ALBUM: Shakira har alltid vært en gjøgler, en sjangeroverskridende entertainer som i flere år har balansert hårfint på linja mellom kul og kitsch, gal og genial.

Vi har fått glimrende låter som kjærlighetssåre og reggaeton-leflende «La Tortura» («Fijacion Oral Vol. 1», 2005) og horrible raljeringer som den «Eternal Flame»-kopistiske jodleballaden «Underneath your clothes» («Laundry Service», 2001).

Denne uforutsigbarheten, selvfølgelig kombinert med et gudbenådet låtskrivertalent, latterlig fengende singler og en, øh, karakteristisk vibratovokal, er det som har gjort henne til et internasjonalt crossoverfenomen — og samtidig til en litt vanskelig albumartist.

Ulvehyl
På «She Wolf», Shakiras tredje engelskspråklige album, har hun rensket opp uttrykket betraktelig.

Flere av sporene er produsert av The Neptunes og co-forfattet av Pharell Williams, noe som gir plata et halvstreit og mer monoton R&B-popvibb.

Her er det mye synth, mye tylldrapert, rosa Cyndi Lauper/åttitalls-Madonna-estetikk og punkterte rytmer — med varierende resultater.

Tittellåten «She Wolf» er for eksempel latterlig fengende. Med sitt syke samspill mellom Daft Punk-aktige rytmer, gitarer, strykere og ulvehyl er den en klar kandidat til tittelen «årets låt».

Samtidig slenger hun også ut svakere låter, som etnokitsche og politisk korrekte «Gypsy», og «Mon Amour», der hun mest av alt minner om en lissomsinna og Ramones-inspirert Avril Lavigne.

Sprelsk
Jojo, i forhold til de fleste popstjerneplater er «She Wolf» et variert og sprelsk produkt.

Men for dem som kjenner til Shakira, kjenner til hennes forkjærlighet for kombinasjonen «én fantastisk, deretter én grusjævlig låt», kjennes det litt ut som om hun har kledd på seg en streitingtvangstrøye.

For selv om Shakiras galskap kanskje er hennes akilleshæl, er det jo den som gir oss låter som nettopp «She Wolf».