BAMAKO (Dagbladet.no): Klokka har såvidt passert seks, men det går allerede et tog av unge menn kledd i all verdens fotballtrøyer på gata utenfor hotellet mitt. Med nummer og stjernenavn på ryggen, strømpene brettet ned og leggskinnene såvidt festet til tynne bein marsjerer de mot treningsfeltet rett ved.

Toget går forbi geiteflokken utenfor den speilblanke Radisson-resepsjonen, passerer eselet som piskes fram med søppelvogna og penser inn på sandbanen. Der er det to mål uten nett og et underlag som gjør fotballbegrepet «tjuvsprett» til noe mer enn en misbrukt unnskyldning for hobbyspillere med slapp teknikk.

Her spretter ballen til alle kanter hver eneste morgen, men i drømmen fortsetter veien bare ett sted.

Mot Europa.

MALIS unge menn er på marsj med leggbeskyttere. Snart forsvinner de grimete og skitne i det røde støvet over banen; så kryper gradestokken over førti varme og gjør all trening til det den egentlig er:

•• En kamp for å leve bedre.

Det er derfor de utallige fotballplassene i denne byen deler hvert rufsete boligfelt, hver skeive husrekke og de mest nedslitte klyngene med leirhytter i mer eller mindre presise rektangler. Der det ellers er ingenting, er det likevel plass til å spille fotball.

Hver morgen og hver kveld.

TIL SAMMEN skal all denne treningen gi gratisbillett til proffspill i Europa:

- Alle vennene mine håper på det, sier Fofana Issa.

23-åringen er kaptein på tredjedivisjonslaget AS Mende. Med fem år på et lokalt fotballakademi har han tatt grunnutdannelsen for dette yrket, men foreløpig er det ingen som har kommet med jobbtilbud og billettene nordover.

Noen av kompisene hans er dratt. Selv begynner han kanskje å bli litt for gammel til å klare det, men lysten og innsatsen er den samme som før. Fofanas dagsprogram er en XL-versjon av hverdagen til norske fotballproffer. Bare betalingen mangler:

- Først ber jeg klokka halv seks om morgenen. Så trener jeg en times tid med ball, forteller han.

Deretter går veien til colleget der Fofana studerer for å bli bygningsingeniør. Før lunsj er det teori, etterpå noen timers praktisk jobbing på byggeplass:

- Av og til er det tøft å være presis til ettermiddagsøkta med klubben min. Vi starter den klokka fire og holder på til omtrent halv sju, sier han.

Det blir drøyt tre timers trening hver eneste dag for å holde liv i drømmen om å bli oppdaget. Og hvis ikke?

- Da får det bli som Gud vil.

AKKURAT det er det ikke lett å bli klok på når det gjelder framtida for Malis unge fotballhåp. Selv om VM-plassen glapp igjen i kvaliken mot sterke Ghana, er landet i ferd med å bli en stormakt i afrikansk fotball med kjente profiler i de beste internasjonale klubbene.

Sporten dyrkes med lidenskap. Noen kvartaler fra der Fofana og vennene hans trener i sentrum av Bamako, ligger minneparken fra Afrika-mesterskapet i 2002. Den er en av de få velstelte grønne plettene i byen med målstenger plassert midt i hekkene og en skulptur til minne om hver av deltakernasjonene. Her flyr Malis egen fotballørn omgitt av Kameruns løver, Elfenbenkystens elefanter og alle de andre yndlingene fra sporten som skulle vise det nye, sterke Afrika.

Men hvem skal de unge spillerne innynde seg hos for å oppfylle sine egne drømmer?

FØRST gjelder det å få plass på et av de mange akademiene. Etter at den tidligere fotballpresidenten fikk suksess med sin egen fotballskole seint på 1990-tallet med stjerner som Seydou Keita (Barcelona) og Mahamadou Diarra (Real Madrid) har disse akademiene  poppet opp over alt. Noen gutter blir plukket opp på talentet; for de fleste betaler foreldrene med håp om at investeringen skal forrente seg:

- Om det så bare er basert på denne drømmen, vil de fleste foreldrene at barna deres skal dra til Europa, forteller Mamadou Haidara, prosjektlederen for det norskfinansierte Football for All i Mali.

DET ØNSKET er til å skjønne.

Fra en skyggefull VIP-plass på Bamakos klubbstadion med panoramautsikt over all den lekre fotballen som to av byens 1. divisjonslag presterer selv på et tvers igjennom ruglete underlag, fortoner sportshverdagen seg velkjent.

Et hælspark åpner for 1-0, tilhengerne trommer av glede, en frustrert motstander vrir seg i innbilt smerte og blant de selvutnevnte ekspertene på tribunen går praten høylydt om hvordan sånt skuespill bør stoppes slik at underholdningen ikke blir ødelagt.

Dette kunne vært hvor som helst i verden hvor god fotball spilles, men det er i Mali, land nummer 168 av 179 på en rankingliste over levekårene blant verdens nasjoner. En liste der Norge forresten er nummer to, og langt viktigere for en som helst vil ha fotball som jobb: Der 15 av de høyeste rankete landene ligger i Europa.

BORTE fra skuespillet på stadion er hverdagen her røff. Gjennomsnittlig levealder for menn er under 50 år, færre enn 20 prosent av den voksne befolkningen kan lese og åtte av ti har under en amerikansk dollar dagen å rutte med.

Det siste er det internasjonale tegnet på ekstrem fattigdom. Beløpet er til å forstå. Mindre enn en dollar i lomma for å få dagen til å gå rundt; da trenger du ikke huske så mange andre statistikker for å skjønne at mange sparker ekstra hardt på ballen bare for å komme bort:

- Strømmen av fotballspillere til Europa gjør våre egne klubber stadig svakere. Nå er Malis femti beste spillere alle i utlandet, sier Haidara:

- Samtidig er de personlige fordelene opplagte. De store europeiske inntektene holder liv i mange fattige familier i hjemlandet og de spillerne som lykkes kommer tilbake med kraft til å styrke vår egen utvikling.

LIKEVEL blir de fleste igjen i Europa. De som ikke lykkes:

- Som dommer var jeg med på en turnering i Frankrike og ble invitert til det malisiske innvandrermiljøet der. Besøket var et sjokk. Mange bodde under sosiale forhold som var verre enn her, men kunne ikke tenke seg å dra hjem.

- Det å komme tilbake som taper er ikke noe alternativ. Drar du ut for penger, må du komme tilbake med penger. Sånn er vår kultur.