BOK: Det sies at «On the Road» er verdens mest stjælte bok. «Ville detektiver» er den eneste boka jeg har lest som fortjener å utfordre den statusen. Ikke bare fordi poetene Roberto Bolaños roman handler om, får sin skolering fra stjålne bøker, men fordi den så grenseløst forførende skildrer litteraturen som en lovløs besettelse.

Den begynner med dagboka til 17 år gamle Juan Garciá Madero, som akkurat er tatt opp i «den viscerale realismen», en avantgardistisk litterær bevegelse i Mexico by midt på 70-tallet. Han kaster seg ut i en helt ny verden av seierssikre bohemer, vakre jenter og rabiat lesing og skriving. Bare to måneder seinere forlater vi ham i en bil på vill flukt fra en rasende hallik og med kurs for Sonora-ørkenen for å finne en forsvunnet forfatter.

Først 400 sider seinere får vi vite hvordan det går. Det som ligger imellom er en fiktiv oral biografi over den viscerale realismens to mystiske lederskikkelser, Ulises Lima, som leser dikt i dusjen, og Arturo Belano, som har mye til felles med Roberto Bolaño selv. Vi kan følge dem glimtvis gjennom fortellingene til folk som krysser deres vankelmodige spor i løpet av de neste tjue årene. Et grenseløst skred av upolerte historier, fra mer enn førti eksentriske stemmer, en generasjon som «leste seg helseløs på Marx og Rimbaud».

Uunnværlig
Tenk deg Jorge Luis Borges som beat-forfatter, og du nærmer deg chilenske Roberto Bolaño (1953-2003). Få, om noen, forfattere har like totalt utvisket skillet mellom livet og litteraturen. Som de fleste karakterene i «Ville detektiver» levde han mye av livet i eksil. Det kan forklare all rastløsheten og oppbruddstrangen i boka. «En sann forfatter har ikke noe annet hjemland enn bokhandelen», uttalte Bolaño. Litteraturen er det eneste de to hovedpersonene er tro mot, mens naiviteten og opprøret viker stadig større plass for ensomhet og død. Et av høydepunktene er en sverdduell mellom Belano og en litteraturkritiker.

Elleve år etter at den ble Bolaños gjennombrudd, foreligger «Ville detektiver» på norsk, i en brukbar oversettelse som tidvis svekkes av kronglete formuleringer. Merkeligst er likevel valget av norsk tittel, som på spansk (og alle andre oversettelser) er i bestemt form — og et uvanlig stygt omslag. Synd, for innholdet her kan gjøre for videre leselyst omtrent hva bensin gjør for et bokbål. Ja, hvis jeg kunne plukke én bok som måtte leses av alle med forfatterambisjoner, ville det blitt «Ville detektiver».