Si hva du vil om Toby Keith, men han vet å skru sammen countryhits.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«American Ride»
- Artist: Toby Keith
- Plateselskap: Show Dog/Universal
ALBUM: Toby Keith — rå krigshisser eller bare en kynisk, populistisk countryartist?
Keiths egnethet som nobelprisunderholder er satt under lupen, med en bevisførsel fra mannens låtkatalog som tegner et bilde av ham som en slags Bush-epokens Carl Orff — den Hitler-sertifiserte komponisten som blant annet laget musikk til OL i Berlin i 1936.
Keiths plutselige demokrat-kappevending i fjor vitner om en geléaktig ryggrad og et komisk behov for å innrette seg etter folkedypet.
Utover dette, er Toby Keith et barka stykke countrystjerne som lager veldreid og bunnsolid kommerscountry, skrudd sammen like formularisk og effektivt, Nashville-style, som hvilken som helst pophit.
Han kan være djevelsk god, countrypopen hans har snert, kraft og tilslag uavhengig av om den ankrer opp i tradisjonell honkytonk, irsk melankoli, lengtende heartlandrock eller helstekt sørstatsbluesrock.
Når Keith roter seg inn i jazza r&b-landskap, skyter han seg selv i foten, og viser at den populistiske alle-skal-med-policyen har kunstneriske begrensninger.
Keiths egnethet som nobelprisunderholder er satt under lupen, med en bevisførsel fra mannens låtkatalog som tegner et bilde av ham som en slags Bush-epokens Carl Orff — den Hitler-sertifiserte komponisten som blant annet laget musikk til OL i Berlin i 1936.
Keiths plutselige demokrat-kappevending i fjor vitner om en geléaktig ryggrad og et komisk behov for å innrette seg etter folkedypet.
Utover dette, er Toby Keith et barka stykke countrystjerne som lager veldreid og bunnsolid kommerscountry, skrudd sammen like formularisk og effektivt, Nashville-style, som hvilken som helst pophit.
Han kan være djevelsk god, countrypopen hans har snert, kraft og tilslag uavhengig av om den ankrer opp i tradisjonell honkytonk, irsk melankoli, lengtende heartlandrock eller helstekt sørstatsbluesrock.
Når Keith roter seg inn i jazza r&b-landskap, skyter han seg selv i foten, og viser at den populistiske alle-skal-med-policyen har kunstneriske begrensninger.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen