DET VAR INGEN SOM FULGTE MED på fotballen den septemberdagen i fjor. De to erkefiendene Armenia og Tyrkia møttes til VM-kvalifisering, men på stadionen i Armenias hovedstad Jerevan kikket folk overrasket mot VIP-tribunen.

Der satt Tyrkias president Abdullah Gul tilsynelatende og koste seg sammen med Armenias president Serge Sargsyan.

De to landene har ikke vært på talefot på 100 år. Fra 1915 drepte tyrkerne rundt en million armenere i folkemordet, av den norske stat fortsatt bare omtalt som «hendelsen».

Et mini-jernteppe ødelegger forholdene i Kaukasus. Armenia har stengte grenser, rørledninger er bygget rundt landet og Iran er armenernes eneste gode venn.

Kan fotballdiplomati bedre forholdene? Onsdag neste uke er det returoppgjør. Samtidig er en historisk vennskapsavtale i ferd med å bli virkelighet.

ARMENIAS PRESIDENT SA TIDLIG at han ville dra til Tyrkia for å se returen. Han har også varslet at han ikke drar uten at grensen åpnes, altså at en avtale mellom de to landene kommer i stand.

I løpet av året som er gått er det gjennomført forhandlinger i det stille. Og nå foreligger det en avtale. Tyrkia-Armenia-protokollene, som avtalen kalles, skal etter planen signeres i løpet av helgen i Sveits, og håpet er at det hatske naboforholdet skal bedre seg når jernteppet løftes.

Avtalen går ut på at dagens grenser skal opprettholdes og åpnes, diplomatiske forbindelser opprettes og forholdet normaliseres.

Om de to presidentene setter sin signatur på avtalen kan det igjen kjøres 40 lastebiler i uken med armenske varer til det tyrkiske markedet. Armenere kan dra tilbake til sine besteforeldres armenske byer i Tyrkia og Armenia slipper å være avhengig av nabolandet Georgias godvilje. I alle årene med stengt grense hevdes det at det bare har gått én lastebil i måneden til Tyrkia med armenske varer, og den må kjøre via Georgia, som alt annet.

FINANSKRISEN HAR RAMMET ARMENIA hardt. I Jerevan står prestisjefylte boligprosjekter halvferdige, arbeidsledigheten har økt kraftig. 

Armenia er isolert, grensen til nabolandet Aserbajdsjan er også stengt. De to landene er offisielt fortsatt i krig, men det har vært våpenstillstand i Nagorno Karabagh siden 1993. Det internasjonale samfunnet presser på for å få orden i Kaukasus. Det er mer praktisk å flytte både varer, olje og gass gjennom en region uten krig og konflikt. EU, Russland og USA støtter protokollen.

Tyrkia på sin side trenger å løse sine konflikter i regionen skal de nærme seg EU. De har også gjort små skritt for å mykne opp forholdet sitt til kurderne den siste tiden, og ønsker seg en løsning på Kypros-konflikten.

MEN PROTOKOLLENE er langt fra populære i Armenias hovedstad Jerevan. Avtalen ble lagt fram uten noen debatt, folk har fått lite innsyn i prosessen, men forventes å godta noe de føler tres ned over hodene på dem. I gatene er det vanskelig å møte noen som ikke er skeptiske.

- Vi må knytte bånd uten disse forbeholdene i dokumentet. Om vi signerer dette vil vi får flere problemer i fremtiden, sier tidligere utenriksminister Vartan Oskanian til Dagbladet. Han er for å åpne grensen til Tyrkia, men er kritisk til den raske og hemmelighetsfulle prosessen.

På begge sider hevder kritikerne at motstanderen har diktert innholdet i protokollen. I Tyrkia er det samlet inn 50 000 underskrifter mot at Armenias president kommer og ser fotballkampen.

Fotballkampen vil de fortsatt skal spilles. Visse ting i livet er for viktig til at man lar det gå politikk i dem.

UTENFOR DEPARTEMENTENE i Armenias hovedstad sultestreiker de hardeste motstanderne av protokollen. Ultranasjonalistene i Dashnak har en sterk anti-tyrkisk agenda. De samler inn underskrifter mot at presidenten i landet skal skrive under avtalen. I dag klokka 17.00 arrangerer de massedemonstrasjon. I Paris, Los Angeles og Beirut har medlemmer av den armenske disaporaen demonstrert i flere omganger denne uken.

Kritikerne ønsker seg ikke åpen grense, mange vil ikke ha noe forhold til tyrkerne i det hele tatt. Folkemordet herjer fortsatt med armenerne, som er blitt plaget og hundset gjennom sin tusenårige historie.

De har ingen tillit til tyrkerne nå heller.

TYRKIA HAR ALDRI INNRØMMET at landets forløper, Det osmanske riket, forsøkte å renske landet for armenere under første verdenskrig.

En anerkjennelse av folkemordet sitter langt inne fordi den kan utløse gedigne erstatningskrav og krav om at grensene flyttes vestover inn i Tyrkia slik at Armenia får tilbake «sitt moderland».

Folkemordet fortsetter å gjøre skade, og kan også forkludre den nye avtalen med Tyrkia.

Protokollens runde formuleringer tolkes negativt av armenere i Jerevan. I avtalen står det at man skal granske de historiske arkivene «for å definere eksisterende problemer og formulere anbefalinger» og at en kommisjon og flere subkommisjoner skal settes ned for å implementere de ulike delene av protokollen.

Armenerne mener dette betyr at man skal diskutere om det var et folkemord eller ikke. Og større fornærmelse finnes ikke.

- Det blir som å diskutere om Holocaust fant sted, sier Raffi Doudaklian, libanesisk armener med tilknytning til den kanadiske diasporaen.

- Vi krever ikke at Tyrkia anerkjenner folkemordet for å normalisere forholdet, derfor skulle de ikke ha krevd denne kommisjonen på den måten det er satt opp i protokollen, sier Oskanian, som gikk av som utenriksminister i fjor, men som fortsatt nyter stor respekt.

En utenforstående som ikke kjenner følsomheten kan innvende at historikere over hele verden anerkjenner folkemordet, til og med tyrkiske vitenskapsfolk og intellektuelle. Om det historiske materialet legges fram i en slik kommisjon kan Tyrkia få et problem. Men armenere tror tyrkerne ønsker å begrave spørsmålet i kommisjonen.

ARMENERNE SOM MÅTTE FLYKTE fra hjembyene sine under folkemordet drømmer om å få tilbake det tyrkerne tok fra familiene deres for 100 år siden.

De mektige eksil-armenerne - disasporaen - har alle familie som opplevde folkemordet i Vest-Armenia (dagens Tyrkia), da Det ottomanske riket ga ordre om å renske ut armenerne i landet. De har vokst opp med historien om bestefar som ble drept eller tvunget på flukt, familien som ble fratatt eiendommer og eiendeler, til og med klær, hardt skattlagt, utsultet og behandlet på det mest brutale av de osmanske myndighetene.

Diasporaen teller sju til åtte millioner mennesker. De bor over hele verden, i USA, Frankrike, Russland, ja til og med i Norge, og bidrar med rundt 40 prosent av lutfattige Armenias BNP.  

- Vi har dokumenter utstedt av det osmanske riket som viser at armenere eide eiendom i Tyrkia. Min drøm er å få tilbake vårt historiske Armenia med tilgang til Kaspihavet og Svartehavet, sier Khajik Khajadourian, Los Angeles-armener som er kommet tilbake til moderlandet.

Han forteller at noen av det aller viktigste er å flytte grensen slik at Araratfjellet igjen står på armensk jord. Diasporaen er mer opptatt av «moderlandet» enn lokale armenere, og eksilflokken føler protokollene er et svik mot denne ideen:

- Vårt krav er at de skal revurdere hele protokollen. Jeg vil at min president skal være president fra hele Armenia, det er sju millioner i disaporaen som ikke blir representert, det er smertefullt, sier Gevorg Barsegkian som henger på Republikkplassen i hovedstaden for å protestere mot regjeringen.

- Vi kommer fra en følelse av å være offer. Grensen til Tyrkia ble stengt for å straffe oss. Nå tar Tyrkia side. De er ikke gode naboer, men bruker denne åpningen av grensen til akkurat det de vil. De har gjort dette i hundre år nå, det er unødvendig, sier Salpi H. Ghazarian, lederen i Civilitas-stiftelsen i Jerevan.

LOKALT ER DET FÆRRE SOM DRØMMER om et nytt storarmensk rike. Å ta over det lutfattige Øst-Tyrkia kan gi flere problemer enn fordeler. Det bor mange millioner kurdere i dette området. En utbredt frykt er at fattige kurderne skal flomme over grensen om den åpnes. Og hva skjer om millioner av kurdere skal gå til valg i en armensk stat med bare to  - tre millioner armenere?

- Det er mange som er redde for at tyrkerne kommer, og det er også mitt syn. Jeg tror de har en plan, at de vil utvide landet sitt og at de vil starte med å kjøpe seg leiligheter her. Da flytter jeg, sier Madelen Katchatyria som driver en skole for teatersminke i Jerevan.

Generaldirektør Hayk Demoyan ved Folkemordmuseet i Jerevan er opptatt av at menneskene som bor i de tyrkiske landområdene som armenere gjør krav på, må behandles skikkelig.

- Det bor tyrkere og kurdere der. Vi kan ikke renske dette landet, og vi må ikke behandle disse menneskene som den tyrkiske stat gjør. Jeg er for å åpne grensene. Mine besteforeldre kom fra Kars. Jeg vil dra dit som den symbolske eieren av det landet. Jeg vil ikke at folk skal si at jeg er turist der. Vi vil finne vår tapte stamme, sier Demoyan, som likevel er motstander av protokollen.

For ham er det viktigste at det tyrkiske folket forstår omfanget av ugjerningene for 100 år siden, ikke myndighetene.

- Tyrkiske myndighetene fortsetter å praktisere den samme politikken, se på kurderne. Grunnideologien er at tyrkerne står over alle, det betyr moralsk bankerott om de anerkjenner en av de styggeste forbrytelsene i historien. Mange er urolige for denne kommisjonen, men jeg er rolig. Jeg vet hva man trenger å bevise om nødvendig. Prinsipielt synes jeg imidlertid ikke folkemordet er noe å diskutere, sier Damoyan.

I JEREVAN DELES det ut løpesedler for å samle mennesker til demonstrasjon mot avtalen. I verste fall kan opptøyene bli voldelige, i fjor i mars ble 10 mennesker drept i en demonstrasjon mot valgresultatet.

Om motstanderne av protokollen har noen god sak er tvilsomt. Folk overvåkes i dette langt fra demokratiske landet og kritikere risikere å bli straffet om de uttaler seg for negativt om regjeringen.

Helsingforskomiteen uttrykte i fjor bekymring over utberedt voldsbruk fra politiets side og vilkårlige arrestasjoner. Det er også innført et forbud mot forsamlinger. I går kjørte en kolonne med 15 - 20 lastebiler med soldater inn mot Jerevan sentrum. Det er mange politimenn i gatene for tiden.

De tre regjeringspartiene støtter avtalen og den upopulære armenske presidenten som kom til makta gjennom valgfjusk, har lagt mye ære i avtalen. Han trenger å lykkes, særlig for støtten internasjonalt. Om hæren og politiet går imot presidentens avtale blir det bråk, men mange mener disse er fortsatt er presidentens lojale støttespillere. 

Det finnes ingen pålitelige meningsmålinger, men de som eksisterer viser at diaspora-armenere er sterkere i mot protokollene enn de lokale, men at det er et flertall imot i begge leire. Det fikk president Sargsyan merke i forrige uke da han dro til store armenske eksilbyer for å promotere protokollene. Han møtte store demonstrasjoner med til dels blodig utfall.

Mediene driver utstrakt selvsensur, med god grunn. Om myndighetene ikke liker det de skriver risikerer de for eksempel å få skatteinspektøren på døra.

MANGE ARMENERE STÅR PÅ AT DEN ENESTE måten de to landene kan bli enige på er at Tyrkia anerkjenner og beklager folkemordet, Men det er det ikke mange som tror vil skje i den nærmeste fremtid.

Internasjonalt har over 20 land anerkjent folkemordet. I Norge er det bare et par kommuner som har gjort det, og om det offisielle Norge sier det samme kan det gå utover både NATO-vennskap og oljeselskap.

Det er sinnet over folkemordet som har holdt armenere over hele verden samlet i hundre år. Folkemordet fortsetter å samle folket, selv om mange har slått fra seg å få kompensasjon for det som skjedde.

- Folkemordet er en hjørnestein som definerer det å være armensk. Det samler alle, sier Hayk Demoyan.

Hvert år besøker to millioner armenere monumentet som er satt opp ved museet for å minnes masseslakten. Ved den evige flammen gråter armenere hver dag.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.