og gi dem til en annen mann, og han skal ligge hos dine hustruer.» (fra 2. Samuelsbok, kap.12)

Fordi David angrer sin synd, sier Gud at han ikke skal dø. Men vi lever i et univers som er på en spesiell måte, slik at det vi gjør får konsekvenser — enten gode eller dårlige. Gud kan ikke uten videre hindre disse konsekvensene, med mindre han griper direkte inn og fratar folk deres frie vilje. Derimot kan han redde synderne. Vi kan lese om Davids anger i detalj i salme 51. David vendte seg bort fra polygami.

PÅSTAND:  «Dette at man skal være gift med én om gangen er en tradisjon som har oppstått under romersk innflytelse. Dette har ikke noe med Bibelen å gjøre, men romerretten» (sier religionsforsker Dag Øystein Endsjø til Dagbladet).

At monogami oppsto i og med romerretten er rett og slett tøv. Det å være gift med én om gangen har vært det mest vanlige over hele verden så lenge man kjenner til. Jeg vet ikke hva slags religion Endsjø forsker på. Det kan i allefall ikke være jødedom eller kristendom. Både kristendom og jødedom gir oss en klar definisjon av hva ekteskap er. For Paulus i Nye Testamente, er det selvsagt at det dreier seg om én kvinne per mann; «enhver mann skal ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann» (1. kor. kap.7), og han linker sin argumentasjon tilbake til Adam og Eva: «derfor skal mannen forlate sin mor og far og holde seg til sin hustru» (Efes 5:31).

Kristendommen gir oss definisjonen på hva ekteskapet er, og har vært premissleverandør til de fleste andre kulturer på hva som er rett og galt i så måte. Å insinuere at ekteskapet har sin opprinnelse i romerretten, viser at denne religionsforskeren ikke vet hva romerretten handler om. Romerne (spesielt rike) brukte ekteskapet primært for å oppnå personlige fordeler. Grunnen til at romerne fikk lovbestemt monogami var desperasjon i forhold til de lovløse tilstandene på dette området. Folk lå med hvem som helst og det var ikke mulig for etterkommerne å vite hvem som var faren. Loven om monogami ble derfor innført av arverettslige årsaker. Man håpet å skulle kunne skape en viss form for orden i kaoset; men romernes umoral kjente ingen grenser.
 
Romerrikets ekteskapsløfte var en rent forretningsmessig ordning. Det var ikke et sted der man var forpliktet til «å ære og elske hverandre» (Paulus), og oppdra barna i Gudfryktighet, slik som i det jødisk-kristne ekteskapet.

Mye av fremgangen i vesten og andre deler av verden skyldes nettopp etableringen og tilstedeværelsen av det jødisk-kristne ekteskapet.

PÅSTAND:  «På Jesu tid regulerte de hedenske myndighetene ekteskapet [...] Det første beviset for inngåelse av kristne ekteskap har vi ikke før 300-tallet, vanligvis giftet folk seg i privat arrangementer uten noen prest.»

Her kommer litt tidlig kirkehistorie: Det er meget godt dokumentert at det kristne ekteskapet var til stede i store deler av Romerriket helt fra det første århundre. Og det var nettopp dette at folk giftet seg i private arrangementer uten noen offentlig utvalgt prest. I det kristne fellesskapet er alle å betrakte som prester (jamfør det Bibelske prinsippet om «det allmenne prestedømme»).

Og det var gjerne de eldste i forsamlingen som påtok seg å utføre vielsen. Jeg har selv vært med på en slik seremoni. Ta gjerne kontakt med undertegnede for flere detaljer om dette, eller lån etpar bøker om tidlig kirkehistorie.

PÅSTAND:  «Idag har kristendommen stort sett forlatt sitt opprinnelige fokus på total avholdenhet og velsigner sex mellom gifte homofile».

Kristendommen kan ikke «forlate» sitt opprinnelige fokus. Det kan derimot folk som kaller seg kristne. Kristendommen representerer en virkelighetsforståelse med direkte utgangspunkt i det som står i Bibelen (der de greske og hebraiske ordene får lov å bety det de faktisk betydde på disse språkene da Bibelen ble skrevet; i motsetning til å omtolkes etter en eller annen ideologisk mote-retning).

PÅSTAND:  «... I Europas adel og overklasse på 1700-tallet skilte de strengt mellom kjærlighet på den ene siden og bevaring av familiedynastiet på den andre siden [...] Kristne autoriteter støttet dette synet, de advarte gjennom århundrene om kjærlighets-trusselen, som kunne få en til å glemme kjærligheten til Gud.»

Disse såkalte kristne autoritetene tilhører en gruppering man gjerne kaller pietister. Pietistene har gjort kristendommen til en plikt- og gjerningsreligion der man har gått bort ifra et sammenhengende syn på universet og mennesket og hvordan ting faktisk er innrettet, til å fokusere på en masse enkeltstående ting man for all del må påse at en selv og andre overholder.

Det lønner seg å ta Bibelen og virkeligheten på alvor, hvis man ønsker å unngå å få ting igjen «i bakhodet». Å studere nåtid og fortid uten et filter av personlig agenda vil gjøre det lettere å få tak på hva ting faktisk dreier seg om, samt forstå de viktige sammenhengene i historien.

Dette innlegget er skrevet til Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.