RETT ETTER 9/11 uttalte flere forskere seg om de psykiske konsekvensene terrorangrepet ville få. Det var ikke småtteri. I en undersøkelse ble det hevdet av 44 prosent av alle amerikanere ville slite med posttraumatiske stresslidelser.

Anslagene fra helsevesenet i byen gikk ut på at rundt 25 prosent av byens innbyggere ville trenge terapi etter den traumatiske opplevelsen.

SLIK BLE DET IKKE. En undersøkelse utført psykologiprofessor George Bonanno viser at 53 prosent av dem som var inne i tvillingtårnene da flyene krasjet i dem, var så å si uberørt av hendelsen seks måneder etter.

Denne uka var Bonanno i Norge for å holde foredrag om sorgreaksjoner. Her presenterer han flere interessante funn av sin mangeårige forskning på temaet:

— Gjennom hele historien har det skjedd forferdelige ting. Vi forholder oss rett og slett til dem, sa Bonanno til Forskning.no.

I gjennomsnitt blir alt som før etter en belastning. Stort sett tar det kort tid også, ifølge professoren som er ansatt ved Columbia University i New York.

Han forklarer at det er de mest fleksible og løsningsorienterte menneskene som klarer seg best, vår evne til såkalt resiliens er innebygd mener han, men påpeker at det er nettopp her det spennende ligger: Hva gjør at noen har større motstandskraft mot psykiske problemer enn andre?

For som han understreker: En hendelse er ikke traumtisk, den har potensiale til å være det.

- JEG TROR ALLE SERIØSE forskere på feltet finner det samme, det er neppe noen unntak blant forskere, sier professor i klinisk psykologi Svenn Torgersen til Dagbladet.no.

Og godt er det i et samfunn der halvparten av alle parforhold brytes.

- Det hadde vært dramatisk om halvparten av befolkningen var ødelagt av en skilsmisse. Alle opplever dødsfall rundt seg, uten unntak. Om disse tingene hadde vært skadelig ville vi alle gått rundt og hatt det fryktelig. Det er alminnelig å oppleve påkjenninger, sier Torgersen.

Evnen til å komme over vanskelige opplevelser er helt sentral, uten den hadde ikke menneskeheten overlevd.

- Man får ofte inntrykk av at «halve Norge» lider av depresjon og angst?

- Ja, dette har jeg også lurt på. Jeg tror det er fordi endringer er dramatiske og fenger oss. Stabilitet fenger ikke, i det hele tatt er det dårlig stoff. Jeg tror vi alle synes det er veldig spennende med store effekter, på godt og vondt, sier Torgersen.

Han legger til at de aller fleste mennesker vil ha problemer med å gå gjennom et helt liv uten å oppleve angst og depresjon av lettere eller mer alvorlig grad, men kanskje er det ikke alltid så dramatisk som det fremstilles.

- Det betyr ikke at det ikke finnes folk som er blitt utsatt for sterke påkjenninger som de sent eller vanskelig kommer over. Men om en diagnose får veldig appell er det av og til en ulempe for de som faktisk lider under det. De drukner helt, sier Torgersen, som mener posttraumatisk stressyndrom har vært en slik motediagnose.

EN ANNEN UNDERSØKELSE hvor George Bonanno har gjort sammen med Anthony Mancini ved Columbia og Andrew Clark ved Paris School of Economics fulgte 16 000 mennesker viser det samme mønsteret: Folk klarer seg.

Rundt halvparten av de han spør som har opplevd et tap opplever ikke spesiell sorg eller depresjon. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke har vært triste, men at de har fungert normalt i dagliglivet.

60 prosent av eldre som deltok i en av hans undersøkelser hadde ingen vansker og fungerte som vanlig etter at ektefellen gikk bort.

Skilsmisser er heller ikke så dramatiske som man får inntrykk av: 72 prosent opplever ikke livet særlig forskjellig før og etter en skilsmisse. De rapportere om null endringer i mental helse. Giftemål fører til at livet fortsetter som før for 80 prosent. Folk greier seg også gjennom forferdelige hendelser som å miste et barn eller bli utsatt for en grov voldtekt.

LIVET HAR GÅTT VIDERE for svært mange av dem som opplevde 9/11. Filosof Lars Svendsen har tidligere problematisert det han mener er en økende sykeliggjøring i tidsskriftet Samtiden. Han har funnet frem undersøkelser som viser god folkehelse etter 9/11.

- Allerede våren 2002 var tallene for dem som fremdeles led av slike lidelser (posttraumatiske stresslidelse) på grunn av terrorangrepet nede i 0,6 prosent, skriver Svendsen. Det var bare en marginal økning i antall newyorkere som søkte terapihjelp etter 9/11. Det samme så man også etter angrepene i Madrid i 2004 og London i 2007.

AT DET GÅR FINT med de fleste av oss er imidlertid ikke alltid det bildet som formidles via interesseorganisasjoner og medier. Her er det ofte kriser på dagsorden, og rapporteringen om hvor mange som lider av for eksempel angst og depresjon svinger enormt. ADHD er det alt fra 1 til 20 prosent som lider av, ifølge Svendsen.

- Hvis man summerer tallene fra alle de ulike interesseorganisasjonene for mennesker med en gitt mental lidelse, er det ikke utenkelig at det samlede tallet vil overstige det samlede befolkningstallet, dvs. at det ut fra disse tallene finnes flere syke mennesker enn det faktisk finnes mennesker, skriver Svendsen.

En av årsakene er at kategoriene etter hvert er blitt ganske store. For å få diagnosen posttraumatisk stressyndrom trenger man ikke lenger å være direkte utsatt for en livsfarlig situasjon.

- Det kan være tilstrekkelig at man er et «indirekte offer», ved at noe har skjedd ens nærmeste eller for den saks skyld at man har sett noe rystende på en nyhetssending på tv, med den følge at man i etterkant føler frykt og hjelpeløshet, skriver Svendsen.

SAMTIDIG VISER MER OG MER FORSKNING at den formen for psykiatrisk hjelp folk får etter å ha opplevd et traume ofte ikke virker. Krisehjelp kan til og med gjøre situasjonen verre, tyder flere resultater på.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie. Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologer mener intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller å blokkere minnene.

Tvilen om krisepsykiatriens effekt ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen. Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon, skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i Dagbladet i 2000.

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26 prosent av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9 prosent av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

- Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i Dagbladet.

Institusjoner kan likevel risikrere å få kritikk om de ikke har et krisepsykiatrisk tilbud «når det trengs». Opplegg med krisepsykiatri opprettholdes, også fordi det ikke er enighet blant forskere om at det ikke hjelper. I en veileder fra Statens helsetilsyn står det derfor fremdeles:
Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.

EN UNDERSØKELSE AV 9/11-ofre ble publisert i Journal of Consulting and Clinical Psychology, 4/2008. 2000 mennesker ble fulgt i to år etter hendelsen.

Resultatene viste at de som valgte ikke å gi tidlig uttrykk for sin reaksjon på terrorhendelsene, rapporterte bedre helse over tid enn de som uttrykte sin første reaksjon. Av dem som uttrykte sine reaksjoner, var det slik at jo mer de skrev om sine umiddelbare reaksjoner, desto verre gikk det over tid. Noen av de undersøkte fortsetter å snakke om det de har opplevd over tid.

Dette kan tyde på at snakkingen ikke fører noe sted og at de faktisk trenger hjelp for å få tankene inn i et nytt spor.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.