BAMAKO (Dagbladet.no): Det er mange som konkurrerer med fotballjentene om oppmerksomheten i støvskyen over sandbanen til AS Mande. Et band har rigget opp utstyret sitt ved midtsirkelen, to stolrader har tatt en grådig jafs inn fra den ene langsiden for å gi plass til publikum på det lokale valgmøtet til et håpefullt parti og borte på den andre halvdelen trener den store 3. divisjons-gjengen til gutta.

Men midt i vrimmelen kan du ikke unngå å se Hawa.

Det er noe med måten hun beveger seg på; de plutselige vendingene som med et vrikk dirker opp muren av motspillere rundt henne, og det lette steget som på noen tiendedeler sender den spinkle tenåringen langt foran alle andre.

MED BALLEN er Hawa en åpenbaring. Du tror den tilhører foten helt til den fra en flat, utstrakt vrist skyter voldsom fart inn i den nærmeste stolperoten og i mål.

Det må ha vært et sånt herlig øyeblikk presidenten i AS Mande opplevde under landskampen mellom Guinea Bissau og Mali i fjor der han så 17-åringen fra nabolandet for første gang og fikk henne med over grensen.

Den nøyaktige prisen vil ingen snakke om. Handelen er en sak mellom Hawa og presidenten; skjønt sannsynligvis i motsatt rekkefølge. Medspillerne vet i hvert fall at hun får mat og hus. Og at hun er betalt med en moped.

- Det er mye lettere å bli god fotballspiller her i Mali, forklarer trener Moriba Dialloe fotballhandelen med naboene, og Hawa er respektfullt enig:

- Jeg vil bli en stor spiller og jeg vil til Europa. Da gjelder det å følge trenerens råd, sier hun.

FORTSATT er det helst gutta som styrer jenters fotballdrømmer, men sporten kan også brukes til å flytte et lite stykke virkelighet. Det er derfor Norges Fotballforbund de siste årene har prioritert jentene i utviklingsarbeidet sitt i Mali.

Dette landet ble partneren vår på 90-tallet da FIFA bestemte at hvert afrikansk land skulle få en europeisk fadder for å få fart på fotballen sin. På banen kan det være vanskelig å se hvem som leier hvem; rent sportslig er Mali og Norge to jevnbyrdige fotballnasjoner.

Utenfor sidelinja er hverdagen ganske forskjellig.

SELV målstengene på miniatyrbanen i hallen på Fotballens Hus nede i sentrum er skjeve. Huset ble innviet av sportens store sjef Joseph H. Blatter for noen år siden og skulle ifølge de offisielle FIFA-sidene fortsatt stå velpolert og glinsende som et symbol på hvordan fotballfamilien løfter den litt uheldige fetter Afrika etter seg.

Sånn er det slett ikke. Også den grønne filten der nede i hallen er krøllete. Hverdag er hverdag, og den stolte fotballnasjonen Mali er definitivt alt for fattig til å bruke tida på å pusse fasaden.

JENTEFOTBALLEN i Mali er ikke mye sminket. Den er som i resten av verden et spill til glede, og hvorfor skulle ikke jentene ha like mye rett til det?

Nåja; fullt så enkelt er det kanskje ikke i et land der mennene har et fast grep om nær sagt alle maktposisjoner, der muligheten til utdannelse fortsatt er kjønnsbasert, der tvangsgifting av 9, 10 år gamle jenter forårsaker de grusomte underlivsskadene og der den tradisjonsstyrte kjønnslemlestelsen gjør at minst 80 prosent av jentene i det tettest befolkete området rundt hovedstaden ikke får oppleve vanlig seksuell glede.

- Vi måtte til Norway Cup for å se mulighetene til å endre samfunnet gjennom fotballen, forteller Mamadou Haidra, den lokale prosjektsjefen for den norske bistanden:

- Der oppdaget jeg hvor naturlig det var at alle jentene fikk spille og tenkte at også vi måtte prøve.

BARE på et par år har dette prosjektet løftet fram treningsmiljøer over hele landet med egne utdannete ledere, trenere og dommere. De sistnevnte er i front. I Mali dømmer et par av disse utdannete jentene fast også i Toppserien for gutta slik at de norske forbildene forlengst er passert i den risikable øvelsen «Likestilling med fløyte»:

- Noen ganger blir jeg utfordret av spillerne bare fordi jeg er jente, men som regel er det ikke noe problem. Jeg blir respektert som dommer, sier Djeneba Dembele. Hun er godt i gang med en internasjonal dommerkarriere. Utviklingen har gått så raskt at hun nesten ikke skjønner spørsmålene mine om hvilke vansker som kan møte jenter i en slik symboltung rolle i mannesporten fotball.

HER I BAMAKO er det allerede 10 lag med kamper hver lørdag der. Der spiller også Hawa N. Konde for AS Mande mens hun venter på at Stabæk eller en eller annen europeisk storklubb med både vyer og penger skal ta kontakt.

De andre forandringene skjer mer lokalt som i forstaden Hamdallaye der treneren Aissata Coulibaly opplever at gjengen med jenter bare vokser:

- I begynnelsen var det ikke lett å få samlet ungene. Så begynte jeg å gå hjem til foreldrene for å forklare hvordan vi skulle trene og litt etter litt forsvant engstelsen, sier hun.

Rundt treningsfeltet hennes har alle gutta tatt en pause og satt seg ned i sanden mens jentene jobber med pasningsrytmen i firkanter. Det nærmer seg en ny fotballtid i Mali.

MAMADOU HAIDRA som sitter med spakene til denne framtida, er selv et resultat av holdninger som ble endret.

Han vokste opp i en bondefamilie på landsbygda der de ti ungene var ment å jobbe videre med jorda. Da regjeringen bygget skole i nærheten stod navnet hans på manntallslista, men far visste råd. Han gikk til skolen og betalte penger for at Mamadou skulle slippe å møte opp.

Året etter ble det bygget enda en skole i nabolandsbyen og av en eller annen tilfeldighet dukket Mamadous navn opp på elevlista også der. Da sukket far tungt og sa til sønnen:

- Hvis Gud vil får du bare begynne.

Det endte med en mønsterelev med karakterer som førte ham til friplass til universitetet og som utplukket leder for et arbeidet som i beste fall skal gi nye endringer.

Bare vent til Hawa kommer ut av støvskyen for godt slik at enda flere får se hvordan jenter kan spille fotballen.