BOK: Morten Abel skriver altså godt. Muntlig, intenst og lekent. På sitt beste er han rasende festlig. Andre ganger utilgivelig tåpelig. Hele veien underfundig, men ofte til det enerverende. Debutromanen «Temmelig mye juling» vitner om stort potensial, men roter det ganske grundig bort i mangelen på sans og samling.

Mytteri
Fortelleren er Stefan Lot, en merkelig ung mann som jobber ombord på lasteskipet «Gina». Han har helst blikket mot stjernene, og forholder seg fullstendig distansert og impulsivt til livet. Tenk deg noe midt mellom en rotløs Erlend Loe og en enfoldig Ferdinand Bardamu. Stefan brenner ned en tatoveringssjappe, gjør mytteri på skuta, og stikker av med første fly til Chicago, alt i løpet av seksti sider.

Deretter flakker han rundt i statene og vikler seg inn i stadig snodigere episoder. Han tar den amerikanske kulturen helt på kornet med sine kyniske observasjoner, men gnåler seg også bort i uransakelige tankerekker. Abel forsøker en stemme som både er skøyeraktig, tøff i trynet og fabulerende, og resultatet blir lenge grøtete. Men i andre halvdel av boka får han det til å sitte skikkelig. Da blir det plutselig også mye lettere å akseptere den surrete gangen i historien.

Talent
Underveis må vi også forholde oss til tre innskutte, eventyraktige fortellinger som ikke har noe med resten av boka å gjøre. De virker malplasserte, men i den tredje av dem, om fergemannen på elva Styx som frakter de døde til sin endestasjon, får Abel endelig full uttelling for fortellertalentet på merkeligst mulig vis.

Så selv om det er mye som skorter, er det nok fornøyelig galskap til at det sjelden blir kjedelig å lese Morten Abels debutroman.