FILM:Det er ikke så rent få av dagens unge voksne som har forsøkt å lese Anne-Cath. Vestlys bøker for barna sine — og nesten felt tårer av bitter skuffelse når barna trekker på skuldrene og heller vil se på Powerpuff Girls. De langsomme, hverdagsorienterte fortellingene beveger seg i en annen rytme enn hva podene ervant til, de foregår på en annen frekvens. Det kan likevel godt hende de vil oppleve filmversjonen av «Knerten», med sin store omsorg for barn som opererer på egen hånd, som relevant.

Små dramaer
Komiker og skuespiller Åsleik Engmark har regien på «Knerten», og tar oss inn i en verden der dramatikken ligger i det små. Lykken er å få ri på hest med nabojenta Vesla, eller besøke snekkeren. Ulykken inntreffer når de slemme jentene stjeler pinnen som i Lillebrors fantasi har liv og en litt nasal stemme (Engmarks) og navnet Knerten.
Regimessig er Engmarks film ikke ulik den skranglete bilen til faren til Lillebror — iblant fyker den framover, med brå og rare påfunn. Det kan føles rykkete, iblant umusikalsk. Men Engmark har det viktigste på plass: Omtanke og lydhørhet for ensomheten det ikke alltid er lett å sette ord på, og for tumultene inne i et lite barn som blir rykket opp med roten, slik Lillebror blir når den svermeriske faren hans bestemmer seg for å ta med familien og flytte på landet, til et falleferdig hus og en usikker økonomisk framtid.

Frydefull scenografi
Rundt Lillebror er det bygget opp et fint sekstitallsunivers der man aner scenografens fryd over å finne fram tidsriktige detaljer og merkevarer. Jan Gunnar Røise spiller Lillebrors uforutsigbare og umodne far med fin rastløshet. I rollen som den mer handlekraftige moren har Pernille Sørensen god komisk timing i sine reaksjoner på bygdelivets mange viderverdigheter, men hun blir mer anonym i de dramatiske scenene.Og Knerten selv? Knerten er, som ofte er tilfelle medhjemmesnekret CGI, litt stiv i leddene, men har også, i likhet med filmen selv, mye humor og varme å by på.