Hvorfor er det vanskeligere å få jenter til å stille opp på et lagbilde i Oslo enn i Bamako?
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
FOTO-FJES: Bare ledere til fotografering i svømmebassenget også. De vanlige deltakerne holdt seg borte fordi det kom fotograf på besøk. Foto: Nina Hansen
KLARE REGLER: Teppet går ned når svømmejentene til vanlig fyller bassenget i Holmliahallen. Her skal ingen se på damene. Foto: Nina Hansen
SMÅJENTER OK: Bare de er små nok er det fritt fram for alle jentene på idrettskveldene på Holmlia. Først når jentene er i puberten, kommer begrensningene hjemmefra. Foto: Nina Hansen
LOKALARBEIDEREN: Godwin Nwankwo har jobbet godt i årevis med å dra inn innvandringsungene i idretten. Men selv ikke han klarte å få samlet deltakere til et lagbilde denne kvelden. Foto: Nina Hansen
KJØNNSFORSKJELL? Tilsynelatende ikke så stor forskjell på idretten til jentene og guttene Bamako, hovedstaden i muslimske Mali. Foto: Bjørn O. Evju
RØFFE SPARK: Kampsport er jenteidrett god som noe i Bamako. Foto: Bjørn O. Evju
KLUBBEN I MITT HJERTE
Nå er det på tide å mobilisere foran årets utgave av Klubben i mitt hjerte.
I forkant av årets kampanje har Dagbladets Esten O. Sæther reist rundt i Afrika og sett på idrett som sosialt verktøy.
Lørdag 7. november klokka 00.01 er vi i gang igjen med avstemningen Klubben i mitt hjerte. Som vanlig er det Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite, Norsk Tipping, P4 og Dagbladet som inviterer dere til å stemme på favorittklubben.
Denne gangen er avstemningen delt inn i 5 klasser:
Klasse 1: Fleridrettslag med mer enn 500 medlemmer. Her er førstepremien 100 000 kroner i utstyr, mens andrepremien er på 25 000 kroner.
Klasse 2: Fleridrettslag med mindre enn 500 medlemmer. Her er førstepremien 75 000 kroner i utstyr, mens andrepremien er på 25 000 kroner.
Klasse 3: Spesialidrettslag med flere enn 100 medlemmer. Her er det 50 000 kroner til vinneren, mens nest beste klubb får 25 000 kroner.
Klasse 4: Spesialidrettslag med færre enn 100 medlemmer. Her er det 25 000 kroner til beste klubb, mens nummer to får 10 000 kroner.
Klasse 5: Bedrifts- og studentidrettslag. Vinneren får 25 000 kroner, mens lag nummer to får 10 000 kroner.
Når avstemningen er i gang kan du stemme helt til Fredag 20. november klokka 12.
For å få et godt resultat for din klubb gjelder det å være forberedt. Prøv med e-mail, Facebook-sider eller gode, gamle oppslag på klubbhuset. Her setter bare fantasien grenser.
I fjor vant Fram Larvik den største klassen, Siddis fra Stavanger ble best i klasse 2, Rosenborg var mest populær av de store spesialklubbene, mens lille Janus FK, også fra Trondheim, seiret i den minste klassen.
I forkant av årets kampanje har Dagbladets Esten O. Sæther reist rundt i Afrika og sett på idrett som sosialt verktøy.
Lørdag 7. november klokka 00.01 er vi i gang igjen med avstemningen Klubben i mitt hjerte. Som vanlig er det Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite, Norsk Tipping, P4 og Dagbladet som inviterer dere til å stemme på favorittklubben.
Denne gangen er avstemningen delt inn i 5 klasser:
Klasse 1: Fleridrettslag med mer enn 500 medlemmer. Her er førstepremien 100 000 kroner i utstyr, mens andrepremien er på 25 000 kroner.
Klasse 2: Fleridrettslag med mindre enn 500 medlemmer. Her er førstepremien 75 000 kroner i utstyr, mens andrepremien er på 25 000 kroner.
Klasse 3: Spesialidrettslag med flere enn 100 medlemmer. Her er det 50 000 kroner til vinneren, mens nest beste klubb får 25 000 kroner.
Klasse 4: Spesialidrettslag med færre enn 100 medlemmer. Her er det 25 000 kroner til beste klubb, mens nummer to får 10 000 kroner.
Klasse 5: Bedrifts- og studentidrettslag. Vinneren får 25 000 kroner, mens lag nummer to får 10 000 kroner.
Når avstemningen er i gang kan du stemme helt til Fredag 20. november klokka 12.
For å få et godt resultat for din klubb gjelder det å være forberedt. Prøv med e-mail, Facebook-sider eller gode, gamle oppslag på klubbhuset. Her setter bare fantasien grenser.
I fjor vant Fram Larvik den største klassen, Siddis fra Stavanger ble best i klasse 2, Rosenborg var mest populær av de store spesialklubbene, mens lille Janus FK, også fra Trondheim, seiret i den minste klassen.
IDRETT SOM PÅVIRKER LIV
Idrettens Fredskorps er en viktig del av Idrettsforbundets utviklingssamarbeid. Siden 1997 har idretten tilrettelagt for utveksling av frivillige i samarbeid med våre partnere i det sørlige Afrika. Utvekslingen går begge veier, både fra Norge til partnerorganisasjonene og fra partnerorganisasjonene til Norge.
Utvekslingen har først og fremst utviklet de frivillige selv, men deres kompetanse og entusiasme nyttiggjøres også av idretten og lokalsamfunnene, både i de frivilliges utplasseringsland og i deres hjemland. Deltakerne utveksler kunnskap og erfaringer, og fungerer som både brobyggere, ambassadører og ressurspersoner for utviklingssamarbeidet.
Vil du bli Idrettsfredskorpser? Se her for mer informasjon!
Hiv og aids er en av de største truslene mot barns rettigheter. Derfor inkluderer idretten Kicking AIDS Out! i alt utviklingssamarbeid. Kicking AIDS Out! er et internasjonalt nettverk av organisasjoner som bruker idrett som virkemiddel i holdnings- og informasjonsarbeid om hiv og aids.
Gjennom deltakelse og kunnskapsoverføring er målet å gi barn og unge muligheten til selv å være med å endre holdninger og stoppe videre spredning. NIF er sekretariat for nettverket. Det unike ved Kicking AIDS Out! er kombinasjonen av å legge til rette for idrett, og samtidig gi kunnskap og lære bort ferdigheter som vil gjøre det enklere for deltakerne å mestre egne liv i utfordrende omgivelser.
Det er ikke tilstrekkelig å tilby kun informasjon eller diskusjon om aids. Det er heller ikke tilstrekkelig å tilby kun idrett. Kicking AIDS Out! tilbyr alltid idrett i kombinasjon med ferdigheter og kunnskap som kan gjøre det lettere å mestre hverdagen; noen ganger i samme aktivitet, noen ganger i samme treningsøkt, noen ganger i løpet av en periode — men alltid begge deler.
Kicking AIDS Out! er begge deler, Kicking AIDS Out! er kombinasjonen.
For mer informasjon - klikk her!
Utvekslingen har først og fremst utviklet de frivillige selv, men deres kompetanse og entusiasme nyttiggjøres også av idretten og lokalsamfunnene, både i de frivilliges utplasseringsland og i deres hjemland. Deltakerne utveksler kunnskap og erfaringer, og fungerer som både brobyggere, ambassadører og ressurspersoner for utviklingssamarbeidet.
Vil du bli Idrettsfredskorpser? Se her for mer informasjon!
Hiv og aids er en av de største truslene mot barns rettigheter. Derfor inkluderer idretten Kicking AIDS Out! i alt utviklingssamarbeid. Kicking AIDS Out! er et internasjonalt nettverk av organisasjoner som bruker idrett som virkemiddel i holdnings- og informasjonsarbeid om hiv og aids.
Gjennom deltakelse og kunnskapsoverføring er målet å gi barn og unge muligheten til selv å være med å endre holdninger og stoppe videre spredning. NIF er sekretariat for nettverket. Det unike ved Kicking AIDS Out! er kombinasjonen av å legge til rette for idrett, og samtidig gi kunnskap og lære bort ferdigheter som vil gjøre det enklere for deltakerne å mestre egne liv i utfordrende omgivelser.
Det er ikke tilstrekkelig å tilby kun informasjon eller diskusjon om aids. Det er heller ikke tilstrekkelig å tilby kun idrett. Kicking AIDS Out! tilbyr alltid idrett i kombinasjon med ferdigheter og kunnskap som kan gjøre det lettere å mestre hverdagen; noen ganger i samme aktivitet, noen ganger i samme treningsøkt, noen ganger i løpet av en periode — men alltid begge deler.
Kicking AIDS Out! er begge deler, Kicking AIDS Out! er kombinasjonen.
For mer informasjon - klikk her!
BAMAKO/OSLO (Dagbladet.no): Tilfeldigvis startet Afrika-reisen på Holmlia. Ikke det at denne bydelen sørøst i Oslo er så spesielt afrikanisert. Hverdagen på Holmlia er litt av hvert stablet sammen på det vi nølende beskriver som tradisjonell norsk kultur; altså en ganske vanlig ny norsk hverdag akkurat slik de fleste av oss ønsker å ha det i en verden med stadig tettere internasjonale bånd.
På Holmlia skulle vi snakke med noen unge dansejenter om hvordan det var for dem å drive idrett. Ifølge statistikken skal det være vrient for jenter med fremmedkulturell bakgrunn, men statistikk kan lyve.
Akkurat som bildet av en ganske tom sal langt inne i fjellet på Holmlia der bare de tre unge lederne for hip hop treninga hadde fått lov til å møte opp.
RESTEN av jentene var borte.
Sånt skjer av og til på barnetrening. Kanskje en skoletur, kanskje en bursdag? En for alle, alle for en. Men denne gangen var det ikke tilfeldige forfall. Det var mistro mot å stille opp jenter i treningstøy og det var fotoforbud:
- Jeg har snakket med foreldrene lenge om at dere kom for å skrive om treninga vår. De vil bare ikke vise fram jentene sine, forteller Godwin Nwankwo.
Etter mer enn ti års jobbing har han gjort dette storbyprosjektet på Holmlia til en bauta i barnearbeid. Her får unger fra treårs alderen sin første smak på idrett. I beste fall fortsetter de leken i den lokale idrettsklubben, men en slik utvikling er ikke like selvfølgelig som i hvilket som helst boligmiljø. Vanlig organisert idrett i en bydel med mange nye innbyggere har sine utfordringer. Foreldre følger mindre opp langs sidelinja, liten lokal tradisjon gjør det vrient å finne stabilt arbeidende ledere og trenere, og klubbene sliter ofte økonomisk.
Og så var det jentene som skal trene og ha det moro da:
•• For er det egentlig noen selvfølge at de skal få være med på samme måte som gutta?
IKKE her på Holmlia denne kvelden.
De to salene ved siden av den slunkne hiphop-gruppa, er fullpakket med glade gutter. Ingen problem med å vise aktiviteten der. I dette nye norske miljøet har gutta alle rettigheter; også til en gang å si at døtrene deres skal dekke seg til på en spesiell måte når de skal leke, at de må spille med ankeldekkende thights under shorten, gå til svømmebassenget iført lange bukser eller som i kveld å holde seg unna om noen forsiktig søker om å få ta et koselig lagbilde:
- Hvorfor var du ikke med nede i salen, spør Godwin en tenåringsjente på vei ut fra tribunen.
- Jeg fikk ikke lov av de hjemme i dag.
- Det er greit at folkene mine bestemmer sånt, føyer hun lojalt til.
MEN hvor skal lojaliteten ligge når reglene settes opp for de lekene, treningene og konkurransene som skal få med flere jenter fra fremmedkulturelle miljøer i norsk idrett?
Hos jentene som ikke får slippe til med mindre gamle, strenge klesnormer følges, eller hos de som allerede har glidd lett inn i den moderne, norske kjønnsmønsteret?
- Vi prøver å tenke integrering, men samtidig må vi jo få med de unge vi skal jobbe for, sier Godwin.
Det er derfor gardinene blir trukket ned over vinduene til svømmebassenget som ligger i fjellet tett ved idrettshallen. Det er tid for jentenes åpne svømmetrening, men på Holmlia tolkes begrepet «åpen» på en høyst lokal måte. Mens vår vestlige kultur forleden feiret pensjonsalderen til bikinien, er det ingen som skal se huden til disse svømmekvinnene:
- Innvandrerjenters mulighet til fritt å drive med sport er et reelt problem, men det går tross alt framover, mener Rukhsana Ashraf selv om de fleste av de vanlige deltakerne er blitt borte i kveld i anledning beskjeden om at noen kommer for å se på aktiviteten deres.
DEN UNGE juristen har ledet svømmetrening på fritida i flere år og smiler litt av oppstyret som Dagbladets kvinnelige fotograf lager inne bak gardinene.
Et kamera for å vise svømming på Holmlia var nok. Ingen voksne deltakere på bildet her heller. Bare trenerne fra Storbyprosjektet som får enda en leksjon på at integrering i norsk idrett tar tid:
- Til og med de som forsikret at de skulle komme som vanlig, holdt seg borte, sukker Godwin oppgitt:
- Det er ikke nødvendigvis jentene selv som vil gjemme vekk idretten sin. De er bare redde for hva alle andre vil si om det kommer bilde av dem i svømmedrakt. Du skjønner; de må bade i drakt nå. På grunn av hygienen aksepterer ikke hallbestyreren lange klær i bassenget.
HVA ALLE ANDRE i innvandrermiljøet mener er tilsynelatende fortsatt det viktigste i en bydel i Oslo 2009 år etter Kristus. På Afrika-tur vel framme på flyplassen i Bamako viser kalenderen et alternativt årstall etter Mohammeds flukt til Mekka. Folk flest i Mali har altså ikke kommet så langt som oss om du tror at holdninger, vaner eller mellommenneskelige ritualer er noe som uansett utvikler seg positivt og på den måten forandrer seg til det bedre over tid.
Så enkelt er det neppe.
I et land med over 90 prosent muslimske innbyggere skjønner knapt de lokale idrettslederne problemstillingen vi tok med fra den hjemlige norske idrettshverdagen. Hvorfor skulle ikke jentene få bli med på hva som helst av idrett uten å ta spesielle forbehold?
- Vi praktiserere religionen vår, men den har jo ingen regler om slikt, forteller en gruppe Takewondo-trenere vi treffer utenfor Nasjonalstadion.
DE HAR landslagstrening på parkeringsplassen her. Guttene og jentene sparker løs på den samme godt polstrete instruktøren. Grasiøse, muskelstinne kvinnekropper i fullt strekk. Vær så god; ta så mange bilder dere bare vil. Der gardinene ble dratt for i vårt norske likestillingsparadis, er det bare å knipse i det som etter forestillingene om et islamsk kjønnsmønster skulle vært en strengt regulert sportshverdag for maliske jenter.
Kanskje er det bare bildene våre som lyver. Både det av de fremmedkulturelle som ikke gjør noe annet enn å dirigere jentene sine i alle livets forhold og det av de velmente hensynene vi er nødt til å ta for å åpne norsk idrett for alle.
Eller kanskje sender vi de fremmedkulturelle jentene hjem eller opp på tribunen bare på grunn av alle de andre?
LES VIDERE FRA AFRIKA-TUREN I MORGEN: Kjøpt for en moped.
På Holmlia skulle vi snakke med noen unge dansejenter om hvordan det var for dem å drive idrett. Ifølge statistikken skal det være vrient for jenter med fremmedkulturell bakgrunn, men statistikk kan lyve.
Akkurat som bildet av en ganske tom sal langt inne i fjellet på Holmlia der bare de tre unge lederne for hip hop treninga hadde fått lov til å møte opp.
RESTEN av jentene var borte.
Sånt skjer av og til på barnetrening. Kanskje en skoletur, kanskje en bursdag? En for alle, alle for en. Men denne gangen var det ikke tilfeldige forfall. Det var mistro mot å stille opp jenter i treningstøy og det var fotoforbud:
- Jeg har snakket med foreldrene lenge om at dere kom for å skrive om treninga vår. De vil bare ikke vise fram jentene sine, forteller Godwin Nwankwo.
Etter mer enn ti års jobbing har han gjort dette storbyprosjektet på Holmlia til en bauta i barnearbeid. Her får unger fra treårs alderen sin første smak på idrett. I beste fall fortsetter de leken i den lokale idrettsklubben, men en slik utvikling er ikke like selvfølgelig som i hvilket som helst boligmiljø. Vanlig organisert idrett i en bydel med mange nye innbyggere har sine utfordringer. Foreldre følger mindre opp langs sidelinja, liten lokal tradisjon gjør det vrient å finne stabilt arbeidende ledere og trenere, og klubbene sliter ofte økonomisk.
Og så var det jentene som skal trene og ha det moro da:
•• For er det egentlig noen selvfølge at de skal få være med på samme måte som gutta?
IKKE her på Holmlia denne kvelden.
De to salene ved siden av den slunkne hiphop-gruppa, er fullpakket med glade gutter. Ingen problem med å vise aktiviteten der. I dette nye norske miljøet har gutta alle rettigheter; også til en gang å si at døtrene deres skal dekke seg til på en spesiell måte når de skal leke, at de må spille med ankeldekkende thights under shorten, gå til svømmebassenget iført lange bukser eller som i kveld å holde seg unna om noen forsiktig søker om å få ta et koselig lagbilde:
- Hvorfor var du ikke med nede i salen, spør Godwin en tenåringsjente på vei ut fra tribunen.
- Jeg fikk ikke lov av de hjemme i dag.
- Det er greit at folkene mine bestemmer sånt, føyer hun lojalt til.
MEN hvor skal lojaliteten ligge når reglene settes opp for de lekene, treningene og konkurransene som skal få med flere jenter fra fremmedkulturelle miljøer i norsk idrett?
Hos jentene som ikke får slippe til med mindre gamle, strenge klesnormer følges, eller hos de som allerede har glidd lett inn i den moderne, norske kjønnsmønsteret?
- Vi prøver å tenke integrering, men samtidig må vi jo få med de unge vi skal jobbe for, sier Godwin.
Det er derfor gardinene blir trukket ned over vinduene til svømmebassenget som ligger i fjellet tett ved idrettshallen. Det er tid for jentenes åpne svømmetrening, men på Holmlia tolkes begrepet «åpen» på en høyst lokal måte. Mens vår vestlige kultur forleden feiret pensjonsalderen til bikinien, er det ingen som skal se huden til disse svømmekvinnene:
- Innvandrerjenters mulighet til fritt å drive med sport er et reelt problem, men det går tross alt framover, mener Rukhsana Ashraf selv om de fleste av de vanlige deltakerne er blitt borte i kveld i anledning beskjeden om at noen kommer for å se på aktiviteten deres.
DEN UNGE juristen har ledet svømmetrening på fritida i flere år og smiler litt av oppstyret som Dagbladets kvinnelige fotograf lager inne bak gardinene.
Et kamera for å vise svømming på Holmlia var nok. Ingen voksne deltakere på bildet her heller. Bare trenerne fra Storbyprosjektet som får enda en leksjon på at integrering i norsk idrett tar tid:
- Til og med de som forsikret at de skulle komme som vanlig, holdt seg borte, sukker Godwin oppgitt:
- Det er ikke nødvendigvis jentene selv som vil gjemme vekk idretten sin. De er bare redde for hva alle andre vil si om det kommer bilde av dem i svømmedrakt. Du skjønner; de må bade i drakt nå. På grunn av hygienen aksepterer ikke hallbestyreren lange klær i bassenget.
HVA ALLE ANDRE i innvandrermiljøet mener er tilsynelatende fortsatt det viktigste i en bydel i Oslo 2009 år etter Kristus. På Afrika-tur vel framme på flyplassen i Bamako viser kalenderen et alternativt årstall etter Mohammeds flukt til Mekka. Folk flest i Mali har altså ikke kommet så langt som oss om du tror at holdninger, vaner eller mellommenneskelige ritualer er noe som uansett utvikler seg positivt og på den måten forandrer seg til det bedre over tid.
Så enkelt er det neppe.
I et land med over 90 prosent muslimske innbyggere skjønner knapt de lokale idrettslederne problemstillingen vi tok med fra den hjemlige norske idrettshverdagen. Hvorfor skulle ikke jentene få bli med på hva som helst av idrett uten å ta spesielle forbehold?
- Vi praktiserere religionen vår, men den har jo ingen regler om slikt, forteller en gruppe Takewondo-trenere vi treffer utenfor Nasjonalstadion.
DE HAR landslagstrening på parkeringsplassen her. Guttene og jentene sparker løs på den samme godt polstrete instruktøren. Grasiøse, muskelstinne kvinnekropper i fullt strekk. Vær så god; ta så mange bilder dere bare vil. Der gardinene ble dratt for i vårt norske likestillingsparadis, er det bare å knipse i det som etter forestillingene om et islamsk kjønnsmønster skulle vært en strengt regulert sportshverdag for maliske jenter.
Kanskje er det bare bildene våre som lyver. Både det av de fremmedkulturelle som ikke gjør noe annet enn å dirigere jentene sine i alle livets forhold og det av de velmente hensynene vi er nødt til å ta for å åpne norsk idrett for alle.
Eller kanskje sender vi de fremmedkulturelle jentene hjem eller opp på tribunen bare på grunn av alle de andre?
LES VIDERE FRA AFRIKA-TUREN I MORGEN: Kjøpt for en moped.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen